Stopp pressen: Tommy Haas har et hjerte!

Tommy Haas vant finalen i Los Angeles mot Tursunov, 4-6, 7-5, 6-3. Det var hans tiende tittel i karrieren. Ikke så mye, med tanke på kapasiteten Haas har, spesielt på hardcourt.

Haas sin spillestil og personlighet virker ganske like: Rett på sak, uten noen dypere mening. Det har vært mitt inntrykk etter å ha levd med Haas på skjermen i noen år. Kanskje er det på tide å skifte mening nå. Etter finaleseieren i L.A. dediserte han triumfen til sin nyfødte niese, og til columbianske Raul Ordonez.

Ordonez trente med Haas da Haas kom til USA for å trene som 14-åring. Han var reisepartner på Haas sine første turer som profesjonell. Nå har han fått Lou Gehrigs sykdom, og har to-tre måneder igjen å leve.


Så Haas har selvsagt et varmt hjerte han også, selv om lidenskap ikke er det jeg forbinder med spillestilen hans. Kanskje er det i ferd med å endre seg, og forplante seg til Haas også på banen. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har sett Haas sutre og slurve seg bort fra kamper han var i full stand til å vinne.

28 år gammel har ikke Haas så mange år igjen på toppnivå. Årets US Open er en perfekt anledning til å skrive seg inn i tennishistorien med store bokstaver.

Jeg bruker bildet mitt av Haas fra årets French Open en gang til. Tilgi meg, men jeg ble så godt fornøyd med det. Les L.A.Times sin konsise oppsummering av finalen, skrevet av tidvis eminente Lisa Dillman, her.

Hvor er alle tenåringene?

Flere store karrierer har begynt med seier i US Open, blant annet den største av dem alle, Pete Sampras'. Han vant turneringen i 1990, og det overrasket de fleste. Marat Safin sa et lignende hallo da han vant ti år seinere (mot Sampras i finalen, ironisk nok.)

I år? Så langt jeg kan se, er det ingen tenåringer i vannskorpa. Dimitri Tursunov ser ut til å få et gjennombrudd nå, og i kveld spiller han finale i Los Angeles mot Tommy Haas. Tursunov er født i 1982, på ingen måte noen fersk fole. Tennisspillere på 24 år er tvert i mot som regel på toppen av karrieren.

I det hele tatt er topp 10 preget av mange grå spillere. Mario Ancic, Tommy Robredo, Nikolai Davydenko og Radek Stepanek - er det noen som får frysninger på ryggen av å se disse folkene spille tennis? ATP skal være sjeleglade for at Federer og Nadal har en duell gående, for ellers hadde det vært mange konturløse seierherrer på touren.

Arrangør-mareritt i Los Angeles

Det massive puuuuhhhhffffft.....-et som hørtes i Los Angeles i går, var luften som gikk ut av Countrywide Classic-turneringen.

Fire amerikenere var i kvartfinalene, noe som selvsagt er en drømmesituasjon for arrangøren. Nå er det ingen igjen. Fernando Gonzalez (som er overmoden for en god Grand Slam-prestasjon nå) vant i tre sett mot Andre Agassi. Uberegnelige Dominik Hrbaty slo ut en revitalisert Robby Ginepri. Tommy Haas (bildet) videreførte den amerikanske nedturen med å slå ut Paul Goldstein.

Andy Roddick ga seg på walkover før en ball var slått mot Dimitri Tursonov.

Amerikansk krise? Nei, ikke akkurat. Det er så mange amerikanere som er gode på hardcourt, at jeg tar det for gitt at minst én av dem finner formen til US Open på hjemmebane. Akkurat nå ser James Blake sprekest ut, selv om han har til gode å ta det siste steget i Grand Slam-sammenheng.

