Den talentfulle mr. Federer

Tennis på tv:
Roger Federer - Ivo Minar 6-1, 6-1, 6-1
1.runde, US Open

Jeg fikk sett 45 minutter av Roger Federer sin pulverisering av Ivo Minar i dag. Kampen viste to av Federers mange styrker, ting som sjelden blir trukket fram: Han er av av de beste returspillerne i verden. Selv de gangene han bare får slengt fram racketen, går returen ofte rett i beina på motspilleren.

En annen ting: Federer har intet behov for å kjøre over motstanderne med veivals når en personbil er tilstrekkelig for å knekke dem (okei, kanskje ikke årets metafor. I mange ballvekslinger mot Minar dro Federer ned tempoet med sin eksellente backhand, med rikelig underskru er det vanskelig å gjøre noe med dem.

Artisten Federer var også tilstede i rikt monn. Andre sett ble avgjort da Minar presset Federer hardt ned i backhandhjørnet, hvor Mighty Fed på akrobatisk vis klarte å smekke en backhandpassering diagonalt, på en ball de fleste hadde gitt opp.

En ettermiddag med zapperen

I en perfekt verden hadde jeg hatt fri i 14 dager nå, hvor jeg skrudde døgnet til New York-tid og så alt av tennis på Eurosport. Det er dessverre ikke situasjonen (og ærlig talt hadde jeg vel blitt litt lei). Nå er tv-tennis en av mange ettermiddagsaktiviteter, sammen med grøt-mating, bleieskift og kone med litt andre tv-preferanser.

Med andre ord: Ikke allverdens jeg har fått sett. Disse kampene var jeg innom i dag:

Serena Williams - Yung-Jan Chang. Serena mange gir under toppform, og hadde ingen problemer. Under kampen kom jeg til å tenke på om Martina Hingis noen gang slo så hardt som den taiwanske jenta. Spillet har utviklet seg, Williams-søstrene er ikke lenger i en kraftklasse for seg.

Rafael Nadal - Bobby Reynolds. Nadal sin forehand er kanskje det største og mest stabile våpenet på ATP-touren akkurat nå. Samtidig viste kampen mot Reynolds svakhetene til Nadal på hardcourt. Spanjolen sto laaangt bak grunnlinjen selv på andreserven, og overlot initiativet til Reynolds i stor grad.

Richard Gasquet - Alberto Martin. Gasquet har skulderparti som en flaske, men får kraft i slagene med sin nydelige teknikk. Bra allround-spiller, slår flatt og likevel kontrollert. Backhanden en av de lekreste som slås med en hånd, på høyde med Federer og Gaudio sine. Venter på det store gjennombruddet.

Spådommer US Open: Dameklassen

I teorien er det lett å spå dameklassen, fordi det sjelden kommer overraskelser a la Mariano Puerta. En av den kjente kommer til å vinne i år også.

Men samtlige damespillere er til enhver tid skadet i mer eller mindre grad. I skadefri tilstand er Williams-søstrene og Lindsay Davenport de beste spillerne på hardcourt, men bli ikke overrasket om skader åpner veien for heldige spillere.

Slik er kortene delt ut i år:

1.seksjon
Seedede spillere: Sharapova, Pennetta, Safina, Molik, Petrova, Farina Elia, Vaidisova, Kuznetsova.

Brillefin trekning for Sharapova, som selvsagt er litt skadet i oppkjøringen til turneringen. Se opp for en overraskelse fra nedre del her, Kuznetsova har vært borte vekk i store deler av sesongen etter at hun vant US Open i fjor.

2.seksjon
Seedede spillere: Clijsters, Sugiyama, Ivanovic, Douchevina, Venus Williams, Hantuchova, Schiavone, Serena Williams.

Puh! Talent og kvalitet i overflod. Venus og Serena kan møtes allerede i åttendelsfinalen. Clijsters har en grei vei i starten, håper hun kan prøve seg mot Ivanovic, det hadde vært interessant.

3.seksjon
Seedede spillere: Henin, Dulko, Jankovic, Pierce, Myskina, Likhovtseva, Grönefeld, Mauresmo.

Henin er i en temmelig lett del av trekningen. Det meste peker mot en kvartfinale mellom henne og Mauresmo, og vi vet jo hvem av dem som er best i avgjørende stadier av Grand Slam-turneringer.

4.seksjon
Seedede spillere: Dementieva, Chakvetadze, Asagoe, Schnyder, Dechy, Golovin, Garrigues, Davenport

Lindsay Davenport kunne neppe fått en enklere vei til semifinalen. Alle andre er kanonføde her. Kanskje den svakeste delen av trekningen.

