30 oktober, 2006

Sliten nå

Denne saken handler om herretennisSom jeg nevnte i omtalen av finalen i Basel, er det tydelig at Roger Federer er trøtt som julenissen i romjula. Han vant turneringen på hjemmebane på ren rutine, en nervøs Srichaphan i semifinalen og en sliten Gonzalez i finalen.

Derfor var det ikke uventet at Federer trakk seg fra årets siste Masters-turnering i Paris. Eller "Rotteracet til ATP-sluttspillet", som Paris-turneringen også kan kalles.

Nadal har også trukket seg fra Paris. Turneringen er helt åpen, slik jeg ser det. Ingen kommer til å huske Paris (i motsetning til hva Humprey Bogart mener) om to år.

29 oktober, 2006

En vanlig dag på jobben

Tennis på tv:
Roger Federer - Fernando Gonzalez 6-3, 6-2, 7-6
Finale, Basel


Denne saken handler om herretennisFinalen ble et antiklimaks sammenlignet med semifinalen mellom Federer og Srichaphan. Både Gonzalez og Federer så ut til å være enige om at Federer skulle vinne. Federer virker sliten. Han jublet ikke, så stort sett uinteressert ut og spilte uten glød.

Gonzalez var som vanlig vill og gal, hamret villig til enhver ball som kom over nettet. Federer holdt ballen i spill, viste som vanlig noen sinnsyke ting og hadde en vanlig dag på jobben. Godt nok til seier, i en av de få turneringene han ikke har vunnet.

Gonzalez er med denne gode turneringen godt på vei mot ATP-sluttspillet. Men i likhet med Federer virker han litt lei av tennisåret 2006. Masters-turneringen i Paris neste uke blir en kamp for sluttspillplassen.

Fortettet lørdagsunderholdning

Tennis på tv:
Roger Federer - Paradorn Srichaphan 6-4, 3-6, 7-6
Semifinale, Basel


Denne saken handler om herretennisHvor mye sportslig spenning er det mulig å presse inn på ti minutter like før Barne-TV en lørdags ettermiddag? Ikke mer enn dette, skulle jeg tro:

Det begynte med at jeg kom inn fra en lørdag som hadde vært fylt med helgens vante aktiviteter: Sein frokost, tur på lekeplassen, kaffi midt på dagen, en liten handlerunde. To papirposer med mat og dagligvarer ble plassert på bordet, mens jeg rutinemessig skrudde på Eurosport på jakt etter tennis.

Stillingen var 3-3 i tredje sett da jeg kom inn. Federer luktet på gjennombrudd, men begge holdt til 4-4. Federer tok 5-4, og Srichaphan skulle serve for å holde liv i kampen. Federer snek seg til 30-40, og dermed matchball. Srichaphan bommet på førsteserven. Han hadde en serve igjen. Ble den mislykket, hadde Federer vunnet.

Der og da skjedde det noe. Srichaphan ble Supermann. Jeg tror han er en spiller ingen av de andre på touren liker å møte. Grunnen er at han ikke lar andre diktere spillets gang. Det er Paradorn opp og i mente. Han vinner kampene på sine premisser, og han taper de på sine premisser. Premisset er enkelt: Sats som faen på hver ball.

Det var det han gjorde på andreserven hvor Federer hadde matchball. Srichaphan slo en enorm andreserve, dundrende hard og flat, rett ned i T-en i midten av serverutene. Et rent ess. Jeg vet om to andre spillere som kunne gjort noe like dumt: Goran Ivanisevic og Mark Philippoussis.

Etter serveesset var Srichaphan helt fantastisk. Han herjet med Federer, og vant alle dueller fra grunnlinjen. Federer holdt sin serve til 6-5 takket være tre ess, men var sjanseløs i det påfølgende gamet.

Tie-breaket ble igjen en oppvisning for Srichaphan. Federer avga tidlig et poeng i sin egen serve. Srichaphan klarte å holde igjen litt, det var ikke så vilt som vanlig. Federer hadde det ukomfortable uttrykket som jeg bare ellers har sett mot Rafael Nadal på grus. Uttrykket sier noe sånt: "Slutt nå, jeg er verdensener, det er mitt show selv om jeg ikke spiller så godt". På ledelse 5-4 hadde Srichaphan en enkel oppgave: Å holde serven sin i to poeng.