Connors ut av anonymiteten

Og derr var sommerferien slutt. Roger Federers Wimbledon-seier fulgte jeg fra en stuga i Skåne. Det er noe av det mest nervøse jeg har sett Federer i en finale. Hadde ikke Nadal bommet på den enkle smashen sent i kampen, tror jeg det kunne blitt spansk seier. Som dagt: Federer HATER å spille mot Nadal, selv på hans eget underlag, gras.

Men nå er det US Open som gjelder. Oppladningen til årets siste store turnering er lang, for det blir ikke action på Flushing Meadows før slutten av august. Turneringene før den tid pleier å være tiden på året hvor amerikanerne rører på seg igjen. Det er deres land, og dekket som det spilles på kjenner de bedre enn noen andre. I år har Ginepri, Roddick, Blake og selv gamle Agassi (bildet) gode resultater fra de siste ukene.

Likevel framstår de litt som dansende mus på bordet; kattene Federer og Nadal er borte.

Den store nyheten mens jeg har vært på ferie, er altså at Andy Roddick har bedt Jimmy Connors (Wikipedia) om assistanse. Connors har holdt seg langt unna rampelyset etter at han la opp på begynnelsen av 1990-tallet. Hva han håper å få ut av samarbeidet med Roddick for sin egen del, skulle jeg likt å vite. Han har aldri lagt vekt på å gi noe tilbake til tennisen etter at han selv sluttet å spille. Savner han omsider rampelyset?

Roddick er en spiller på nedtur. Svakhetene hans er åpenbare (backhand, serveretur, volley) og har vært de samme i alle år. Når han ikke har klart å gjøre noe med dem til nå, spørs det om han i det hele tatt er i stand til det. Connors var også en teknisk begrenset spiller, men han tok det igjen i en vinnervilje som ingen andre har vist maken til. Det store spørsmålet ved partnerskapet Roddick-Connors, er om veteranen kan overføre sine instinkter til Roddick.

Svarene kommer utover sensommeren.

Et par ord om Wimbledon

For mer blir det ikke tid til. Jeg sitter i kjelleren hos min onkel på Ås, etter å ha tilbrakt 11 og en halv time i bil fra Averøy til Ås. Finn fram kartet og legg til en - riktig nok ekstremt blid - ettåring i baksetet, og du forstår kanskje hvorfor jeg er litt trøtt.

Roger Federer og Rafael Nadal sine semifinaler fikk jeg ikke sett noe av. De møtes i finalen i søndag, og den regner jeg med å få sett fra feriehuset i Staffanstorp i Sverige.

Nadal har vunnet seks av syv kamper mot Federer. Sistnevntes fans har forklart tapene med at kampene er spilt på Nadals favorittdekke, grus. Men to av Nadals trimufer har kommet på raskt hardcourt-dekke. Hvis Federer taper finalen i Wimbledon, hans lekestue og maktbastion nummer én, tror jeg det vil ryste ham langt inn i sjelen.

Uansett bør det bli en fantastisk kamp. Federers negative kroppsspråk bør være blåst vekk før møtet med Nadal på gras. Hvis han ikke slår Nadal her, kommer han aldri til å gjøre det. Til nå har Federer sett så utenomjordisk ut i Wimbledon, at et tap virker usannsynlig.

Hvis Nadal vinner, regner jeg med at han klarer å ta US Open og Australian Open også en gang i framtiden, og gå inn i historien som en av de største. Kanskje er dette den eneste sjansen han får i Wimbledon-finale, og jeg er spent på om hans vanlige fravær av nerver er like sterkt som det pleier.

Hvorfor spiller ingen serve og volley?

Jeg nyter sola og skriver lite på den spillefrie dagen i Wimbledon. Men Peter Bodo har mange smarte tanker om hvorfor nesten alle prøver å vinne Wimbledon fra grunnlinja.

Spillere som går til nettet, stresser motstanderne nok til å gjøre det godt i Wimbledon, framholder Bodo. Han trekker fram Lisa Raymond (som hadde Venus Williams (bildet) i knestående) og Max Mirnyi (som slo ut min dark horse James Blake) som eksempler fra turneringen så langt.

