Hvor er Dokic?

Jelena Dokic er forsvunnet, meldte tennisorganet VG nylig. Det er neppe så dramatisk som det høres ut på tabloidsk. Dokic er neppe utsatt for noe kriminelt (Gud forby!), men på tennisbanen har hun vært helt ute av form lenge.

Dokic slo gjennom med seieren over Martina Hingis i Wimbledon 1999. Det ble starten på noen fine år for Dokic. Hennes kraftfulle, men endimensjonale spill var godt nok mot de fleste motstandere, selv om hun aldri vant noen Grand Slam-tittel.

Samtidig slet hun med sin ustabile trener/far (en klassisk katastrofe-oppskrift i dametennis). Dokic så ut til å takle alle utbruddene hans. Men det må selvsagt ha vært en stor påkjenning for en så ung spiller å bruke hver pressekonferanse på å forklare pappas siste sprell.

Hvor er Dokic nå? Ingen vet. Denne gode fansiden oppsummerer godt de siste årene hennes.

Bildet: Jeg så Dokic trene før French Open 2000. Intens jente som kler trange tennisdrakter bedre enn alle.

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg - Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras - Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker - Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som "pure silk", og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

Ungdommens råskap

Steike. Rafael Nadal vant sin 11.tittel for året, etter å ha tapt de to første mot Ivan Ljubicic. Jeg trodde Nadal ville vært en slapp vaskeklut etter alle kampene han har spilt i år, men 19-åringer har en annen fysikk enn bleikfeite 29-åringer.

Nadal kan ta over førsteplassen på verdensrankingen tidlig neste år. 2006 blir den virkelige testen på kvalitetene hans. Nadal har blitt en solid skalp. Sånn som han kjemper skal det noe til å ta den.

You can call him Al

Her er en lakmustest: Hvis du kjenner navnet Albert Costa, er du en svoren tennisfan.

Det er egentlig ingen grunn til å vite så mye om spanjolen. Han vant French Open i 2002, og kommer alltid til å bli husket som en one slam wonder.

Nå vurderer Costa å legge opp. Han har to unger, sliten kropp og penger nok herfra til den evige siesta. Han er ranket under 100, og ser ikke den store gleden ved sporten lenger. Han er ingen damenes mann, ikke særlig pen og ikke så veldig sprudlende. Men en sliter med noen elegante sider, som gjør at han fortjener en oppsummering av

mine beste Albert Costa-øyeblikk:

Kitzbühl 1999. Jeg tror i alle fall det. Costa spiller en ubetydelig grusturnering i de østerrikske fjellene, og backhanden hans er helt på viddene. Han hyler og hoier, parodierer seg selv og spiller på publikums latter. Backhanden kommer faktisk tilbake igjen, og jeg tror han vant kampen.

French Open 2002. Juan Carlos Ferrero trodde han kunne møte opp i finalen (han var storfavoritt) og vente på at Costa skulle knekke sammen. Han gjorde ikke det. Costa spilte ut Ferrero i fire sett, hvor Ferrero til slutt knakk under vekten av egen psyke.
Sjekk denne rekka av spillere Costa slo ut i 2002, her er det, med unntak av Gaudenzi, bare kremspillere fra ulike generasjoner:
Gasquet - Davydenko - Gaudenzi - Kuerten - Canas - Corretja - Ferrero.

Backhanden. Costa hadde en suveren backhand, særlig på grus. En hånd, ingen problemer. Litt lite kraft til å skremme på hardcourt.

Hvorfor, Goran?

Kroatia er klar for Davis Cup-finalen mot Slovakia. Kroatia har nok spillere som kan avgjøre den bataljen, særlig Ivan Ljubicic, som endelig vant sin første turnering for året tidligere denne måneden.

Ljubicic slo både Roddick og Agassi da Kroatia slo USA i vinter. På bortebane. Han er årets store Davis Cup-spiller, uavhengig av hvordan det går mot Slovakia.

Det må nok føles litt bittert for Goran Ivanisevic (34), som aldri oppnådde like mye for landslaget i sin karriere. Likevel fatter jeg ikke hvorfor Ivanisevic nå planlegger comeback til finalekampene. Kanskje blir han bare reserve, men hvorfor i all verden skal han i det hele tatt være med? Kroatia har spilt seg overbevisende til finalen, og en pensjonert spiller med kronisk dårlig serveskulder kommer neppe til å hjelpe dem.

Dessuten er Ivanisevic en så markant personlighet at det kan forstyrre oppladingen til lagkameratene. Det blir som om Thomas Alsgaard hadde meldt seg til tjeneste før OL-stafetten til vinteren: En morsom tanke, men i praksis bare tull.

