Beleilig skade for Federer

Han har ikke spilt siden tapet for Richard Gasquet i Monte Carlo, og i dag ble det klart at Roger Federer trekker seg fra turneringen i Roma.

Godt for ham, sier jeg. Federer har spilt altfor mange turneringer det siste året, men det er sikkert fristende når han vinner nesten alle. Nå får han et passende avbrekk før French Open. Hvis han trenger mer grustrening, kan han spille i Hamburg senere denne måneden.

Carlos Moya er også skadet, og trakk seg fra kampen mot Robredo i Estoril på grunn av en vond skulder. Serena Williams og Elena Dementieva har trukket seg fra turneringen i Berlin.

Dramatisk? Nei, sannsynligvis ikke for noen av dem. Det spilles for mange turneringer, det er så enkelt.

Rufsete seier for Clijsters

Tennis på tv:
Kim Clijsters - Elena Bovina 7-6, 6-3
Kvartfinale, J&S Cup

To breakballer var beholdningen i denne kampen. Clijsters brøt til 3-2 i første sett med en rak backhandretur, og sent i andre sett med en løpende forehand etter en smash fra Bovina.

Resten av kampen var rotete, til tross for at tallene var ganske pene for Clijsters. Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke prøvde å styre mer. Greit nok at hun kanskje er den beste defensive spilleren i verden, men gang på gang ble hun løpende etter Bovinas angrepsslag.

Clijsters hadde masse dobbeltfeil, og trenger noen kamper på å finne grusformen. Håper hun tar en pause i programmet i løpet av grussesongen. Etter å ha vært ute i så mange måneder har sikkert kroppen godt av en pause, selv om hun er i en god flyt nå.

Hype, hype, hurra?

Tennis på tv:
Ana Ivanovic - Natalie Dechy 7-6, 6-4
Kvartfinale, J&S Cup

Ana Ivanovic fra Serbia har vært blant de mest omtalte nykommerne i år, og endelig fikk jeg sjansen til å se henne spille.

Hva skal jeg si? Hun imponerte ikke meg, men virker som en soliid spiller som klarer det meste helt greit. Bortsett fra volley-spillet, som var lite å skryte av.

Natalie Dechy (bildet) har vært med i årevis, og ser ut som hun har lært tennis ved intensivt brevskolestudium. Absolutt alt ser tillært ut, selv om hun selvsagt har mer talent enn 99 prosent av befolkningen. Det forteller litt om hvor høyt nivået er.

Spanjolene i kortform

Når det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

• Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
  
• Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
  
• Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
  
• David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
  
• Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
  
• Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
  
• Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
  
• Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
  
• Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
  
• Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
  
• Albert Montanes (74): Se Verdasco.
  
• Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
  
• Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
  
• Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
  
• Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
  
• Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.
  

Moya slo endelig Ferrero

München høres mer seriøst ut enn Estoril, men det er ingen tvil om hvor den viktigste ATP-tennisen spilles akkurat nå.

Dagens lille overraskelse kom i kampen mellom Ferrero og Moya, to gamle grussjefer som sliter litt. For første gang siden 1999 vant Moya, og dermed viser den innbyrdes statistikken 7-4 til Ferrero. Vet ikke hvor mye som kan leses av dette resultatet. Begge er i beste fall outsidere til French Open. Den tredje French Open-mesteren i aksjon var Costa, men den kampen er ikke ferdig ennå.

Kjekt for Moya, som jeg har gitt en del tyn før. Hvis han og Ferrero bare kunne kvittet seg med de dustete pannebåndene, ville alt vært hunky dory. Moya etter seieren:

I'm very motivated and think I have chances to win tournaments again.

Ja, ja. Det betyr vel som vanlig at Moya kommer til å tryne så snart muligheten byr seg.

Tommy Robredo (nok en spanjol) spiller også i Estoril, han vant 7-5, 6-0 mot Ventura. Robredo er en sånn spiller som alle kommer til å ha glemt dagen etter han har lagt opp, selv om han har en helt grei karriere.

Fantastiske slag, del 8: Graf sin forehand

I likhet med mange andre store slag, var Steffi Graf sin forehand noe helt annet enn det som blir lært på tennisskoler:

Graf forberedte seg altfor seint. Hun holdt racketen mot bakken som en krokketkølle, og den endte opp foran ansiktet. Og det var trolig det mest drepende slaget noensinne.

