Ingen tårer for Puerta

Dette er en av de mer originale dopingstraffene jeg har hørt om: Mariano Puerta er utestengt i åtte år (!) for dopingbruk. Hvis han kommer tilbake igjen som toppspiller da, skal jeg spise tennisracketen min. Puerta selv har laget en uttalelse til saken.

Argentina må ta et oppgjør med dopingkulturen sin. Sånn situasjonen har vært de siste årene, ser de bare latterlige ut. Det er synd at en nasjon alene skal kaste dopingstøv over en idrett som tradisjonelt har vært lite plaget med det.

Fantastiske slag, del 11: Sampras sin forehand

Selvsagt blir tidenes beste spiller den første til å bli omtalt med to slag i denne seksjonen. Sampras sin serve har jeg allerede skrevet om. Forehanden var hans andre store våpen.

Sampras hadde en mye bedre forehand enn backhand. I grunnlinjedueller sto han ofte langt til venstre for midten av grunnlinjen. Mostanderne visste at hvis de slo til Sampras sin forehand, så var det slutt. De fleste forehandene hans sikret ham poenget, de andre gikk ut. Uansett var det slutt på ballvekslingen.

Mine damer og herrer, dette er poesi (dobbeltklikk på klippet for å se igjen):

Aller best var hans løpende forehand. Jeg husker semifinalen mot Agassi i Australian Open 2000. Agassi hadde Sampras helt på tur, og slo en tilsynelatende vinner mot forehandhjørnet. Sampras føyk ut til siden og slo et sykt vinnerslag forbi Agassi, som for en gangs skyld hadde tatt turen til nettet.

Roger Federer har også forehand som sitt beste slag. Forskjellen er at han spiller med mye mer overskru, altså større sikkerhetsmargin. Sampras sin forehand var prima for hardcourt og gress. På grus var den langt mindre effektiv, den bremset i sanden og hadde lite overskru.

Sampras sine siste forehander ble noen av de beste. I finalen av US Open 2002 gikk Sampras til oppgaven med dødsforakt og slo mange forehander som Agassi bare kunne blokkere tilbake. Jeg har aldri sett noen andre spillere som i grunnlinjedueller har tvunget Agassi til å blokkere slagene viljesløst tilbake. Ikke Roddick, ikke Safin, ikke Federer.

Det er dette mange glemmer når Sampras sitt ettermæle diskuteres. Han hadde tidenes beste serve, men han vant US Open tre ganger før han gjorde det samme i Wimbledon. På sitt beste kunne han slå hvem som helst fra grunnlinjen, med forehanden som selve Monsteret.

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 - han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere - eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

Selvskudd på Copacabana

Gustavo Kuerten har vært en pasient med racket de siste årene. Sesongene har handlet om comebacks, vonde muskler og skader. Han har visst tenkt å spille neste år også.

Da er det kanskje en idé å sørge for at kroppen er i best mulig stand til den tid. Tennisspillere er verdensmestre i å klage på lang sesong og alle dens plager. I stedet for å bli friskest mulig, spilte Kuerten nylig en turnering på stranda i Copacabana, sammen med Robby Ginepri, Nicolas Kiefer og Mariano Puerta.

I sine velmaktsdager kunne Kuerten fått Agassi, Sampras og Kafelnikov til å tøyse på stranda med ham. Nå har han en dopingtatt argentiner, verdens offisielt kjedeligste spiller (Kiefer) og Ginepri, som ingen utenfor USA bryr seg om. Det gjør nok underverker for Kuerten sin vonde hofte.

Som Frank Zappa sa: We're only in it for the money.

Her er Kuerten i aksjon. Fortsatt ATP-tourens stiligste sveis.

Australia i fare for Agassi

Andre Agassi er fortsatt ikke god i foten, etter at han skadet seg i høst. Han har allerede bestemt seg for å ikke spille French Open, og kanskje går Australian Open også i vasken. Australia har vært åsted for mannens triumfer i siste del av karrieren.

Wimbledon har han ikke spilt på to år, og selv om han har vunnet her, har jeg vanskelig for å se at han kan klare det igjen. Agassi blir 36 i april.

Hvem blir neste års Ljubicic?

Hvert år dukker det opp en spiller fra ingenting, en halvgammal fyr som ingen har lagt merke til før. Neste år er han borte vekk.

I år har det vært flere, Nikolai Davydenko og Ivan Ljubicic de fremste representantene. I 2003 var det Rainer Schüttler, i 1999 Thomas Enqvist og Nicolas Kiefer. De har en kanonsesong, så forsvinner de til sin vante plass mellom 30 og 150.

Det er helt umulig å si hvem neste års døgnfluer blir. Jeg har alltid sett på Mikhail Youzhny som et stort talent, og en gang må han jo få det ut. Agustin Calleri fra Argentina er også kapabel til stor tennis. Eller kanskje Tomas Berdych fortsetter framgangen og får en stor sesong. Han er jo så ung at han faktisk kan klare flere gode år.

Wertheims tennisår

Jon Wertheim har lagt ut sine kåringer for tennisåret 2006. Ikke så morsom som han kan være, men som alltid verdt å lese.

Kroatia nærmer seg

Som ventet ser Kroatia ut til å vinne finalen i Davis Cup. Slovakia har kastet innpå Karol Kucera for en skadet Karol Beck, og det begynner å bli noen år siden Kucera var blant ATP-tourens mest fryktede motstandere.

Kroatia trenger én seier i dag, og hvis de ikke klarer det blir jeg forundret. Hvis Lubicic vinner sin singlekamp for Kroatia, blir han den første spilleren i Davis Cup som vinner alle sine 12 kamper i løpet av et år, siden McEnroe gjorde det i 1982. Utrolig sterkt, med tanke på at han slo Agassi og Roddick i USA.

Rampelys-abstinens

John McEnroe slår seg sammen med Jonas Björkman, og skal spille double- turneringen i San Jose til vinteren. Og jeg siterer den gamle ballkunstner:

We are coming to play San Jose for one reason -- to win the SAP Open doubles title.

Det gjør de neppe, men det vil kaste glans over en turnering og periode av ATP-året som er meget dødt. McEnroe er 46. Han holder kanskje i et par kamper, men neppe en hel turnering. Det er uansett bra for den gamle skrotten at double-kampene i turneringen spilles med to sett og deretter tiebreak til 10.

McEnroe er som haien, hvis han ikke svømmer og får oppmerksomhet til enhver tid, dauer han. Husk, dette er mannen som følte at "jeg fikk ikke tatt skikkelig farvel" da Steffi Graf trakk seg fra mixed double-samarbeidet i Wimbledon 1999. Jeg fniste godt da de ordene falt.

Kroatia tar til fornuft

Goran Ivanisevic kommer sannsynligvis ikke til å spille Davis Cup-finalen for Kroatia mot Slovakia. Og godt er det.

Oppgjøret er nokså åpent, med Kroatia som en knapp favoritt. De har Ljubicic, som er den beste singlespilleren av dem. Ancic er mer ustabil.

Slovakia har Beck, stødig og grå. Hrbaty er i stand til å spille alt fra forferdelig til fantastisk. Det samme er Ancic.

For den jevne tennisinteresserte vekker ikke Slovakia - Kroatia den store entusiasmen. Davis Cup som helhet ville tjent stort på å legge turneringen i et annet format, f.eks a la VM i fotball hvert annet eller tredje år.