Woodys tennisfilm - traileren

Traileren til Woody Allens kommende film Match point ligger ute nå:
http://www.apple.com/trailers/
dreamworks/match_point/trailer/

I det ene lille klippet er Scarlett Johansson innsmurt med olje. Ja, jeg kommer nok til å se filmen.

Søskenlikhet

Jeg hadde tenkt å se Maria Sharapova mot Dinara Safina fra Kremlin Cup, men det ble det ikke tid til. Jeg rakk bare å se noen games i slutten av andre og tredje sett.

Safina er som kjent søstera til Marat. Han er hissig og hun er rolig. Likevel er det lett å se søskenlikhetene. Begge vagger og dingler svakt med hodet når de er på vei til å hente baller for å serve. De har det samme blikket, halvparten oppgitthet og halvparten gnist, når de venter på å returnere serve. Og de snakker med seg selv på samme småresignerte måte.

Og en ting til: Begge er i stand til å slå de beste spillerne i gode øyeblikk. Dinara slo Sharapova, og er klar for semifinale.

Roger tvinges til pause

Roger Federer er ute for noen uker med en skadet fot.

Dermed er spekulasjonene i gang. Jeg tror ikke det er noe alvorlig. Han trenger uansett en pause, og kan være tilbake i ATP-sluttspillet i november. I fjor ble han også skadet på denne tiden, og vant ATP-sluttspillet med liten matchtrening i forkant.

Federer er 24. Han kommer raskt tilbake fra skader nå. Spørsmålet er hvordan kroppen hans er om tre-fire år. Jeg tror han etter hvert må gjøre som Sampras: Å velge turneringene mer omhyggelig, og spille færre kamper i året. Ulempen er at han får mindre matchtrening. Kanskje ryker førsteplassen på rankingen også, dersom kroppen tvinger han til å spille mindre.

Men det ligger noen år fram i tid. Nå gjelder det bare å nyte en spiller som er på toppen av karrieren, og spiller tennis som ingen før han. Forhåpentlig er han på banen igjen allerede i november.

Davenport i 50 - zzzz

Jeg tviler på om noen kommer til å grine den dagen Lindsay Davenport legger opp. Hun har vært i toppen i ti år, uten å få noen større fanskare. Ikke så rart, når hun konsekvent ser ut som hun befinner seg i fjerde strake time av et slektsstevne - Davenport ser ut som hun lider seg gjennom hver kamp.

Jeg tror aldri jeg har sett henne smile i en kamp. Nå vil jo noen si at ikke alle er klovner og tøysekopper, men det må da for svarte være lov å vise noen følelser. Sinne. Frustrasjon. Opphisselse. Glede. Innbitthet. Nervøsitet. Jeg tror Davenport har alt dette inni seg, men jeg har aldri sett det på banen.

Noen får fans selv om de er ganske grå i uttrykksregisteret, som Sampras og Federer. Men de har til gjengjeld et så fargesprakende spill at det ikke betyr noe. Davenport er lite mobil, men fyrer av når hun står rett plassert. Hun server mekanisk, men godt. Hun har ok volleyspill. Davenport kommer aldri til å trekke nye fans til tennisen.

I helga vant hun sin tittel nummer 50. Jeg har ikke statistikken foran meg, men jeg innbiller meg at det er få som har vunnet så mange turneringer og bare tre Grand Slam-turneringer.

Patetiske argentinere

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Har vært på kurs og revet kjøkken (ikke på kurset, men hjemme).

Så hva har skjedd siden sist? Federer har vunnet nok en tittel, Kroatia og Slovakia har kvalifisert seg til Davis Cup-finalen og ellers lite spennende.

Bortsett fra at Mariano Puerta er tatt i doping. Hva har han felles med Guillermo Coria, Guillermo Cañas og Juan Ignacio Chela? Jo, alle er fra Argentina, er best på grus, ganske kjedelige å se på, og alle har brukt doping.

Tennis er en av de reneste sportene i verden. Hvis noen av de nevnte herrene hadde vært geniale ballartister med utholdenhetsproblemer (på banen, hvis du lurte), kunne jeg skjønt det. Men det er de ikke. De er helt middels gode spillere, som har mye å hente på andre ting enn kondisjon. Variasjon av spillet, for eksempel. Eller serving. Eller volleyer.

Nå ser de ekstra teite ut: Ikke bare doper de seg, de kommer forsyne meg fra samme land. Puerta ble til alt overmål tatt for andre gang i karrieren, og en mer velformulert søknad om livstidsutestengelse kan jeg vanskelig tenke meg.