Graf er en av de raskeste damene som har spilt tennis. Derfor kunne hun løpe rundt backhanden sin, som hun aldri slo med overskru, og klinke til med forehanden. Pistol Pete (Sampras) fikk navnet etter serven, Fräulein Forehand fikk det etter sitt beste slag, en perfekt miks av overskru og fart som passet på alle dekker.

Selv om det var hennes beste slag, overspilte Graf sjelden på forehandsiden. Alle visste oppskriften for å slå Graf, men få klarte det.

I stedet ble motstanderne så redde for slaget at de endte opp i endeløse backhand-dueller, hvor Graf sin slemme underskru - også det et legendarisk slag - gjorde de fleste sprø etter en stund. Se for eksempel finalen i French Open 1999, da Graf slo Hingis i en sykt underholdende kamp.

Ferrero sniker seg innpå

Det ble som ventet et ganske klart tap da Ferrero spilte mot kometen Nadal i finalen i Barcelona. Ferrero har en dårlig ranking, og er spilleren ingen ønsker å møte i French Open.

Uansett hva som skjer fram til spillet begynner i Paris, er Nadal favoritt der. Trolig første gang noen er favoritt til å vinne en turnering de aldri har deltatt i før...

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

Bok
John McEnroe/James Kaplan
Serious
Utgitt 2002

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter ("I think Jimmy was just a little flat that day" om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11.september er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

"Serious" finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var "You can not be serious", som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt.

Grosjean slo ut Agassi

Sebastien Grosjean slo ut Agassi i grusturneringen i Houston i dag. Det sier vel mer om Agassi enn Grosjean, som har tapt seg kraftig de siste årene. Roddick er videre, det samme er Anna Kournikovas gamle flamme Nicolas Lapentti.

Uansett: De er alle i en divisjon under gjengen som kommer til finalene i Europa for tiden.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.

Grusmimring: Venus Williams

Venus Williams var på randen av storhet da jeg tok dette bildet i French Open 2000. Hun vant ikke turneringen, men senere på sommeren vant hun både Wimbledon og US Open, og forsvarte begge titlene året etter.

Jeg liker stemningen i dette bildet. Klikk på bildet for større versjon.

Coria på vei ned?

Guillermo Coria har vært den mest stabile grusspilleren i et par år. Nå har Nadal blitt voksen, og slo Coria i finalen i Monte Carlo. Ingen stor tragedie, men dagens tap for Agustin Calleri er av typen som Coria bør unngå.

Calleri er en ustabil spillertype som Coria burde klare å plukke fra hverandre. Men det er små marginer på grus, og alle skadene til Coria må begynne å merkes. Kanskje lurt å droppe Hamburg eller Roma-turneringen for Coria sin del.

Safin ute - og i rute?

Jose Acasuso er et navn de færreste kjenner. I dag slo han Marat Safin i andre runde av grusturneringen i Barcelona.

Etter seieren i Australian Open har Safin spilt helt elendig. Det gjorde han egentlig før Australian Open også, og Safin er ikke en spiller som trenger lang tid på å stille siktet.

Det spilles mange grusturneringer nå. Spanjolene er med overalt, det samme er søramerikanerne. Ingen andre underlag tapper spillerne for krefter på samme måte, og French Open er den aller siste, og viktigste turneringen. Det hjelper lite å sprinte halvveis opp fjellet, hvis man ligger utmattet for krefter før den siste kneiken.

Derfor kan Safin fortsatt vinne French Open. Agassi hadde minimalt med forberedelser før seieren i 1999, Gaudio var ingens favoritt i fjor, og Kafelnikov hadde en elendig grussesong før han vant i 1996.

Altså: Ikke avskriv Safin.

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.

Spretne gamle gubber

Jim Courier kom ut fra gamlehjemmet for å spille double sammen med Andre Agassi denne uka. De tapte 2-6, 6-3, 1-6 mot Martin Garcia og Luis Horna.

Resultatet er mindre relevant, det var halvveis en oppvisningskamp for amerikanernes del. Courier har ikke spilt på fem år, og har ingen planer om comeback. Agassi har aldri vært noen stor doublespiller, og Courier sitt volleyspill har aldri skremt noen.

De har vel fått en trillebår med penger for å stille opp, selv om begge er steinrike så det holder. Noe må jo arrangøren gjøre for å skape blest om den grå grusturneringen i Houston. Den eneste viktige grustennisen for øyeblikket spilles jo i Europa.

Årets gruskomet

Det virker som Rafael Nadal har vært her i årevis, selv om han bare er 18. Han slo Coria 6-3, 6-1, 0-6, 7-5 i finalen i Monte Carlo, og er på 11.plass på rankingen nå.

