Yannick Noah har en spesiell plass i franske tennishjerter. Han er den siste franskmannen som vant en Grand Slam-tittel. Det skjedde på hjemmebane i 1983, da han vant French Open. I finalen slo han tittelforsvarer Mats Wilander. Noah er nasjonalhelt.
Etter Noah har det vært mange ganske gode franske spillere. Noahs sønn Joakim kunne sikkert blitt god i tennis han også, men pryder forsiden av Sports Illustrated fordi han er steingod i en annen sport.
Tennis og foto er mine to store interesser. Derfor skulle en tro at jeg var smart nok til å kombinere dem, og ta mye bilder av tennis. Det gjør jeg dessverre ikke. Tror det er mest fordi tennisen her til lands spilles innendørs, og der er det vanskelig å ta gode actionbilder for en amatør som meg. (Pluss at jeg er for lat til å ta bilder av annet enn det som detter i fanget på meg.)
Jeg har tatt bilder av tennis ved tre anledninger: French Open 2000, 2001 og Italian Open 2003. Her er noen av bildene, og tips til deg som har lyst å prøve selv. De fleste bildene er tatt med film, men med dagens digitale kameraer kan du jo eksperimentere mye og finne ut hva som funker.
Dette er en takknemlig posisjon å ta bilder fra: Et stykke oppe på tribunen, på kortsiden. Spillere som strekker seg etter en stoppball, som Gustavo Kuerten her, tilfører liv til bildet.
Nok et bilde fra kortsiden. Det sikreste actionbildet du kan ta i tennis, er serven. Spilleren står i ro, så du slipper å tenke på om han/hun kommer ut av fokus. Her server Roger Federer mot Paul-Henri Mathieu, Roma 2003.
Serveretur er det nest enkleste å ta bilder av. Du vet omtrent hvor ballen vil komme. Beregn litt luft rundt spilleren, så har du gode sjanser til å få et bra resultat. Arantxa Sanchez-Vicario, French Open 2000.
Noen ganger kan alt sies på tre setninger. Sjekk denne innledningen av artikkelen om Andy Roddicks tap i Miami-turneringen:
When you're playing a Spaniard on hardcourts, and you're standing farther behind the baseline than he is, there could be a problem. Or when the Spaniard comes to the net more than you, and you're a two-time Wimbledon runner-up.
Andy Roddick suffered all these problems and more Thursday in a quarterfinal exit at the Masters Series-Miami, losing 6-3, 4-6, 6-4 to Spaniard David Ferrer.
Dette er ikke akkurat nyheter, men jeg var uten tennisforbindelse da det skjedde: Tim Henman slo Lleyton Hewitt! Hewitt hadde vunnet alle kampene mellom dem - i alt 8 på rad - før Henman vant, 7-6, 6-3.
Av rapportene ser det ikke ut som det var noen stor kamp. At Henman i en alder av 31 og et halvt slår Hewitt, må være en oppmuntring. Men jeg lurer på hva Hewitt tenker nå. Han har for lengst mistet intensiteten som tok ham til førsteplassen på rankingen. Han taper ikke lenger bare mot de store, men mot alle typer spillere.
Tim Henman har et spill som passer Hewitt perfekt: Han server ikke særlig bra, har moderat harde grunnslag som han slår flatt, og kommer til nettet ved alle anledninger. Hewitt er en smart fyr, selv om han ikke er klodens mest sympatiske. Sjekk dette sitatet etter kampen:
Q: In the second set, when it was getting a little tight perhaps, did you think, "Well, he must be nervous, because he's never beaten me"?
LLEYTON HEWITT: Yeah, little bit. I think his last few matches, though he's played a lot looser than he's normally played in the past. Whether that's getting older age or not. He's not quite ‑ he's playing more like, you know, in practice he's always been a great player where he's very flashy and, you know, doesn't take it all seriously the whole time. Whereas I think he's adopted that a little more in his matches. It may pay off a little bit more for him.
(Lenge siden sist. Har vært på langweekend i Bergen). Bjørn Borg beholder trofeene sine fra Wimbledon-turneringene. Tidligere i vinter ville han selge dem, for å oppnå finansiell sikkerhet for seg og sine, som han så kryptisk sa det.