I et lite sekund så det ut som han ble overveldet at muligheten for å slå Federer i Sveits, og Federer er ikke typen som gir seg under press. Han holdt ballen i gang, og drev Srichaphan rundt på banen med en perfekt blanding av aggresjon og kontroll i kampens siste ballvekslinger. 7-5 i tie-breaket til Federer, og jeg hadde fått høy puls.

Festen senere på kvelden var ikke i nærheten av å nå samme høyder.

27 oktober, 2006

Den andre sveitseren

Tennis på tv:
Stanislas Wawrinka - David Nalbandian 7-6, 6-2
Kvartfinale, Basel


Denne saken handler om herretennisStanislas Wawrinka er en av de få spillerne i topp 100 jeg ikke har sett spille. Derfor var det gøy å få med seg en hel kamp når sveitseren først viste seg på skjermen.

Jeg trodde Nalbandian skulle ta grep om kampen da han avverget to settballer på 4-5 i første sett. Settet gikk til tie-break, hvor Wawrinka satset mest og vant på det. Nalbandian ga nærmest vekk det andre settet. Det så ut som han ventet på at Wawrinka skulle klappe sammen foran hjemmepublikummet.

Wawrinka gjorde ikke det, han fortsatte som før. Han minnet meg litt om Ljubicic: Stor, med en god serve og harde grunnslag. Han var ikke all verden på nettet, og ikke spesielt rask. Men det raske underlaget på innebanen i Basel jobbet for Wawrinka. Når han kom i posisjon, knallet han til fra grunnlinjen.

Nalbandian er i en vektklasse under Wawrinka, og i en femsetter mellom dem ville jeg satt pengene på Nalbandian. Men i disse to settene innendørs var Wawrinka i "sonen" lenge nok til å sende Nalbandian ut av turneringen. Og litt lenger unna ATP-sluttspillet.

26 oktober, 2006

Adelaide tester nytt format

Denne saken handler om herretennisDet nærmer seg ATP-sluttspillet, og for øyeblikket prøver spillerne i nederste del av topp 10 å klore seg til en plass.

Det spesielle med ATP-sluttspillet er at det begynner med gruppespill. Dermed er alle spillerne sikret tre kamper. Skulle en favoritt tape første kamp, er han ikke ute av turneringen. Pete Sampras vant for eksempel aldri et ATP-sluttspill uten å tape en kamp (han har fem titler).

Adelaide er en av oppvarmingsturneringene til Australian Open. Neste sesong prøver de seg også med et gruppespill først. Begrunnelsen er offisielt at spillerne skal få flere kamper til å forberede seg til Australian Open. En annen opplagt grunn er at arrangørene vil sikre seg at de beste spillerne ikke forsvinner med en gang. Ulempen med et slikt turneringsspill er at noen kamper kan bli meningsløse.

Det er bare å bli vant til gruppespillet, for ATP vil teste det ut på 13 turneringer neste år. Les mer på Yahoo.

23 oktober, 2006

Federers storhet i tall

Denne saken handler om herretennisATP har en side som forteller alt om hvordan Roger Federer har dominert de siste tre årene, mer enn noen andre har gjort før ham. Les her og bli enda mer imponert.

22 oktober, 2006

Fantastiske slag, del 15: Berdych sin forehand

Tomas BerdychJeg har tidligere sammenlignet Tomas Berdych med Thomas Enqvist. Begge er lange, hengslete typer som slår hardt og flatt. (Dvs med lite overskru). Enqvist har lagt opp nå, etter en jevnt god karriere som ikke ble så god som den kunne blitt.

Begge spillerne sitt store problem er jevnheten. Enqvist kunne slå hvem som helst den ene dagen, og tape mot en non-amatør i neste runde. Berdych har vist de samme tendensene. Denne uka satte han Rafael Nadal på plass for tredje gang på rad. Dette er den samme Nadal som slår Roger Federer jevnlig. Og hva skjedde etter at Berdych hadde slått Nadal, foran øynene på tusenvis av spanjoler? Berdych tapte i to strake sett mot Fernando Gonzalez.

