Betryggende comeback

Tennis på tv:
Marat Safin - Nikolai Davydenko 4-6, 6-2, 6-2
Første runde, Dubai Tennis Championships

Nikolai Davydenko er den typen spiller som kan få Marat Safin til å knekke racketen. Davydenko holder et jevnt press, gjør få feil og har ingen klare svakheter. (Okei, volleyene hans er ikke all verden)

På 5-4 til Davydenko i første sett hadde Safin tre breakballer på rad. Han slo alle ut, men i stedet for å knerte utstyret, gikk han rolig til stolen sin etter å ha tapt settet.

I andre og tredje sett var Safin overlegen. Davydenko fant aldri rytmen på det ekstremt raske dekket. Safin hadde ikke spilt en kamp siden august, men det var vanskelig å se. Hvis han innstiller seg på det, kan Safin ha gode sjanser i Wimbledon. Safin flytter seg raskt, han returnerer godt, har knallharde server og tar styringen i de fleste dueller.

Dubai-turneringen har en startoppstilling som få andre: Federer, Nadal, Agassi, Safin, Davydenko og så videre. De har nok fått masse oljepenger under bordet for å komme.

Britain's number one

Britene er ikke som andre. For dem er det nesten like viktig hvem som er landets beste spiller, som verdens beste. Tim Henman har hatt den posisjonen (Storbritannias beste, hvis du lurte) i mange år. Men nå er Andrew Murray den klart beste spilleren fra øya.

Jeg så Murray for første og hittil eneste gang mot Thomas Johansson i fjor. Mye har skjedd siden da, for nylig slo han selveste Lleyton Hewitt i finalen i San Jose. Hewitt er ikke så god som før, men uansett i stand til å kverne i stykker en 18-åring i sin andre finale.

Og dermed: Murray har overtatt for Henman som Britain's number one, nummer 47 på verdensrankingen. Dessuten, klikk på denne lenken. Ligner han ikke kraftig på vokalisten i Coldplay?

Nedturen fortsetter

Andy Roddick ser mindre og mindre ut som en topp 10-spiller. I år har han tapt for Baghdatis, Andrew Murray og nå sist Julien Benneteau. Baghdatis var i kanonform da han kom til finalen i Australia i januar. Murray er på vei opp, men Benneteau er en spiller Roddick skal feie av banen. At tapet kommer på hardcourt i USA, Roddicks tradisjonelt beste underlag, understreker poenget.

Til sammen blir dette et stygt regnestykke for Roddick. De andre er vant til kraften hans nå. Jeg husker da Roddick slo gjennom for fem år siden, og servet Pete Sampras av banen. Akkurat som for Williams-søstrene, får Roddick erfare at et begrenset spill vil bli avslørt etter en stund. Roddick sin forehand er ikke like drepende som før, og backhanden og fotarbeidet har ikke blitt nevneverdig bedre de siste årene.

Noen mener at Roddick sin nedtur skyldes at han bare tenker på Federer, som han aldri slår. Så lenge Federer kommer til finaler og Roddick taper lenge før den tid, møtes de nesten aldri mer.

Likevel: Roddick har tross alt spilt to Wimbledon-finaler de siste årene, og hadde vunnet turneringen dersom ikke Federer hadde eksistert. Det er en trøst, og Roddick kan bli farlig hvis Federer mot formodning snubler der.

Tapte muligheter

John McEnroe vant nylig en double-tittel sammen med Jonas Bjørkman, 47 år gammel. Dermed har han 77 singletitler og 78 i double. Utrolig imponerende.

McEnroe er som haien: Han må stadig være i bevegelse for å holde seg i live. Han elsker oppmerksomhet og har mange meninger om dagens tennis. Likevel synes jeg det er noe trist over mannens enorme behov for å spille tennis på toppnivå (i double, vel å merke).

