Et jag etter oppmerksomhet

Mens resten av tennisverdenen gleder seg til French Open (og Wimbledon like etter), har John McEnroe som vanlig en ting - seg selv - lengst framme i hjernebarken. Hans siste forslag er å la Grand Slam-turneringene inkludere en veteranklasse.

McEnroe spiller imponerende tennis til å være 47 år gammel. Jeg bare lurer på hvorfor han ikke la litt mer innsats i de siste 8 årene av den egentlige tenniskarrieren sin. Etter fylte 25 vant han ikke en eneste slam. Til gjengjeld er han veldig god som gamling, men det er på en måte litt seint. Omtrent som å skrive en steingod stil tre dager etter norskeksamen.

Denne helgen spiller McEnroe i Boston mot blant annet Todd Martin (finnes det noen som vil betale for å se Martin, en usigelig kjedelig fyr allerede i sin normale karriere?), Mikael Pernfors, Mats Wilander, Aaron Krickstein og Pat Cash. Kall meg en trendnisse, men hvis jeg vil se disse fyrene spille tennis, er de aller best på video fra sine glansdager.

Hva blir det neste? At gamle fotballstjerner vil stille i en old boys-turnering som spilles parallelt med VM-sluttspillet i Tyskland? Gud forby.

På trynet i grusen

Grussesongen pleier å være ganske forutsigbar. En av dem som bidrar til det, har vært Guillermo Coria. Den lille argentineren er rask og god på grus, og gjør få feil. Altså en solid grusspiller.

Det har han vært helt til i år. I år står han med fire seire og fire tap på grus. I dag tapte han for Nicolas Almagro. De andre tapene har kommet mot verdenstoer Rafael Nadal (forståelig), Alessio Di Mauro (hvem?) og Ruben Ramirez Hildago (høh?). Coria er ranket nummer 9 på 52-ukersrankingen. Fortsetter Coria året like elendig som han har begynt det, kan han vinke farvel til topp 50.

(Nostalgi-alert: Selv om Guillermo Coria gir meg lite som tilskuer, har han en spesiell plass i hjertet mitt. Han var den første spilleren jeg så spille tennis live, i kvalifiseringen til French Open 2000. Jeg betalte meg inn på kvalifiseringskampene, og satt rett bak Coria, som var 18 år gammel og spilte for 14 tilskuere. Deriblant altså meg. Jeg tror vi begge husker den kampen.)

Hingis dater igjen

Martina Hingis har hatt haugevis med tenniskjærester, og nå er hun tilbake i gamet igjen. Å påstå at hennes nye flamme Radek Stepanek er et fruktkakestykke, er å ta hardt i, men han er sikkert en trivelig fyr. Jeg regner med at opplysningene om de to stemmer, siden de kommer fra ATP-spilleren Justin Gimelstob.

Karriereslutt-o-rama: Costa også!

Albert Costa er foreløpig siste spiller som takker for seg. Han klager på skader og utbrenthet, men la oss kalle en spade for en spade: Etter at Costa vant French Open i 2002, har han ikke hatt mer å utrette på en tennisbane.

Spanjolen var alltid best på grus. Spanjoler er gjerne det. Men han var ikke bare en hjernedød forehandmaskin, Costa hadde betydelige mengder eleganse i spillet sitt. Hans supersmidige enhåndsbackhand kommer i alle fall jeg til å savne.

Det han manglet var den siste dosen med kraft. Og en giftig serve. (Når jeg sitter og skriver dette, kommer jeg på at jeg omtalte Costa sin karriere i denne artikkelen.)

Yi-ha!

Om en drøy måned sitter jeg på tribunen når French Open spilles. Har faktisk klart å trenge gjennom det franske billettbyråkratiet, og fått billetter til to spilledager: Torsdag 1/6 på bane nummer én ("Okseringen", som kalles det pga den runde formen og intimiteten til spillerne) og søndag 4/6 på Suzanne Lenglen-banen (den nest største banen, mer koselig enn centercourten).