Boris Becker gjorde mye dumt etter at han la opp (konkurser, skilsmisse, smelte russisk modell på tjukken), men det er kanskje ikke så rart. Becker er en mann med bobler i blodet. Men Bjørn Borg? Steinansiktet? Hva er det han driver med? Fyren som aldri beveget en ansiktsmuskel på banen?
Borg avslørte aldri hva han tenkte på mens han spilte, og jeg forstår ikke helt hva som er i hodet hans nå heller. Uansett ville jeg sparket rådgiverstaben hvis jeg var Bjørn. Både de finansielle og de som styrer med imaget til den aldrende tennislegenden.
Sommeren 1998 lå tennisverden for Carlos Moyas føtter. Han var 22 år, vakker, sjarmerende og hadde nettopp vunnet French Open. Et halvt år senere gikk han til topps på verdensrankingen.
Hovedvåpenet hans var for åtte år siden det samme som i dag: Forehand. Å se Carlos Moya sin forehand er for gamle tennis-purister som å dra en gaffel over en tavle. Moya holder racketen flatt mot bakken når han fører den tilbake, og påfører den gule lille stakkaren enorme mengder overskru. Det er ikke mye klassisk eleganse over den, men er herlig å se på likevel.
På grus betyr det at ballen skyter stor fart oppover når den treffer bakken. Dagens fremste eksponent for denne forehand-typen er Nadal, som er enda mer ekstrem enn Moya.
Når Moya står i posisjon og slipper løs forehanden, bør motspilleren ha god timing for ikke å bli presset bakover. Eurosports ekspertkommentator - jeg tror det er Anders Håseth - nevner ofte Moya som den spilleren Christian Ruud likte minst å spille mot. Lleyton Hewitt er en annen spiller som har hatt problemer med Moya.
Så hvorfor har ikke Carlos Moya dominert mer enn han har gjort? En åpenbar svakhet med slaget hans, er raske dekker, selv om han har noen titler der også. 
Pete Sampras møtte en ung Moya i finalen i Australian Open 1997, og brukte bevisst taktikken med å dra Moya langt ut i forehandhjørnet. I tidsnød er det vanskeligere å dra i gang Moya sitt omfattende forehand-maskineri.
Moya har også slitt med skader. Dessuten er hans beste slag også det eneste våpenet han har: Når forehanden ikke fungerer, vinner ikke Moya. Backhanden er f.eks helt elendig, serven litt over middels, og han surner ofte hvis ting går skeis.
Men altså: Få med deg Carlos Moya på en god dag. Dette bildet er fra French Open 2000, fra en trening med bl.a Patrick Rafter. Jeg sverger på at Moya sine uanstrengte forehander gikk tre meter over nettet før de stupte mot bakken.
James Blake slo verdenstoer Rafael Nadal i semifinalen i Indian Wells, og møter Federer i finalen. Blake slo også Nadal ut av US Open i fjor.
Jeg har ikke sett noen av disse kampene. Hvis Roger Federer heller ikke har gjort det, bør han spandere på seg tiden det tar foran skjermen. Federer har tapt tre av fire kamper mot Nadal. Blake og Federer spiller ganske likt, så det er vanskelig å si hvorfor Blake klarer seg bedre mot Nadal.
Kanskje er det fordi Blake spiller med mindre overskru enn Federer. Blake slår hardt og flatt, altså med mindre overskru enn Federer. Det gir Nadal mindre tid til å forberede sine slag, og stresser ham litt. Samtidig betyr det at Blake har mindre feilmargin, noe som fører til en del merkelige tap mot dårlige spillere.
Blake er absolutt ingen walkover for Federer i finalen. Blake har nylig vunnet en tittel (Las Vegas), og har hjemmepublikum i ryggen. Hvis finalen spilles i fem sett (jeg er ikke sikker) tror jeg Federer vinner. Går den bare til tre sett, kan Blake klare det.