Det har aldri vært noe større tennistalent enn McEnroe. At han bare fikk sju Grand Slam-titler (3 Wimbledon, 4 US Open) forteller om spolerte sjanser. McEnroe hadde kanskje tidenes beste tennisår i 1984, da han kun tapte tre kamper. I stedet for å holde trykket og ta enda flere titler de neste årene, lente McEnroe seg tilbake. En kombinasjon av ekteskapsproblemer, Ivan Lendl på oppadgående, sviktende motivasjon og for mye partyliv utenfor banen, førte McEnroe ut av tennistoppen.

Da hjelper det lite at han spiller bedre tennis enn noen 47-åring har gjort før. McEnroes mulighet til å bli tidenes beste spiller kommer aldri tilbake.

Fantastiske slag, del 12: McEnroe sine volleyer

Jeg er for ung til å huske John McEnroe. Fyren har vært i søkelyset siden 1977, men vant sin siste Grand Slam-turnering så langt tilbake som 1984. Da var han 25 år.

John McEnroe er av mange regnet som det største tennistalentet verden har sett. Ingen som har sett et klipp av mannen i aksjon, unngår å bli fascinert, og da snakker jeg ikke om de mange raseriutbruddene. For eksempel servinga til McEnroe. Alle amatører som har sett McEnroes plassering, med ryggen mot nettet før bevegelsen starter, har prøvd å gjøre det samme på trening. Selvsagt med elendig resultat.

Grunnslagene til McEnroe var også noe for seg selv. Det ser ut som han ikke bruker krefter i det hele tatt, han vekselvis pirker og sveiper ballen over nettet, med en temmelig stiv arm på forehanden. Backhanden så ofte ut som han prøvde å vifte vekk fluer, men likevel var det bra fart på grunnslagene hans. Volleyene til McEnroe har ingen klart å kopiere.

På DVD har jeg Wimbledon-finalen fra 1980, den legendariske mellom Borg og McEnroe. Tie-breaket i fjerde sett er noe av det mest omskrevne som er spilt på en tennisbane.

Det beste poenget er sånn: McEnroe angriper Borg sin backhand og piler til nettet. Borg er presset langt ut, men fyrer av et backhandslag med ekstrem overskru, diagonalt mot McEnroe sin forehand (McEnroe er keivhendt). Ballen styrter mot bakken like over nettet på McEnroes side, og amerikaneren er i full strekk. Ballen treffer McEnroes utstrakte racket og dør hen på Borgs side.

1981, samme spillere i Wimbledon-finalen igjen: McEnroe har matchball, og det er en av historiens vakreste avslutninger. Han presser Borg etter at svensken har servet, og får en høy, overskrudd ball på forehandsiden, halvveis framme til nettet. Volleyen han slår derfra, er utrolig: McEnroe legger inn overskru og sideskru, og ballen dupper ned helt ytterst i Borg sitt forehandhjørne.

Det ble McEnroes første av tre Wimbledon-titler. Volleyene til McEnroe er blant de mest særpregede slagene tennisen har sett. Ingen andre har hatt samme kombinasjon av presisjon, følelse og overblikk i volleyslagene. Med dagens bang-bang-tennis, kommer vi neppe til å se en lignende spiller igjen.

Kongen vender tilbake

Pete Sampras har ikke laget mye lyd etter at han forlot tennisen med et brak i 2002 (seier over Agassi i US Open). Men nå skal han spille igjen, riktig nok bare oppvisning. Det skjer i Houston i første uken av april, mot en foreløpig ukjent motstander.

Jeg har ingen tro på noe comeback fra Pete. Til det er han for lei av tennis, og fallhøyden er for stor. Men kjekt at han viser seg igjen.

Nadal slått av Clement

Arnaud Clement, husker du han? En liten franskmann som begynner å nærme seg 30, spiller alltid med solbriller og pannebånd, er ganske rask og spilte finalen i Australian Open i 2001 (tror jeg det var).