Gleder jeg meg?

Gjett tre ganger.

I 2001 fikk vi sett Jennifer Capriati i aksjon. Hun vant det året. Det gjorde også...


...Gustavo Kuerten, som vi selvsagt også fikk sett i kamp.

87 enkle kroner i lommen

Jeg skal ikke skryte av mine evner som spåmann - mine oddskuponger ender som regel som søppel. Men når Expekt.com satte 1.87 på at Nadal skulle slå Federer på grus, var det enkelt å si ja. Hundrings inn, 187 ut.

Nadal vant 6-2, 6-7, 6-3, 7-6. Federer hater intenst å spille mot Nadal. Nadal gjør ikke enkle feil. Han er lynrask og kan springe tre døgn i strekk. Han slår med massiv overskru, særlig på forehanden. Dermed spretter ballene opp i Federers skulderhøyde når sveitseren skal slå, pga friksjonen i grusen. Ikke særlig effektivt på raske dekker - Nadal er elendig på gras - men på grus moses motstanderne i stykker.

Til og med verdenseneren.

Tvekampen fortsetter

Roger Federer møter Rafael Nadal i Monte Carlo på søndag. Den som hadde hatt parabol!

Federer har tapt tre av fire kamper mot spanjolen. Likevel er han særdeles tøff i trynet før møtet med Nadal, som har vunnet 41 strake kamper på grus:

"He's quite one-dimensional with his game," Federer said. "After Dubai, I thought I actually saw the way I should play against him. The more I play him, the better it is for me."

Roger, hvis Nadal er en sånn endimensjonal fyr, hvorfor har du så store problemer mot ham? Jeg har allerede satt en hundrings på Nadal.

Nytt toppmøte på gang

Rafael Nadal mot Roger Federer er denne sesongens slager. De møttes i en utrolig velspilt finale i Dubai (Nadal vant). Nå er de bare en semifinale unna en ny finale mot hverandre, denne gang på den raske grusen i Monte Carlo. Federer knuste Ferrer og Nadal knuste selveste Coria 6-2, 6-1 i kvartfinalen. Coria er virkelig på vei nedover.

Blir det Nadal-Federer igjen, setter jeg pengene på spanjolen. Federer hater å spille mot ham, og Nadal har vunnet 40 (!) strake kamper på grus.

Thomas takker for seg

Tennis har ikke den samme statusen i Sverige som i Borg, Edberg og Wilander sine dager, men noen ganger glimter svenskene til med knallgode tennisartikler.

Siste eksempel er Svenska Dagbladets intervju med Thomas Enqvist, som legger opp. 32-åringen har hatt mange skader i karrieren, og nå sier kroppen stopp. Han oppsummerer årene på ATP-touren slik:

– Om någon 1991 sagt att jag skulle uppnå det jag sen gjorde hade jag tyckt att det skulle vara mer än bra men nu, eh, ja, det känns som om jag har en del ogjort. Men så känner nog alla spelare, säkert även Sampras som har 14 Grand Slam-titlar men nog menar att han borde vunnit också den eller den finalen.

Smart og sympatisk type. Enqvist slutter karrieren med 19 titler og bare 7 finaletap, som vitner om sterk psyke. Les forresten min artikkel om Enqvist sin råe forehand.

De beste svenskene begynner å bli gamle. Magnus Norman har lagt opp, Thomas Johansson er over 30, og Jonas Björkman er enda eldre. Andreas Vinciguerra skulle ta over, men han ble det aldri noe av. Enqvist er usikker på veien videre. Svenska Dagbladet lanserer ham som framtidig Davis Cup-trener.

Fantastiske slag, del 14: Agassi sin backhand

- A forehand and a haircut, var Ivan Lendls klassiske beskrivelse av Andre Agassi da amerikaneren gjorde seg kjent for 20 år siden. Jeg synes backhanden til Agassi er enda bedre.