Nadal er best på grus, og kommer nok til å spille både Roma og Hamburg før French Open i slutten av mai. Hvis han er smart, så dropper han Roma eller Hamburg. Sitatet etter seieren over Coria var et dårlig tegn:

I'm not made for five sets on clay, and when it was 2-0, 3-0 in the set I stopped playing for the last few games.

Jaha. Han er ikke skapt for fem sett på grus. Da har jeg en dårlig nyhet til Nadal: I Grand Slam-sammenheng spilles alle kamper i fem sett. French Open kryr av sultne spillere som mer enn gjerne orker å holde det gående i fem sett mot en 18-åring som plutselig har blitt en gjev skalp.

Tamme greier

Tennis på tv:
Justine Henin - Elena Dementieva 7-5, 6-4
Finale, Family Circle Cup

Skal ikke påstå at jeg fulgte kampen med falkeblikk, fanget som jeg var mellom middagslaging og barnepass. Men det lille jeg så var meget tamt.

Dementieva sin serve er det mest latterliggjorte slaget i profftennisen. Dobbeltfeilene og usikkerheten krøp inn jo lenger kampen varte, og Henin svarte med å serve i hytt og vær hun også.

Dusteservingen var en stor kontrast til en del nydelige ballvekslinger. Før det igjen kom svake poenger som ble avgjort ved basale feilslag.

Henin viste styrke mentalt, men har mye igjen før spillet sitter. Dementieva var som vanlig solid på defensiven, ellers blek.

Om ikke publikum fikk noe særlig glede av finalen, vet jeg en som gjorde det: Kim Clijsters.

Kall meg mr. Feiltips

Jeg glemmer det av og til, men det er en grunn til at jeg ikke spiller noe særlig på oddsen. Noen timer etter at jeg spådde en knusende seier til Federer over Gasquet, vinner Gasquet (bildet) kampen.

Han reddet til og med matchballer på vei til seieren, 6-7, 6-2, 7-6. Tror ikke det betyr så mye for Federer, som må være dødssliten etter to lange Masters-turneringer i USA før han fløy rett over til Monte Carlo. Noe av presset er borte nå, og Federer kommer i angrepsposisjon igjen.

Gasquet viser at han er mer enn preik nå, på samme måte som Nadal gjorde i fjor. Da slo Nadal nettopp Federer, i Miami. Gasquet trenger fortsatt tid før han etablerer seg som toppspiller, og jeg tror ikke han er moden nok til å vinne French Open i år.

Nadal er ATP-tourens Duracell-kanin. 6-3, 6-0 mot Gaston Gaudio på grus er vilt imponerende. Guillermo Coria og Juan Carlos Ferrero er også videre.

To unge og to enda yngre i semifinalen i Monte Carlo. Hvorfor kan ikke Eurosport ta ansvar og kjøpe rettighetene til neste år?

Gruskjempene overlevde

Party like it's 2002: Juan Carlos Ferrero slo Marat Safin enkelt i Monte Carlo i går. Roger Federer slo Fernando Gonzalez i tre sett. Typisk at mine tips slår til når jeg ikke har satset penger. Da slipper vi i alle fall å se flere bilder av Safin i den latterlige cap-en.

Federer møter Richard Gasquet i neste kamp. Det tror jeg blir full knus, for jeg ser ganske enkelt ikke hva Gasquet har å stille opp med. Han blir en fluevekter både fysisk og psykisk mot verdenseneren.

Gaudio viser for hver kamp at seieren i French Open 2004 var mer enn et blaff, og Coria+Nadal vant også med små anstrengelser. Alltid gøy når de beste holder til langt ute i turneringene, og på grus er det ikke ofte det skjer. For eksempel French Open 1999, hvor Hrbaty, Meligeni (hvem?), Medvedev og Agassi spilte semifinaler.

Kvartfinalene i Monte Carlo spilles slik:
Federer - Gasquet
Nadal - Gaudio
Volandri - Ferrero
Coria - Ferrer

Med andre ord: Federer/Nadal/Gaudio mot Coria i finalen. Alt annet vil være en liten sensasjon. Ferrer og Volandri skal være for lette her, og Ferrero er ikke tilbake i gammelt slag ennå.

Parabol-tv ønskes

Dette er dagen man skulle hatt en feit tallerken utenfor verandaen og stilt den inn til å motta kanaler som sender fra turneringen i Monte Carlo. Roger Federer - Fernando Gonzalez og Juan Carlos Ferrero - Marat Safin, og det allerede i tredje runde!