Mye henger sammen med forehanden til Berdych. Når den treffer, er det et av ATP-tourens beste slag. Økonomisk utført, men med voldsom kraft. Ballen stryker lavt over nettet, og som regel nært grunnlinjen. Sånt er vanskelig å forsvare seg mot når det blir gjort igjen og igjen.

Berdych sitt problem er, som for Enqvist, at det skal lite til før slaget går av skinnene. Berdych kommmer garantert til å prege tennisen i årene framover, og jeg gleder å se hver gang han spiller. Det er litt av sjarmen med ham, at det er umulig å vite om han har finstilt maskineriet.

Bildet her tok jeg på French Open 2006. Berdych spilte mot Nicolas Kiefer, som trakk seg med skade etter kort tid. Det var en av de siste kampene for dagen på Court 1, og vi var godt mørnet av solskinn over lang tid. Jeg hadde sett Berdych på tv før, men ikke i levende live. Det var en stor kraftdemonstrasjon. Han så fantastisk ut, men tapte på enkelt vis mot Federer noen dager senere.

Video? Selvsagt, i disse You Tube-tider. Berdych mot Nadal, Cincinnati 2005. Legg merke til hvordan Berdych ikke satser vilt på alle forehandene, men presser Nadal ut av posisjon før han avgjør:

20 oktober, 2006

Berdych slo Nadal igjen

Denne saken handler om herretennisRart så fort ting skifter. I begynnelsen av juli så Rafael Nadal ut til å dunke Federer ned fra førsteplssen fra rankingen når som helst. Nadal hadde vunnet French Open, og skremte Federer godt i Wimbledon-finalen.

Tomas Berdych, French Open 2006Siden den gang har ikke Nadal spilt opp mot sitt beste. Det har en viss sammenheng med underlaget, som har vært rask hardcourt. Tomas Berdych påførte Nadal nok et tap i dag, i kvartfinalen i Madrid. 6-3, 7-6 ble sifrene.

Når dette skrives er resultatet mellom Berdych og Nadal så ferskt at jeg ikke ser noen lenker til den. Men jeg regner med at Berdych sin fenomenale serve spilte en stor rolle.

19 oktober, 2006

Borg beste bokstavrimer

Denne saken handler om herretennisDa jeg satt og så på andre sett av Wimbledon-finalen 1980, begynte en rar tankerekke. Hvordan blir listen over tidenes beste spillere med bokstavrimende navn? Den store svensken på topp, selvsagt. Omtrent sånn ble rekkefølgen:

1. Bjørn Borg - 11 Grand Slam-titler, 5 Wimbledon på rad og tidenes svenske idrettsmann
2. Andre Agassi - 8 Grand Slam-titler, deriblant alle de fire forskjellige, OL-gull og trendsetter på og utenfor banen
3. Boris Becker - 6 Grand Slam-titler, deriblant 3 Wimbledon

En klar tet-trio. Resten av listen er vanskeligere. På damesiden kommer jeg ikke på en eneste storspiller med fornavn og etternavn som begynner på samme bokstav. Steffi Graf, Monica Seles, Serena Williams, Venus Williams, Chris Evert, Martina Navratilova, Martina Hingis, Tracy Austin, Arantxa Sanchez-Vicario...ingen bokstavrimere.

Andre herrespillere med bokstavrim og fin-fine karrierer: Gaston Gaudio, Miroslav Mecir og Karol Kucera.

Jo mere de er sammen

Denne saken handler om dametennis

Denne saken handler om herretennis WTA- og ATP-touren har lyst å spille flere turneringer sammen, i tillegg til de fem som er i dag. Jeg synes det er en kjempegod idé, siden de fleste er interessert i både damespillere og herrespillere. Problemet blir kanskje å finne anlegg som har mange nok baner til å ta unna dobbelt så mange kamper som i dag.

Uansett skal dette ikke skje før i 2009, så det er nok av tid til å bygge nye baner. For oss som liker å se på turneringer live, blir det kanskje flere europeiske alternativer enn Wimbledon og French Open hvis vi vil se både herrespiller og damespillere i aksjon.

18 oktober, 2006

Henin? Javel.

Denne saken handler om dametennisJon Wertheim mener Justine Henin er årets damespiller, til tross for at Mauresmo vant to grand slam-turneringer. Er ikke helt enig i det.