Tennis på tv:
Maria Sharapova - Elena Dementieva 6-1, 6-2
Finale, Pacific Life Open
Sharapova - Dementieva 1-0: Sharapova kommer under 0-30, men bryter med en forehand-vinner ned langs linjen. Begge sliter med å finne riktig lengde på slagene i vinden.
Sharapova - Dementieva 1-1: Merkelige uttalelser fra Eurosports norske kommentator: "Sharapova er jo kjempegod i volley også". "Disse to slår jo mye hardere enn f.eks Henin". Takk for sist: Dementieva avgjør et langt og veldig underholdende game med en forehand ned langs linjen.
Sharapova - Dementieva 2-1: Dementieva går opp til 40-0, etter at Sharapova har vist seg som alt annet enn strålende ved nettet. Slår en vinner og presser fram to feil fra Dementieva, før Dementieva slår en elendig stoppball som treffer midt i nettet. Sharapova vinner deretter sin femte ball på rad, og tar gamet. Ingen har holdt serven sin til nå.
Sharapova - Dementieva 3-1, 4-1, 5-1 og 6-1: Sharpova er best i alt, og takler vinden godt.
- - -
Sharapova - Dementieva 6-1, 0-1: Dementieva kjemper til seg gamet. Klarer hun nå å holde serven sin for første gang?
Sharapova - Dementieva 6-1, 0-2: Dementieva holder serven! Flytter mer rundt på Sharapova nå.
Sharapova - Dementieva 6-1, 1-2: Sharapova holder serven sin blankt. Men ligger et break bak i settet.
Sharapova - Dementieva 6-1, 2-2: Sharapova spiller ut sin motstander fullstendig i de to siste poengene, og bryter enkelt tilbake. Fører de aller fleste duellene. Virker vanskelig å stoppe, og veldig konsentrert.
Sharapova - Dementieva 6-1, 3-2: Treje strake game for Sharapova. Avgir bare ett poeng til Dementieva, og cruiser nå.
Sharapova - Dementieva 6-1, 4-2: Der tapte nok Dementieva kampen. Reddet seg ut av 0-40, men en dobbeltfeil ga Sharapova gamet. Sharapova spiller bånnsolid.
Sharapova - Dementieva 6-1, 5-2: Dementieva spilte flere gode poeng, uten å bryte Sharapova sin serve. Sharapova vant gamet da hun heiv opp en improvisert lobb fra presset posisjon. Hun er mer enn dunking fra grunnlinjen, vet du.
Sharapova - Dementieva 6-1, 6-2: Sharapova vinner på sin andre matchball, og var aldri truet. Spiller hun som dette videre, ender hun som nummer en i verden i år.
Jeg hadde akkurat sett ferdig den noe skuffende kampen mellom Sharapova og Hingis, og trøtnet da Henin og Dementieva skulle spille senere på kvelden. Henin spilte stort i første sett, og jeg slo av.
Det skulle jeg ikke gjort, for Dementieva sto for årets opphenting. Hun lå under 2-6, 2-5, og Henin skulle serve for kampen. Hun klarte det ikke. Dementieva holdt serven, og Henin hadde igjen sjansen til å serve hjem finaleplassen. Hun klarte det ikke. Dementieva holdt serven igjen, og ledet nå settet 6-5. Henin servet for å holde seg i settet, men ble brutt for tredje gang på rad. Jeg lurer på når det skjedde sist.
Dementieva vant tredje sett med samme sifre - 7-5 - og møter Sharapova i finalen. Imponerende. Los Angeles Times har flere detaljer.
Tennis på tv:
Maria Sharapova - Martina Hingis 6-3, 6-3
Semifinale, Pacific Life OpenHvis du hadde plassert ti bowling-kjegler tilfeldig på et tennisbane, tror jeg Martina Hingis hadde truffet flest, i alle fall av kvinnespillerne. Hvis du lurer på hva ballfølelse er, så se en kamp av Hingis. Hun har en helt egen feeling i slagene.
Det er som om Hingis snakker og koser litt med ballen før den forsvinner fra racketen hennes. Hvert slag er gjennomtenkt og fornuftig. Men Hingis sitt kloke hode blir noen ganger et hinder. Hun mangler evnen til å spille rå satse-tennis. Det har kanskje sammenheng med kroppstypen hennes, for Hingis er ikke så eksplosiv som f.eks Henin.