Hvis Gonzalez spiller på sitt beste kan han slå Federer, men jeg tviler på om det skjer.

Safin - Ferrero er helt åpen. Ferrero er nok sulten, og hvis han vinner slipper vi jo å se Safin med den teite cap-en bak fram. Jeg trodde virkelig aldri at jeg ville få se stilige Safin i et så latterlig hodeplagg.

Go JCF!

Ganske ny kid on the block: Richard Gasquet

Franske Richard Gasquet har hatt den tvilsomme gleden av å være utpekt til fransk tennis sin redningsmann. Merkelappen har han hatt i to-tre år allerede, men så langt har det vært langt mellom høydepunktene.

Mest fordi Gasquet har blitt testet for tøft for tidlig. Gasquet spilte sine første ATP-kamper som 15-åring (!). Han fyller 19 i år, og kroppen er endelig i ferd med å bli utvokst. De siste månedene har han spilt mange små turneringer for å bygge selvtillit, og det har hjulpet.

I mars slo han Garcia-Lopez, Montanes og Starace da han vant grusturneringen i Napoli. Nå spiller han masters-turneringen i Monte Carlo sammen med de store gutta, og har så langt slått Garcia-Lopez og Felix Mantilla. Begge disse kan spille på grus, Mantilla vant for eksempel Roma-finalen mot Federer for to år siden.

Kanskje dette blir året da Nadal og Gasquet endelig viser at de er verdt hypen som har omgitt dem så lenge?

Gasquet møter Davydenko i neste runde.

Fantastiske slag, del 6: Sampras sin serve

Ingen spiller har vært så tett forbundet med et slag som Pete Sampras til sin serve. Myten er at Sampras var en gigantisk servemaskin med få andre våpen.

Det er selvsagt bare tull. Sampras ble tidenes beste spiller like mye takket være sine volleyer, sin sterke psyke, sin brutale forehand og jernviljen. Likevel, det er serven han blir husket for. (Dobbeltklikk på klippet for å spille av)

Mange andre kan analysere den bedre enn meg. Jeg klarer bare å plukke fra hverandre begynnelsen og slutten av den - det som skjer rundt ballkontakt går altfor fort til at jeg får det med meg.

Sampras begynte med å holde ballen til racketen foran kroppen, mens han spente ut ryggen og viste motstanderen sålen av venstrefoten. Han kastet ballen halvhøyt opp, og den sagnomsuste kinetiske bevegelsen i Sampras' serve åpenbarte seg: Fra leggene og opp til slagarmen ble kroppen som en slange som hogg til i det kroppen var i sin fulle lengde. McEnroes serve hadde mye av det samme i seg, uten at den var like brutal.

På skjermen så det ganske enkelt, ja helt logisk ut. Det spesielle med Sampras sin serve var blandingen av fart og spinn. Ingen kombinerte dem bedre, og derfor var Sampras sin serve den vanskeligste å returnere. Han utførte mesterstykket med en blytung, gammel Wilson-racket med pinnstramme strenger. Imponerende på alle vis.

Arvtakere? Tja, Roddick og Federer server godt. Men ikke på høyde med Sampras ennå, som hadde en enorm selvtillit i slaget. Særlig andreserven til Sampras vil stå i historiebøkene med gullskrift.

Grustennis for dummies

Hvert år etter påske skjer det samme: De store turneringene domineres av folk med latinsk sus over navnet. Spanjoler, argentinere, chilenere og brasilianere begynner å vinne titler igjen. Det er tid for grussesongen, et vårtegn sikrere enn seriestart i fotball og Reidar Webster på skjermen.

Det er kanskje litt galt å kalle det for grussesongen, for turneringer på grusunderlag spilles hele året. Men de viktige grusturneringene spilles i Europa i april, mai og juni. Roma, Hamburg og Monte Carlo er tre av høydepunktene, men blir små i forhold til det åpne franske mesterskapet. Det spilles i Paris i månedsskiftet mai/juni.

Så langt terminlisten. Det fascinerende med grustennis er langsomheten. Poengene er lange, serven betyr lite, og volleyspill er en risikosport. Grusen demper ballen, og gir spillerne god tid til å forberede neste slag.

Det har ført til at vinnerlisten fra det åpne franske mesterskapet mangler flere av tennisens største gjennom tidene. Pete Sampras, Stefan Edberg, Boris Becker, John McEnroe, Jimmy Connors, Pat Cash og Goran Ivanisevic er noen av Wimbledon-vinnerne de siste 30 årene. Ingen av dem har vunnet French Open.