Særlig trekker han fram Marat Safin, som er en av de beste serverne i verden. At han ikke gikk mer til nettet mot Fernando Gonzalez, er et mysterium for Bodo. Les mer i hans alltid lesverdige blogg.

De unge er yngst

Tennis på tv:
Rafael Nadal - Andre Agassi 7-6, 6-2, 6-4
3.runde, Wimbledon

Jeg tror det var George W. Bush sin høyre hånd Karl Rove som avslørte at hans strategi var å angripe motstanderne på deres sterke sider. Andre Agassi så ut til å ha tenkt det samme før møtet med Rafael Nadal.

Agassi viste ingen respekt for Nadals sterkeste slag, som er forehanden. Mange ganger gikk Agassi med hodet først inn i "sin backhand mot Nadals forehand"-dueller fra hjørne til hjørne. Det var nok meningen at det skulle vise Nadal at Agassi ikke fryktet ham. Problemet var bare at Nadal vant de fleste lange duellene.

Tie-breaket var spennende. Agassi var på etterskudd i nesten alle sine servegame, mens Nadal holdt uten problemet.

Etter å ha reddet settballer mot seg, tok Agassi kommandoen i tie-breaket. Han hadde ledelsen 5-2, men Nadal holdt sine to server. På 5-5 ble Nadal drevet til alle hjørnene av Centercourten av Agassi, som slo en lav, ekkel backhand flatt mot Nadals forehand. Agassi sprang til nettet for å fange opp det som måtte komme av løse returer. Hardt presset flikket Nadal til forehanden sin, og sendte et diagonalt passeringsslag som gikk metervis utenfor Agassis rekkeviddde, og ned på linjen.

Det var vakkert, og det var på kampens viktigste ball. Neste poeng tok Nadal, og kampen var i realiteten slutt.

Kampen mot Agassi viste at Nadal har fått alle kjennetegnene til en toppspiller. Han klinket inn perfekte server når han trengte det. Backhanden hans er langt fra ideell for grastennis, men Nadal spiller med så stor selvtillit nå, at han drev Agassi rundt med backhanden sin også. Til alt overmål satte han også flere vinnere ned langs linjen med backhanden, noe han ikke gjorde for et år siden.

Nadal slet i sine to første kamper mot mye dårligere motstand enn Agassi. Måten han hevet seg på mot Agassi, viste at han har kommet langt i det mentale. Det er ingen liten oppgave å spille mot en publikumsyndling i det som kunne bli Agassis siste kamp på Wimbledon. Og det ble det.

Få trodde at Wimbledon skulle bli den første Grand Slam-turneringen Andre Agassi vant. Feltet han slo ut i 1992, er kanskje det sterkeste som noen gang har stilt til start i turneringen (Stich, Becker, Sampras, Edberg, McEnroe, Ivanisevic). Få tror at Nadal kan vinne Wimbledon, selv om det bare er Federer som er overveldende god på underlaget.

Været er på Nadals side. Varmen gjør at ballen går raskt gjennom lufta, og setter fart på Nadals overskrudde slag, som er skapt med tanke på grus. Samtidig blir banene harde av all sola, og ballen spretter høyere. Det tjener også Nadal på.

Neste runde: Nadal mot Labadze. Deretter Tursonov eller Nieminen. Det lukter semifinale av Nadal, og der kommer han til å møte enten Hewitt, Murray eller Baghdatis. Jeg skal ikke vedde på at noen av disse slår Nadal, slik som spanjolen spiller nå. Ingen av dem ønsker å gå inn i lange dueller fra grunnlinjen mot verdenstoeren.

Den som skal slå Nadal, må serve godt og slå masse vinnere selv. Baghdatis er i stand til det på en god dag, mens Hewitt mot Nadal garantert vil bli en thriller. Slik han spilte mot Agassi, kan det faktisk bli en ny Federer-Nadal-finale.