Clements karriere har vært på nedadgående lenge nå. Derfor er det en bombe når han slår ut Rafael Nadal fra innendørsturneringen i Marseille. Nadal er en ungfole som springer hele dagen, og er verdens nest beste spiller. Clement burde vært enkel match.

Blir spennende å se hvilken karriere Nadal får. Noen mener den intense stilen kommer til å slite Nadal ut før han er 25. Selv er jeg usikker, men de mange skadene i så ung alder er uansett et dårlig tegn for spanjolen.

Kuerten og Johansson tilbake

Gustavo Kuerten og Joachim Johansson spiller igjen denne uka. Guga i Buenos Aires og Johansson i San Jose. Logisk, siden Kuerten er best på grus og Johansson må ha et raskt underlag for å få glede av serven sin.

Johansson har mest karriere igjen. Har jeg savnet han i fraværet? Ikke akkurat. Kuerten kommer til å gi seg hvis han ikke blir bedre i løpet av året. Han er 30 år, og det er fem år siden han vant French Open for tredje gang.

Andre Agassi sin fantastiske karriere etter fylte 30 er unntaket i tennis. Alle de store spillerne hadde sine beste år i første halvdel av 20-årene, og jeg tviler på om Kuerten sin skrantende kropp har mer å hente. Håper jeg tar feil.

Pompøs kos i fire timer

Film:
Wimbledon - A history of the Championships

Wimbledon-turneringen heter ikke Wimbledon. Nei, den kaller seg The Championships. Det er så herlig arrogant, som for å fortelle at det finnes jo bare ett mesterskap som er verdt å vite om.

Wimbledon er et av de eldste idrettsarrangementene som fortsatt lever (første gang spilt i 1877). Det er lenge siden tennis ble spilt hovedsakelig på gras, men mange mener Wimbledon fortsatt er den ypperste turneringen å vinne. Ikke minst britene selv, noe denne filmen understreker. Alle som er med her, snakker ustanselig om hvor viktig og storartet Wimbledon er, på grensen til det smiskete.

Fantastisk nok fant jeg denne på biblioteket. Hele fire timer med Wimbledon-høydepunkter er knask. De tidligste bildene er 100 år gamle, de siste er fra 2000-turneringen. Mellom ytterpunktene følges turneringens store profiler temmelig kronologisk.

Filmen drepte et par myter for min del. Tennisen i dag er raskere enn før, men forskjellen er ikke enorm fra f.eks 1984. McEnroe sitt spill da hadde slått de fleste i dag også. Dametennisen har derimot tatt store steg de siste 20 årene. De sagnomsuste kampene mellom Evert og Navratilova ser forferdelig trege ut, og Evert sin serve får Martina Hingis sin variant til å se ut som Pete Sampras. Klippene fra Sampras sin kamp mot Agassi i 1999 er også her, et fantastisk syn.

De fleste Wimbledon-vinnerne som fortsatt lever, er intervjuet. De mest verbale av dem er Agassi, Navratilova og Billie Jean King. Men hvor er Bjørn Borg? Fem ganger Wimbledon-vinner, og ingen intervju? Og hva med Jimmy Connors, som preget turneringen i 15 år? Klippet fra finalen i 1974, hvor en 22 år gammel Connors smadrer stakkars Ken Rosewall, er brutalt å se på.

Fire timer er mye, og det er smart å dele det opp i flere bolker. Hvis du ikke gjør det, blir du etter hvert litt lei av denne scenen: Sakte film, en mester som gråter og faller til bakken, mens det ropes i bakgrunnen: Game, set, match...

(Mer om Wimbledon på Wikipedia.)

Bortkastet time foran skjermen

Film:
Legends of tennis
OVC Media

Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.

Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.

Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emersom, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.

I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.

Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.

Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av konstant 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.

Konklusjon: Dropp denne.