Mer her

17 oktober, 2006

God kondis

Denne saken handler om herretennisSesongen går mot slutten, og mange er slitne. Det pleier å være gjennomgangsmelodien, men i år er det litt annerledes. Sist uke vant James Blake, Nikolay Davydenko og Ivan Ljubicic hver sin turnering. Alle har gode sjanser til å kvalifisere seg til ATP-sluttspillet i Shanghai, og alle har spilt masse turneringer i år.

Baghdatis ligger på niende plass, rett bak Nalbandian. Jeg har mye mer lyst å se kyprioten i sluttspillet. Han får nok spille uansett, for de siste årene har det vært mange forfall til ATP-sluttspillet.

12 oktober, 2006

Konsentrert kraft-tennis

Tennis på tv:
Andy Roddick - Richard Gasquet 6-7, 6-1, 6-3
Åttendelsfinale, Wien


Denne saken handler om herretennisIngen ballvekslinger for evigheten. Men stort og sterkt spill gjennom hele kampen. Med andre ord Andy Roddick på sitt beste.

Kampen mot Gasquet viste at det er på tide å avlive noen myter om Andy Roddick:


  • "Roddick er elendig til å spille volleyer". Han er ikke blant de med størst teft ved nettet, men bedre enn mange. Mot Gasquet plukket han opp baller som andre ville misset på, og ikke bare enkle ting.

  • "Roddick har en elendig backhand". Nei, han har ikke det. Roddick har en teknisk ufullkommen, men helt brukbar backhand. Hvilket bringer oss over på den største klisjeen om Gasquet:

  • "Gasquet sin backhand er en av de beste på touren". Jeg tviler på det. Roddick hadde null respekt for Gasquet sitt berømte slag. Han spilte igjen og igjen backhand-backhand-dueller, og vant mange av dem. Gasquet klarte ikke å styre spillet mot Roddick med backhanden sin. Selvsagt hadde han noen lekre vinnerslag fra backhanden, men ikke så mange at Roddick tok skade av det.

Første sett var underholdende, hvor begge spillerne holdt gamene sine effektivt. Gasquet fikk settball da Roddick for en gangs skyld bommet på en enkel forehand, og tok settet da han slo en perfekt forehand ned langs linjen.

Roddick hadde klaget på dommeren i hele det første settet, og for noen måneder siden hadde han kanskje kastet bort det andre settet også. Men det gjorde han ikke: Han samlet seg og spilte konsentrert kraft-tennis. Gasquet er god, men har neppe vondt av litt mer muskler på kroppen.

10 oktober, 2006

Fem titler og likevel ikke blant de store

Denne saken handler om dametennisNadia Petrova vant nylig tittelen i Stuttgart. Det var hennes femte turneringspokal i året.

Med en slik statistikk skulle en tro at Nadia Petrova var en av årets hotteste spillere, men det er hun ikke. Petrova gikk til French Open som en av favorittene, etter seieren i Berlin. Så ble hun skadet, og sommeren ble trist. Nå er alle sesongens Grand Slam-turneringer spilt, uten at Petrova har hatt sjanse på noen av dem.

Husker du Magnus Norman? Svensken vant fem titler i 1999, men det er ingen som husker Norman som en av det årets store spillere. Det var Agassi og Sampras, som vant to av tre Grand Slam-turneringer det året, og spilte flere klassiske oppgjør. (Så vidt jeg husker, kom ikke Norman en gang til ATP-sluttspillet.)

Kvantitet er ikke alt, heller ikke i tennis. Nye Grand Slam-sjanser for Petrova og alle andre spillere neste år.

09 oktober, 2006

Big in Japan

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fløy til Japan for å plukke opp noen enkle poeng i forrige uke. I finalen ble Tim Henman slått på sedvanlig vis. Det er forbløffende hvordan Federer har tatt de siste seks kampene mot briten, som slo Federer regelmessig for noen år siden. Federer har blitt bedre samtidig som Henman har blitt eldre.

Tittelen i Japan var Federers niende for året.

Er det bare meg, eller føler flere at denne delen av sesongen er antiklimatisk? De to eneste spenningsmomentene som gjenstår denne sesongen på herresiden er:
a) Hvem kvalifiserer seg til ATP-sluttspillet
b) Hvem vinner ATP-sluttspillet

Hvis du interesserer deg for hvem som vinner de forskjellige andre turneringene, så velbekomme. Men sesongen er egentlig slutt nå, med ATP-sluttspillet som en sen dessert.