Kvartfinaler:
Sharapova - Vaidisova
Clijsters - Venus Williams
Henin - Mauresmo
Schnyder - Davenport

Semifinaler:
Sharapova - Venus Williams
Henin - Davenport

Finale:
Henin - Davenport, som Davenport faktisk vinner!

Clijsters legger opp

Ikke nå. Men om to år.

Hun har hatt så mye problemer med kroppen at det er på tide å slutte snart. Clijsters er 22 år gammel. Les CNN sin sak.

Det minner litt om Martina Hingis, som la opp 22 år gammel pga skader. Dametennisen er i ferd med å bli ødelagt av alle skadene. Det er en av grunnene til at herretennisen ruler akkurat nå - Federer, Nadal, Hewitt og Roddick når langt i alle turneringer de deltar i, og er lite skadet. (Nadal ser ut til å fått en voksen kropp og er kvitt tidligere problemer)

Clijsters spiller utrolig mange kamper, og taper aldri mot dårlige spillere. Det sliter på kroppen. Og selv om Clijsters bare er 22, så husk at hun slo gjennom på toppnivå allerede som 16-åring.

For å se lyst på det: Hun har penger nok til resten av livet, og mangler bare en Grand Slam-tittel i premieskapet. Som jeg har sagt før: Når Anastasia Myskina kan klare det, kan selvsagt Kim Clijsters også. US Open begynner på mandag.

Og ja: Andre Agassi sa for seks år siden at han ikke kom til å drive med dette når han var 35. Og nå er han...hm, 35, ja.

Den beste analysen

...er det dessverre ikke jeg som står for når det nærmer seg US Open. CNNSI er alltid på hogget når det spilles Grand Slam-turnering på hjemmebane. Du finner dekningen deres her.

Belønning for verdens ufrivillige A-mennesker

Å stå opp rundt 06.30 hver dag er som regel en plage. Men noen få ganger blir man belønnet for sin morgenfriskhet. Et slikt tilfelle er rett rundt svingen: Eurosport, velsigne kanalen, sender fra US Open seint og tidlig. Kanskje jeg til og med kan sette klokka på litt tidligere enn vanlig.

Og i helgene skal jeg sprette ut av senga så fort Nina gir pip fra seg, legge henne på leketeppet, lage en kopp kaffi og nyte Federers backhander mens jeg kryper sammen i sofaen.

Høsten er undervurdert.

Yah! Trekningen til US Open er klar!

Endelig er trekningen til årets siste Grand Slam klar. Førsteinntrykk: Andy Roddick må smile herfra til Flushing Meadows.

Her er min vurdering av mennene:

1.seksjon
Seedede spillere: Federer, Olivier Rochus, Ferrero, Stepanek, Nalbandian, Gonzalez, Moya og Davydenko.

Latterlig enkel trekning for Federer i starten. Bør kunne spare mye krefter fram til kvartfinalen, hvor han kan møte Gonzalez, men Nalbandian og Kiefer kan også nå langt fra denne seksjonen.

2. seksjon
Seedede spillere: Hewitt, Dent, Ferrer, Hrbaty, Henman, Ancic, Mirnyi og Safin.

Tilsvarende lett blir det for Lleyton Hewitt. Den eneste som kan plage ham her er Safin, som sannsynligvis blir slått ut lenge før den tid.

3.seksjon
Seedede spillere: Coria, Lopez, Novak, Puerta, Gasquet, Ljubicic, Haas og Roddick.

Drømmetrekning for Roddick. De andre seedede spillerne er grusspesialister (Coria, Puerta), hadde noen gode øyeblikk i begynnelsen av året (Ljubicic), konstant skadet (Haas) eller et nummer for små på hardcourt mot hjemmefavoritt Roddick.

4. seksjon
Seedede spillere: Agassi, Berdych, Youzhny, Gaudio, Thomas Johansson, Robredo, Rusedski, Nadal.

Nadal får en lett start, og har en nydelig sjanse til å nå kvartfinalen. Det har også Agassi hvis kroppen holder. Men både Gaudio, Johansson og Berdych kan ha gode dager på hardcourt, og i verste fall - for Agassi - kan Mardy Fish slå ham ut i andre runde.

Kvartfinaler:
Federer - Nalbandian
Hewitt - Ancic
Lopez - Roddick
Agassi - Nadal

Semifinaler:
Federer - Hewitt
Roddick - Nadal

Finale:
Federer - Roddick, som Federer vinner

En uke for såre muskler

Sesongen går mot slutten, dessverre. Det gjenstår to høydepunkter, først US Open som begynner i neste uke. (Det andre høydepunktet er sluttspillene i november) På dette tidspunktet av året er vanligvis spillerne variert grad av skadet. Hardcourt (som det spilles på etter Wimbledon) er det verste underlaget for kroppen.