Samtidig tror jeg det har sammenheng med årevis med sjakkaktig tennis. Hingis har det ikke i seg å fyre løs. I semifinalen mot Sharapova hadde Hingis stadige sjanser til å drepe en kort og svak ball fra Sharapova, men Hingis har ingen killerslag. 
Forskjellen mellom de to spillerne er blant annet at Sharapova kan avgjøre en duell når som helst. Hingis baserer seg mer på å jobbe seg metodisk til hvert poeng.
I store deler av kampen fikk Hingis vist lite annet enn sine utrolige defensive evner, for Sharapova var på en annen planet i første halvdel av begge settene. Hingis klarte ikke å flytte på den lange russerinnen.
Tre ganger har de allerede møttes denne sesongen, 2-1 til Sharapova så langt. Jeg tror det kan snu seg på grusen, så det skader ikke å bruke mitt seks år gamle Hingis-bilde en gang til.
Tennis på tv:
Elena Dementieva - Ana Ivanovic 2-6, 6-4, 6-2
Kvartfinale, Indian WellsDet tok halvannet sett, så fant jeg ut hvem Ivanovic minner meg så sterkt om: Jennifer Capriati. Begge er ganske, eh, tette i kroppsbygningen. Ingen av dem er spesielt elegante, men slår uanstrengt og hardt. Dessverre er Ivanovic for dårlig trent.
Brutalt sagt, men samtidig helt åpenlyst for alle som så kampen. Hun var stadig for seint ute i hjørnene. Det resulterte i noen heldige slicer mot Dementieva, som hadde blandet lykke ved nettet, men i lengden holdt ikke Ivanovic mål. Synd, for jeg synes hun skylder talentet sitt å komme i litt bedre form. Flommen av vinnerslag fra hennes racket i det første settet var imponerende.
Dementieva slo 14 dobbeltfeil. Vant likevel. Det hadde ikke skjedd i herretennis, for å si det sånn.
Jeg er ingen stor fan av Andy Roddick som tennisspiller, men det er viktig for sporten at han henger med i toppen. Han er amerikansk, han viser følelser og han er reflektert og vittig. Sjekk intervjuet hans etter tapet for Igor Andreev i Indian Wells, du kan lese det her. Blant høydepunktene:
Q. Is his [Andreev's] head one of his weapons? His forehand and his head?
ANDY RODDICK: His head?
Q. Does he have a good head?
ANDY RODDICK: What, does he like throw it at people?
I alle fall denne sesongen. Kyprioten hadde Roger Federer i kne i finalen av Australian Open, og har etter det vist at finaleplassen ikke var et blaff.
Baghdatis henger fortsatt med i Indian Wells, hvor han slo Tomas Berdych uten problemer. Berdych slo Hewitt i runden før. Så kommer en kamp som jeg gjerne skulle sett: Baghdatis mot Nadal. De to ungguttene har alle muligheter til å prege tennisen de neste årene. Jeg tror Nadal vinner i to sett. Han er som Baghdatis, bare en vektklasse over.
Apropos Nadal, Peter Bodo har en god analyse av hans enestående spillestil som du absolutt bør lese.
Martina Hingis - Lindsay Davenport 6-3, 1-6, 6-2. Smak litt på den. Hvis du plutselig fikk en sein 90-tallsfølelse nå, forstår jeg deg godt.
Davenport er ranket nummer fire i verden, og blant verdens aller beste på amerikansk hardcourt. Hingis har spilt i to måneder etter tre års pause, og sleit med Davenport i de siste 3-4 årene av karrierens første del.Davenport var litt preget av skaden, sier rapportene. Likevel: For en vitamininjeksjon for Hingis! Hun har allerede meldt seg på i kampen om French Open-tittelen, og med litt flaks kan hun vinne i Indian Wells også. Hun må slå Safina og sannsynligvis Sharapova for å komme til finalen.