07 oktober, 2006

Dame med touch

Tennis på tv:
Tatiana Golovin - Patty Schnyder 6-1, 5-7, 7-5
Semifinale, Stuttgart


Denne saken handler om dametennisDet er umulig å ikke digge Patty Schnyder. Hun er helt ulik alle andre i damenes topp 50. Kanskje med unntak av Martina Hingis.

De to sveitserdamene har en touch i spillet sitt som er herlig. Se når Schnyder server: Armen er så løs og ledig at det er en nytelse. Det samme med forehanden hennes. Hun er keivhendt, og legger in mye spinn, som drar ballen opp og ut av banen på motstanderens backhand. Schnyders egen backhand er mer konvensjonell, men fin den også. Volleyene hennes er lure, om ikke fantastiske.

Men så mangler hun altså litt fart i slagene, akkurat som Hingis. Derfor kan hun tape mot primitive dunkedamer som Tatiana Golovin, som jeg så for første gang i denne kampen. Hun er det mest mekaniske jeg har sett på en tennisbane siden...ja, jeg kommer ikke på noen andre. Golovin tok kampen, men ga meg ikke lyst til å se henne i aksjon senere.

04 oktober, 2006

Det. Går. Så. Seint.

Denne saken handler om dametennisInnendørsturneringene for ca. ti år siden har gitt tennisen et rykte som det fortsatt sliter med. Hvis jeg treffer noen med en godt gjemt interesse for tennis, begrunner de gjerne sin litt sviktende interesse med noe sånt: "Det er jo bare serving nå for tiden."

Med andre ord: De beste spillerne - spesielt på herresiden - server så godt at det ikke blir noe spill av det. Og serving er kjedelig å se på i lengden. Det var kanskje tendenser i den retningen midt på 90-tallet. Da var Sampras, Ivanisevic, Rusedski (ja, faktisk!), Philippoussis og Krajicek på høyden, og servet hjem mange kamper, særlig på raske dekker.

Innendørsdekkene var raskere enn gras, og en innendørsturnering kunne bli kjedelig for andre enn menigheten (her!). I dag er det et annet bilde. Jeg så litt på dameturneringen fra Stuttgart i går og i dag (i dag så jeg litt av Dementieva, bildet). Sendingene fra Stuttgart kolliderer med Barne-TV, så det var ikke mye jeg fikk sett.

Elena Dementieva, French Open 2006

Det mest åpenbare var hvor treg banen var. De spilte ikke på grus, det bare virket sånn. Ballen bremset godt opp for hver gang den traff bakken, og spratt opp i perfekt spretthøyde. Jeg trodde et sekund at det var noe galt med skjermen min.

Jeg liker en god grunnlinjeduell. Men er det noe poeng i å gjøre alle underlag like? Wimbledon-graset har aldri vært tregere enn i dag. Innendørsdekkene er sirup. Serve og volley er nærmest utdødd. Tennisarrangørene sørger for å utslette taktikken fullstendig når alle de raske dekkene blir utradert.

01 oktober, 2006

Gamle nye baller

Denne saken handler om herretennisJeg skal flytte. I opprydningen kom jeg over en plakat som jeg fikk av ATP i 2000. Det var på den tiden de kjørte kampanjen New balls please.

Formålet var å vise fram nye fjes som kom til å prege herretennisen i årene framover. Det var så mange med i kampanjen, at noen kom garantert til å slå til (Safin, Federer, Hewitt). Noen har aldri blitt til noe, som f.eks Nicolas Lapentti.

Ecuadorianeren (heter det det?) var semifinalist i Australian Open 1999, det samme året som han kvalifiserte seg til ATP-sluttspillet. I ettertid er det lett å se at Lapentti ikke hadde noe som helst som skulle tilsi en stor karriere, bortsett fra en vakker, men litt veik backhand. Lapentti makset potensialet sitt i 1999, og har vært borte fra overskriftene siden.

Men så en kveld så jeg navnet hans igjen. Han kom til finalen i det åpne sicilianske mesterskapet i Palermo, hvor han tapte for Filippo Volandri. Statistikken viser at Lapentti stort sett har spilt på grus i år.