Den luftbårne Sampras

I all halloien rundt Roger Federer er det mange som glemmer at han har et godt stykke igjen til han når Pete Sampras sine meritter. Sampras sin kanskje beste kamp noensinne var i Wimbledon-finalen 1999. Andre Agassi hadde nettopp vunnet French Open og hadde sitt beste år på tennisbanen, men ble kontant stoppet av Sampras. Her er et klipp fra finalen, funnet ved hjelp av video.google.com.

Stygge sifre, morsom kamp

Tennis på tv:
Elena Dementieva - Martina Hingis 6-2, 6-0
Finale, Pan Pacific Open

Hingis spilte på et gir lavere enn mot Sharapova, og hadde ikke det samme overskuddet på banen. Hun slo hele tiden litt ut, var litt for sein og servet bare halvparten av førsteservene inn.

Elena Dementieva spilte fire ganger mot Hingis før Hingis tok sin lange pause. De to siste av disse vant Dementieva. Spillet hennes passer godt til Hingis sitt. Dementieva er ingen Sharapova som slår vilt fra første ball. Hun returnerte Hingis sine løse server med harde grunnslag, og spilte som en Hingis med litt mer muskler:

Dementieva slo ballen bak ryggen på Hingis, hun slo stoppballer og lot seg ikke frustrere til feil. Hingis mangler et vinnerslag. Alle ballvekslingene med Hingis er som smarte oppbygninger til knockout-slaget som aldri kommer. Forehanden lider mest.

For meg ser det ut som hun slår det slaget nesten bare med underarmen, hun dytter ballen tilbake. Toppspillerne rapper til ballen med forehand, mens det er Hingis sitt svakeste slag. Jeg tror Hingis er for gammel til å gjøre noe med det, for det kontrollerte spillet bor i kroppen hennes.

Men mest av alt: En fantastisk oppvisning av Dementieva, som traff med alt. Hingis etter kampen (typisk Hingis-kommentar, rosende men med et lite stikk til slutt):

I'm not looking for excuses. I tried a lot of things but she always had a better answer. Today she was just too good. If she plays like that all the time she would have won grand slams.

Hingis' taktiske triumf

Tennis på tv:
Martina Hingis - Maria Sharapova 6-3, 6-1
Semifinale, Pan Pacific Open

Ungdom mot rutine. Skjønnheten mot hjernen. Kraften mot finessen. Det er nok av klisjeer å feste på en slik kamp, men i bunn og grunn er det bare tennisen som avgjør hvem som vinner.

Hingis er inne i sin andre karriere, og hun vet at alt som kommer er en ren bonus. Det gjør henne avslappet på banen. Du så det under Australian Open, og det var tydelig i kampen mot Sharapova. Hingis applauderte Sharapova sine beste slag, smilte og hadde lave skuldre.

Sharapova må garantert ha gruet seg litt til dette møtet. Hingis er en favoritt blant publikum i Tokyo, og ikke minst har hun en spillestil som Sharapova ikke liker. Hingis er en sikker og smart spiller. Hun får det meste tilbake, og dessuten passer det raske underlaget godt for Hingis sin evne til å skifte retning på kanonkulene som kom over nettet fra Sharapova sin racket.

Sharapova er god når hun står i rett posisjon og fyrer løs, på samme måte som Lindsay Davenport er det. Hingis ga henne sjelden sjansen til det. Hingis sitt spill i denne kampen viser hvor viktig det er å slå nært motstanderens grunnlinje, for å minske vinklene og dermed mulighetene. Jo lenger ballvekslingene varte, jo større var sjansen for at Hingis ville vinne poenget.

Da hjelper det lite at Sharapova satte noen fantastiske vinnerslag fra umulige vinkler, så lenge neste slag gikk i nettet. Et poeng er et poeng, og Hingis vant flest av dem. Det raske dekket hjalp også Hingis med servingen, og da hun skulle serve for det første settet slengte hun faktisk inn to ess.