Hingis er en av de mest reflekterte spillerne i verden, så pressekonferansene hennes inneholder alltid gode sitater. Her snakker hun om ninvået nå i forhold til da hun la opp:
Q. During this incredible comeback run you're going through now, has it ever crossed your mind, "Why did I leave in the first place?"
MARTINA HINGIS: Well, I knew the reason why I left the game. Like I said already in some of the interviews previously, I had to face players like Serena, Lindsay, the sisters all the time, then probably I wouldn't give myself this question.
But looking at the game from the outside and commentating, looking at the players, how they did, maybe four or five years ago everyone was really determined and hungry. It was like 20 players out there who could win the tournament.
Now really somehow it feels like it narrowed down to five, maybe 10 sometimes. It's always a different Russian who is really hungry and determined.
I mean, sometimes it felt like they all had their run. Now they're trying to bounce back. But it's not as intense as it used to be.
Mange snakker om Andy Roddicks svake form det siste året, men Lleyton Hewitt har ikke lyst opp tennishimmelen i det siste han heller.
Hewitts dalende karrierekurve er på mange måter mer alvorlig. Vi snakker tross alt om en spiller som endte både 2001 og 2002 som verdens beste spiller. I ettertid er det lett å peke på at dette var mellomsesonger i perioden etter Sampras/Agassi og Federer, men likevel: Det er få som klarer å fullføre to sesonger på rad som verdensener.
Det siste året har ikke Hewitt vunnet en eneste tittel. Han tapte nylig mot James Blake. Enda verre var tapet for Tomas Berdych i Indian Wells. Berdych er den typen spiller som Hewitt på sitt beste slår uten problemer: Berdych slår hardt, men med lite plan og stabilitet. Likevel slo han Hewitt i strake sett i Indian Wells.
Sannsynligvis har Berdych blitt bedre og Hewitt litt dårligere. Og Hewitt får ingen poeng gratis hvis ikke alt stemmer for ham. Hewitt sin situasjon er litt som Martina Hingis sin: Hvis motstanderen har en knallgod dag på jobben, er det lite de kan stille opp med.
Det kan bli slutt på de store raseriutbruddene når videodømming blir innført denne sesongen. På de store hardcourt-turneringene, ikke minst US Open, begynner de nye reglene: Hver spiller får to sjanser til å be om videosjekk av linjeavgjørelsene i hvert sett. Hvis sjekken viser at ballen ble dømt feil, beholder spilleren sine to sjanser. Tar han feil, har han en mindre. Les en grei forklaring på opplegget her.
Videodømming er dyrt. Men høres bra ut. Når poengene sjekkes, vises alt på storskjerm på stadion. Tenk deg scenariet: En spiller banner og steiker over det han mener er en feil avgjørelse. Han ber om en videosjekk, og bildene viser at han hadde rett. Publikum jubler og heier han fram. Eller det motsatte: En fyr får publikum mot seg etter å ha klaget på to gode avgjørelser.
Eller enda verre: Hvis en spiller bruker opp begge sjansene til å klage på avgjørelser, er han temmelig maktesløs hvis det kommer baller senere i settet som åpenbart er verdt å klage på.
Det blir interessant å se hvordan dette slår ut. Om spillere f.eks kommer til å spare sine klagemuligheter til slutten av settene, for å forstyrre motstanderen. Key Biscaine blir første sted som bruker teknologien.
Vittige Justin Gimelstob er en god skribent, og en enda bedre tennisspiller. Han har nylig trent med Pete Sampras, som gjør et bittelite comeback til sommeren. Snadder lesestoff om treningen med Pistol Pete finner du her.
Jeg skulle gjerne sett finalen mellom Federer og Nadal i Dubai, men var i klart mindretall om det ønsket i stua. Federer har etter finaletapet bare vunnet en av fire oppgjør mot Nadal. Da Federer vant sin kamp i fjor i Miami, var Nadal bare et par poeng unna seier.
Med andre ord: Nadal gir Federer problemer som ingen andre.
Hvorfor?
Jeg hadde gledet meg til Woody Allens nyeste film Match point i lang tid. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at filmen er en treningkast tre-film.