Det gjorde derimot Bjørn Borg, hele seks ganger. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Mats Wilander vant tre ganger, med spillestil basert på samme langsomme mentalitet. Ivan Lendl vant tre ganger, også han en sindig herremann.

På grus spretter ballen høyere enn noe annet dekke, og når spillerne i tilegg bruker enorme mengder overskru, blir det en hard jobb å slå den lille ballen tilbake over nettet - gjerne ti ganger for hvert poeng. Hvis Wimbledon er sportens Formel 1, så er French Open svaret på maraton: seigpining uten raske løsninger.

Grus jevner ut nivåforskjellene. French Open har flere "han har jeg aldri hørt om"-vinnere enn de andre Grand Slam-turneringene. Eller hva sier du til Andres Gomez, Albert Costa, Iva Majoli eller Gaston Gaudio? Sistnevnt vant det åpne franske mesterskapet i fjor, fullstendig overraskende. Kanskje får han en arvtaker om et par måneder.

Grusnavn å merke seg:

• Gaston Gaudio: Skeive tenner, vinnende smil, silkemyk enhåndsbackhand.
  
• Guillermo Coria: Tourens mest stabile grusspiller, vinner French i år.
  
• Fernando Gonzalez: Villmann fra Chile, slår hardere enn noen andre, ofte ut, andre ganger uovervinnelig.
  
• Rafael Nadal: The great white hype. God på grus, men kan neppe løpe rundt backhanden sin i to måneder og vinne hele tiden. Samme hvor ung og fresk han er.
  
• David Nalbandian: Ufortjent kjedelig rykte, god på alle dekker, inkludert grus.
  
• Gustavo Kuerten/Carlos Moya/Juan Carlos Ferrero/Alex Corretja: Sikrer mimrekveldene for 90-tallshodene der ute, neppe vinnerkandidater lenger.
  
• Andre Agassi/Marat Safin/Roger Federer/Lleyton Hewitt/Tim Henman: Kan neppe klare 14 dager mot fullblods grusspillere, men ingen grunn til å avskrive dem likevel. Henman kom til semifinalen i fjor!
  
• David Ferrer/David Sanchez/Albert Costa/Juan Ignacio Chela/Felix Mantilla: Lever og ånder for grusen. Vinner kamper, men ikke publikum.
  

Damene er mindre spesialiserte enn mennene. Vinnerkandidatene er stort sett de samme som ellers, muligens med unntak av Sharapova, som jeg synes virker for ustrukturert til å gjøre det stort på grus foreløpig. Davenport er også allergisk mot grus.

Fallert grusspesialist II: Kuerten

Dagen etter at jeg spådde Juan Carlos Ferrero som en ferdig toppspiller, er jeg fristet til å gjøre det samme for Gustavo Kuerten. Brasilianeren klarte å vinne to lusne games mot Alberto Martin nylig.

Alberto Martin, en av Spanias aller gråeste arbeidsmenn, som i en normal verden ville fått grisebank av den triple French Open-mesteren Kuerten. Men Kuerten har hatt så mange operasjoner at jeg helt har kommet ut av tellingen, og jeg tror ikke han kan reddes.

Andre Agassi var 29 da han gjorde sin fantastiske comeback-sesong i 1999. Kuerten blir 29 i år, men forskjellen var at Agassi ikke hadde noen skader da. Kuerten er et vandrende operasjonssår.

For den som vil huske Ferrero og Kuerten som noe annet enn has-beens, anbefaler jeg semifinalen fra French Open i 2000. Ferrero var 20, Kuerten 23, og grustennisen fra den kampen er noe av det beste som er vist (drit i Bjørn Borg, for en gangs skyld). Kuerten vant i fem sett.

Ferrero ferdig?

For et drøyt år siden var Juan Carlos Ferrero klodens nest beste tennisspiller. Han vant det åpne franske mesterskapet i 2003, spilte finale i US Open samme år, og semifinale i Australian Open i februar 2004. En ekte allrounder, og ikke minst den siste toppspilleren som hadde slått Roger Federer før Safin gjorde det i Australia i år.

Nå kaver han langt nede på rankingen, i en hengemyr av skader, sykdom og lav selvtillit. Grus er hans beste underlag, men det skulle man ikke tro etter resultatet mot Rafael Nadal i Valencia onsdag. Nadal vant 6-2, 6-1.