Mike Agassi visste hva han gjorde da han hengte en tennisball over vogga til sønnen, og da han fikk lille Andre til å slå tusenvis av baller fra grunnlinjen i Las Vegas. Andre Agassi har et av de reneste treffene på ballen i tennishistorien. Forehand, bachand og servereturer slår han så uanstrengt at det er en nytelse å se på. Selv for meg, som synes selve fyren er litt for slitsom.

Dette skal handle om backhanden til Agassi, som er en oversett, men viktig del av spillet hans. Mindre blendende enn forehanden og servereturen, men mer stabil. Agassi tar ballen utrolig tidlig, han slår den nærmest på halvsprett. Backhanden til Agassi er et aggressivt slag. Ikke på den måten at han prøver å sette masse vinnerslag med den, nei, han bruker backhanden til å presse motstanderen ut av stilen.

Agassi kan slå langs linjen og diagonalt. En annen spesialitet er den korte krossede backhanden, som drar motstanderen langt ut av banen. Passeringsslagene fra Agassi sin backhandside er sylkvasse.

Ingen har et bedre blikk for spillet og ballen enn Andre Agassi. Derfor er det et mysterium for meg at han er såpass hjelpeløs ved nettet, og at han aldri lærte seg å serve bedre. Hadde han gjort det, kunne han vært på legendenivået til Pete Sampras.

Video: Mest forehand, men også en backhand. Smooth, alt sammen.

Adios, Conchita

Conchita Martinez legger opp. 34-åringen har vært plaget av skader - og stupende ranking - i flere år nå.

Det er klart jeg kommer til å savne henne. Den stadige klagingen på ballguttene og -jentene. Masingen om å få serve med akkurat den ballen og ikke den andre. De skyhøye lompene som hun kunne slå i timevis på grusen. Servene i 50 km/t. Den konstante utstrålingen av tilværelsens smertefulle virkelighet.

Ja, det blir tungt. Men jeg får ta tiden til hjelp, så går det kanskje over.

37!

Tallet er 37 - antall enkle feil begått av Roger Federer i hans første gruskamp for året. Det er mye på tre sett, særlig når motstanderen heter Novak Djokovic. Federer vant kampen likevel.

Det er vanskelig å vite hva dette betyr. Federer har nå spilt på faste dekker siden juli i fjor, og årets første gruskamp er alltid en spesiell opplevelse. Det er forresten alltid morsomt å lese tennismedia sin omtale av Federer på grus. "Det eneste dekket hvor han er menneskelig" er en gjenganger.

Ja, Federer er ikke overlegen på grus. Men se på resultatene hans de siste to-tre årene, og jeg våger påstanden at ingen har samlet sett like gode grusresultater som sveitseren. Nadal er bedre nå, men jeg ser ingen andre jeg ville satt pengene på i en kamp mot Federer på grus.

En uke uten tennis

Etter ti dager uten tennisoppdateringer, er jeg litt bakpå. Ser at en Almagro har vunnet en grusturnering, og Mardy Fish har vunnet en amerikansk turnering på en slags grus.

Men det er i dag, andre påskedag, at den virkelige oppladningen til French Open begynner. Første runde av Masters-turneringen i Monte Carlo spilles når dette skrives.

Young er for ung

Tennis er en sport for unge menn. Nesten alle de beste spillerne, i alle fall på herresiden, hadde sine beste år i første halvdel av 20-årene. De største stjernene glitret allerede i tenårene: Bjørn Borg, Mats Wilander, Stefan Edberg, Boris Becker, Pete Sampras, John McEnroe og så videre: De var stjerner før de kunne kjøpe sprit.

Akkurat nå er Rafael Nadal den beste tenåringen, jeg tror han blir 20 i løpet av sesongen. Amerikanerne har stor tro på at Donald Young kan bli det neste store. Han blir 17 i juli. Så langt har Young spilt ni kamper på ATP-nivå. Han får såkalte wild cards til turneringene han har deltatt i.