Det er ikke nødvendig å like hovedpersonen i en film. Men det er en fordel om man forstår personenes motiver for å reagere som de gjør i en film - det skaper gjenkjennelse og ekthet. I Match point spiller Jonathan Rhys-Meyers (bildet under) en fyr som kommer seg opp og fram i verden, selv om han ikke har gode forutsetninger. Absolutt alle som kommer i kontakt med ham, synes at han er en strålende kar.
Og det er jo greit nok, hadde det ikke vært for at han ikke har et sympatisk gen i kroppen. Hvordan hele London faller for den sure, fullstendig sjarmløse, ikke særlig pene og totalt umorsomme psykopaten, er mer enn jeg forstår. Allens eget manus gir ingen forklaringer, og Rhys-Meyers i hovedrollen er fullstendig feilplassert og feilregissert.
Persontegningene av resten er også tynne. Den rike britiske familien ses på med kikkert, ikke med lupe, og spesielt kvinnerollene er noe av det veikeste Allen har skrevet på lenge. Og så han som er så god med kvinneroller til vanlig. Resten av tiden snakker folk uinteressert med hverandre i fancy boliger (bildet under).
Det varer og rekker, i over to timer, som kunne vært kuttet med en halvtime. Scarlett Johansson er nok bedt om å spille mystisk og sexy (ikke særlig vanskelig), men også hennes figur er totalt uengasjerende. Når det går henne ille til slutt, var jeg mest interessert i å bli ferdig med filmen, som likevel hakket seg framover ennå en stund.
Konklusjon: Sterkt oppskrytt, uengasjerende og langt under vanlig Allen-standard. Ingen vits i å skille lag med dine hardt tjente kroner for denne filmen.
Men hvorfor skriver jeg om film på tennisweben min? Jo, fordi den tar utgangspunkt i et tennismiljø.
Det spilles litt tennis. Den ene scenen er fornøyelig. "Jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å bli en Rusedski eller Agassi", sier tennistreneren. Her er det tydeligvis lagt til rette for et britisk publikum. Det er som en fotballtrener skulle si: "Jeg skjønte tidlig at jeg aldri kom til å bli en Zinedine Zidane eller en Tore Krogstad".
Mer britisk tennisonani: En av tenniselevene spør treneren: "Hvem var vanskeligst å spille mot, Henman eller Agassi?". Søtt. Det er som en fotballspiller hadde spurt: "Du, hvem var vanskeligst å spille mot, Real Madrid eller Bodø/Glimt?".
Andy Roddick var trekkplasteret til turneringen i Las Vegas denne uken, men meldte forfall fordi han var utslitt. Sesongen er to måneder gammel. Nydelig sitat fra Las Vegas Sun sin spaltist:
Too fatigued? Lack of energy? You're 23 years old, Andy. Have a Gatorade for cryin' out loud. Take the supermodels home early and get a good night's sleep.
Pete Sampras skal prøve seg i WTT-sirkuset til sommeren. Det er mange forkortelser i tennis. WTT er en halvseriøs omreisende turnering som spilles i USA hver sommer. Det var i WTT-sammenheng at Martina Hingis prøvde seg før hun gjorde comeback.
Jeg tror ikke Pete Sampras har sånne planer, selv om han skal spille denne sommeren. Men jeg tror Pete har kjedet seg etter at han la opp for tre og et halvt år siden. Hver gang reportere har spurt hva han skal gjøre i pensjonisttilværelsen, har han sagt at han skal spille golf og oppdra sønnen sin.
Vel og bra, men å ikke fylle livet med andre ting virker litt kjedelig. Så Sampras får spilt litt tennis offentlig igjen med WTT-muligheten, og jeg tror han kommer til å nyte det mye mer nå. Sampras sine største styrke som idrettsmann var at han klarte å stenge alt annet ute. Nå får han sjansen til å spille med senkede skuldre.
Comeback? Please Pete, dropp det. Du var på kraftig nedadgående da du ga deg i 2002 (face it, seieren i US Open var gitt deg av Gudenes velvilje), og snart fyller du 35. Men jeg tror ikke det blir aktuelt uansett, Sampras er for besatt av sitt eget ettermæle til å prøve et comeback.
SFgate.com: "Don't call it a comeback"