Trekningen i ukens turnering i New Haven viser at de beste mennene sparer seg til New York. Si hva du vil om Nikolay Davydenko, men han er neppe et trekkplaster for andre turneringer enn de russiske. David Ferrer, Olivier Rochus og Feliciano Lopez får vel heller ikke folket i New Haven til å storme ned billettkontoret.

Men pytt. Når de beste spillerne holder seg i ro, stiller de topp forberedt til US Open. Jeg gleder meg stort.

Brutal eleganse fra Clijsters

Tennis på tv:
Kim Clijsters - Justine Henin 7-5, 6-1
Finale, Rogers Cup i Toronto

Jeg leser Antony Beevors bok Stalingrad for tida. Boka kvernet i bakhodet samtidig som jeg så på Toronto-finalen mellom Kim Clijsters og Justine Henin. Hvis tennis er en krig, hvilke våpentyper tilsvarer de to spillerne?

Clijsters ser ved første øyekast ut som stridsvognen av de to. Hun er stor og til tider uelegant, men i rett posisjon fyrer hun av sitt tunge skyts med god presisjon. Men finalen mot Henin viste at Clijsters er mye mer enn det. Hun forsvarer seg fantastisk, selv om hun ikke er så lett på foten som Henin.

Clijsters er også sterk på nettet, de gangene hun kommer seg dit. Tidlig i siste sett slo hun inn en refleksvolley etter at Henin sendte en hard ball rett mot kroppen, en akrobatisk manøver som selv Federer ville vært stolt av.

I første sett virker Henin som en enslig infanterist med lite ammunisjon, for å holde oss til terminologien. Hun krabbet seg tilbake fra 1-4 til 4-4 ved å presse Clijsters på defensiven med ekle lave baller, men det var kun et blaff. Clijsters holdt trykket oppe, og seieren i siste sett var fullt fortjent.

Det er en drøy uke til US Open. Kim, kan du ikke please legge igjen alle nerver, skader og komplekser i Grand Slam-sammenheng når du stiller på banen i New York. Du fortjener en GS-tittel mer enn noen andre. Når folk som Anastasia Myskina kan vinne Slam-titler, så kan så definitivt du det også. Her er i alle fall en som hadde blitt glad.

Siden sist

Jeg har vært fire uker borte fra tennisoppdateringer, bortsett fra de spinkle greiene som finnes i norske papiraviser. Etter det jeg forstår har det ikke skjedd stort.

Det mest oppsiktsvekkende var vel Rafael Nadal som vant en hardcourt-turnering. Ikke hvilken som helst turnering - Masters i Montreal. Han møtte ikke de helt store hardcourt-kanonene på veien, men å slå både Moya, Grosjean og Agassi er en god prestasjon. Nadal er skadet nå, og kanskje var det like greit. Han har spilt sykt mye i år, og trenger hvile før US Open.

Jeg er spent på å se Nadal mot Hewitt, Safin (i godt humør), Federer og Roddick på hardcourt. Nadal må trolig slå to av dem for å vinne US Open. Kanskje har han flere knep på lager enn jeg spådde i vinter...

Tidenes beste tennisbok

Bok: A handful of summers
Av Gordon Forbes
Fireside forlag

Jeg var rimelig hard mot Boris Beckers selvbiografi. Derfor synes jeg det er på tide å anbefale en klassiker innen "mitt liv som tennisspiller"-sjangeren. A handful of summers er etter manges mening den beste boken som er skrevet om tennis.

Gordon Forbes fra Sør-Afrika var blant verdens beste spillere på 1950- og 60-tallet. I boka forteller han om sine opplevelser fra oppveksten til sine siste dager som profesjonell. Store navn som Rod Laver, Lew Hoad og Roy Emerson går igjen i boka, og selv om jeg aldri har sett noen av dem slå en ball, virker det som jeg har gjort det etter å ha lest denne boka.

Tennis var en amatørsport fram til 1968. Forbes sine memoarer er drapert i et gyllent lys av uskyld og kameratskap mellom toppspillerne. Boka begynner med at Forbes ser på en Wimbledon-finale på 70-tallet, og klager over at det har blitt for mye penger og seriøsitet i sporten. Jeg lurer på hva han ville sagt om dagens utvikling, hvor pengegaloppen går mye raskere.

Forbes er et oppkomme av småhistorier, for mange til at jeg nevner noen her. Uansett din grad av tennisinteresse er A handful of summers skjør og underholdende poesi. Perfekt lesning for en håndfull ettermiddager på sensommeren.

Tigergutt i tennisland

Bok: The Player
Av Boris Becker
Bantam forlag

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre).

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt ("tigergutter kan alt") i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

Hei, jeg er tilbake!

Nesten fire ukers ferie er over. Kommer med en større posting i løpet av kvelden.