Greit nok at Nadal er i form, men en Ferrero i noenlunde slag ville kvittet seg med Nadal uten problemer. Hvis det ikke skjer noe drastisk snart, lurer jeg på om Ferrero sine dager som toppspiller er ute.

Ferrero er sårbar, for spillet hans har et snev av korthus over seg. Det er satt sammen av en solid forehand, raske bein, en middels backhand og helt grei serve. Ingen slag som redder ham ut av trøbbel, og ingen skremmende sider som motstanderne frykter. Psykisk er han et stykke bak Hewitt/Federer/Roddick, og kan knekke sammen når det er minst ventet, som i FO-finalen mot Costa i 2002.

Det er altså et møysommelig puslespill som må settes sammen før Ferrero blir en toppspiller igjen. Med nye folk som Nadal på vei opp, Federer på en annen planet, samt Coria og Gaudio som klare vinnerkandidater på grus, spørs det om det er plass for Juan Carlos igjen.

Jeg håper jeg tar feil, for Ferrero i toppform på grus er en nytelse.

Skjebnedøgn

Beboerne i borettslaget skal si sin mening om kanalene på kabelnettet. Jeg gir egentlig blanke i hva de bestemmer, så lenge de ikke stemmer ut Eurosport. Det ville betydd niks mer tennis på skjermen. Jeg tviler på om det skjer. Men en viss fare er det jo.

Nadal - the real deal

Jeg tviler på om Rafael Nadal leser denne bloggen (for å si det mildt), men han ga i alle fall svar på tiltale i finalen mot Federer. Han tapte 6-2, 7-6 (4), 6-7 (5), 3-6, 1-6, etter å ha vært to poeng unna seier.

Masters-turneringene (ni stk) går dessverre ikke på Eurosport lenger. Jeg synes de turneringene er vel så kjekke som Grand Slam-turneringene, med høyere kvalitet pga færre spillere. Det ser ikke ut som de kommer tilbake til Eurosport med det første heller.

Nadal framstår som en Hewitt med mer overskru. Han har utrolig raske bein, og på en god dag, som den mot Federer, kan han slå de fleste. Han tok jo Hewitt også til fem sett i Australian open tidligere i år. Et navn å regne med, ikke bare som et talent, men som en fullblods klassespiller. I'm a believer!

Nadal hopper 14 (!) posisjoner på ATP-rankingen med finaleplassen, til 17.plass. Topp ti før sommeren, tipper jeg.

Kampen gir garantert Federers rivaler blod på tann før grussesongen begynner. Nadal fikk Federer helt ut av fatning med lange, ekstremt overskrudde baller, og på grus vil de sprette enda høyere enn på hardcourten.

Og slike spillere finnes det jo nok av i verden, og hvis en ev dem har en så god dag som Nadal i Miami, er Federer absolutt overvinnelig på grus. Bare spør Kuerten, som klarte det i fjor.

Clijsters i praktslag

Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av Amelie Mauresmo, men når Kim Clijsters slår henne 6-1, 6-0, er det utrolig sterkt. Clijsters i normalt slag er blant verdens fire-fem beste spillere, og snart kommer rankingen dit også.

I finalen møter hun Maria Sharapova, som hun har slått to ganger før. Umulig å si hvem som vinner, jeg holder en knapp på Clijsters. Hun er sterk psykisk så lenge det ikke dreier seg om de aller siste rundene i Grand Slam-sammenheng.

Nå da, Nadal?

Folk har oooh-et og aaah-et over Rafael Nadal i årevis nå. Hypen begynte omtrent samtidig med at Nadal ble ferdig med bleier, da Nadal ble hyllet som det neste store, en bankers ny superstjerne.

Da jeg så ham første gang, skjønte jeg lite av det. Nadal har flere åpenbare svakheter:
-puslete backhand
-puslete serveretur
-puslete serve

Men han har også klare styrker;
-hard og sinnsykt overskrudd forehand
-raske bein
-bra fightervilje

Særlig forehanden lar ham løpe rundt på trege dekker, og slå sine slemme overskrudde forehands mot backhanden til de høyrehendte. (Han er keivhendt selv). Det kan kanskje gi ham en tittel i French Open.

Hvis han har planer om å bli god på annet enn grus, bør han slå David Ferrer i semifinalen i Key Biscane. I så fall venter Agassi eller (mest sannsynlig) Federer i finalen, og en seier der vil gjøre meg litt mindre skeptisk.