Young får bare sjansen i amerikanske turneringer. Jeg skjønner godt at ingen er interesserte i å slippe Young til i andre land, og jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor amerikanske turneringsledere fortsetter å sende unggutten på banen på ATP-nivå.

Donald Young blir på siden til det internasjonale tennisforbundet oppgitt å være 66 kilo. Han er sped, liten og ikke fullt fysisk utviklet. Han har tapt alle ni kamper han har fått sjansen i. Motstanderne er ikke av typen du ser spille Grand Slam-finaler: Carlos Berloq slo Young 6-0, 6-0, og Giorgio Galimberti vant i tre strake sett i US Open i fjor. Alex Calatrava, Jean-Rene Lisnard og Paul Goldstein er andre som har knust Young.

Amerikanske turneringer må slutte å gi Young sjansen i turneringer han åpenbart ikke er voksen nok til å spille. La gutten utvikle seg i fred, i stedet for å smadre alle ambisjonene hans ved å sende ham inn i åttende klasse når han burde fått gå på barneskolen en stund til.

Grus

Det herlige med å ha skrevet en blogg i snart halvannet år, er at det har blitt noen saker etter hvert. Dermed kan jeg hente fram fjorårets guide til grustennis nå, for på mandag begynner kampene på det herlige røde dekket. All viktig tennis fram til midten av juni spilles på grus.

Jeg skal til French Open i år. Fem netter i Paris. Flere dager på tenniskamper. Kommer nok til å se både Sharapova, Federer og Nadal. Tenkte bare jeg skulle nevne det.

Den røde armé

Vintersportsesongen er - takk og pris - endelig slutt. Likevel tenkte jeg umiddelbart på det norske hopplandslaget da jeg så hvem som kom til finalen i dameturneringen i Miami: Sharapova og Kuznetsova.

De russiske jentene er sportens svar på det norske hopplandslaget. Begge har mange vinnertyper, med ulike kvaliteter. Lars Bystøl tok OL-gull i normalbakke, Bjørn Einar Romøren er verdens beste i skiflygning. Pluss Ljøkelsøy som er god i alt, uforutsigbare Ingebrigtsen, Pettersen og så videre. Russerne har nå vunnet en Grand Slam på gress (Sharapova), grus (Myskina) og hardcourt (Kuznetsova). Dementieva har spilt to GS-finaler. Safina kan plutselig bli kanongod.

Jeg fikk ikke sett finalen mellom Kuznetsova og Sharapova. Det lille jeg har sett tidligere i uka, tydet på at Kuznetsova er tilbake på sitt beste. Jeg skulle likt å se Hingis og Kuznetsova ved siden av hverandre. Jeg tror ikke høydeforskjellen er så stor, men spillet til Kuznetsova har en helt annen tyngde.

Jeg så slutten av Kuznetsova sin semifinale mot Mauresmo, og ble imponert. Hun holdt Mauresmo langt bak i banen, ofte midt på grunnlinjen. Som regel var det Mauresmo som gjorde feil til slutt.

Dessuten er Kuznetsova sin forehand det herligste slaget i dametennisen i dag. Kompakt og utrolig eksplosiv.

Ljubicic var ingen døgnflue

Jeg og mange andre trodde at Ivan Ljubicic kom til å falle som en stein på rankingen i år. Han fikk et seint gjennombrudd i fjor.

Så langt i 2006 har han vunnet to turneringer, og er klar for finalen i Miami. Der møter han trolig Federer.

Ljubicic er best på raske dekker. Grussesongen står for døra, og der kommer han neppe til å sope inn så mange poeng. Men hvis han gjør det brukbart i Wimbledon, og deretter den amerikanske hardcourt-sesongen fram mot US Open, bør han ha gode sjanser til å kvalifisere seg til ATP-sluttspillet i november. Dessuten er han god innendørs. Jeg tipper Ljubicic avslutter også dette året i topp 10.

Men først altså: Finale i Miami. Tror ikke han har sjanse mot Federer der. Blir motstanderen derimot Ferrer - meget usannsynlig - kommer Ljubicic til å vinne.