22 juni, 2007

Jeg har flyttet - oppdatér bokmerket!

Jeg har flyttet! Mine tidligere innlegg har blitt med på flyttelasset. Den nye adressen du skal legge i bokmerkene dine er:

http://www.tennisbloggen.net

Velkommen!

Tre dager igjen

Denne saken handler om Wimbledon-turneringenNår man har vært uten tennis på skjermen i ni måneder, står NRKs Wimbledon-dekning for meg som en skikkelig oase i ørkenen. De begynner på mandag, og sender hele ettermiddagen. Hvis du vil komme i skikkelig stemning før kampene begynner, så følg med på søndag kveld: Da kommer en oppsummering av fjorårets turnering, 22.30 på NRK2.

NRK sine Wimbledon-sider ligger her: http://nrksport.no/tennis/ . Der har de blant annet et stort intervu med Björn Borg, på norsk og svensk. Godt å høre ham snakke på morsmålet. Det er et godt intervju, der Borg snakker lenge om blant annet talentutvikling. Så får han spørsmålet om hva som fascinerte ham ved sporten:

-Jeg elsket å slå på den tennisballen.

Borg blir også spurt om han angrer på at han ga seg så tidlig. Det sier han at han ikke gjør, men legger i en bisetning til at han kanskje kunne ha spilt i fem år til og vunnet flere Grand Slam-turneringer. Jeg tror Borg hadde vunnet mer enn Sampras sine 14 GS-titler dersom han hadde fortsatt. Borg var 25 år da han spilte sin siste Grand Slam-turnering i 1981, og tapte for McEnroe i finalen i US Open.

I 1982 vant 17 år gamle Mats Wilander i French Open. Hadde han vært en match for Borg? Jeg tipper svensken kunne vunnet French Open fram til midten av 80-tallet. Borgs siste kamp i Wimbledon var i 1981, da han tapte for McEnroe. Så vant gamle Connors igjen i 1982, en spiller Borg hadde null problemer med i Wimbledon. Svensken kunne samlet opp Grand Slam-titler til midten av 80-tallet dersom han hadde hatt motivasjonen til det.

21 juni, 2007

Alt blir likt

Denne saken handler om Wimbledon-turneringenJeg pleier å skryte av Jon Wertheim (CNN/Sports Illustrated) og Peter Bodo (Tennis.com) som to av de beste tennisskribentene på nettet. Richard Vach hos tennis-x.com er også en mann det er verdt å lese, selv om tennis-x har sett forferdelig (og prikklik) ut i åtte år.

I sin forhåndsomtale av Wimbledon setter Vach fingeren på noe alle har sett i noen år nå: Wimbledon-dekket er utrolig langsomt. Det finnes knapt nok raske innendørsdekker igjen heller. Turneringene blir mer og mer like, med grus som eneste unntak. Det skjer fordi noen mener den eneste attraktive tennisen er den som involverer lange dueller fra grunlinjen.

Wimbledon pleide å være turneringen der andre spillere enn ellers kunne gjøre det stort. Noen syntes det var kjedelig å se store servere hamre løs på hverandre, men personlig vil jeg heller se et oppgjør mellom Sampras og Ivanisevic enn to spanjoler som slår milhøye grusballer til hverandre i fire timer.

Seeding og sånt

Denne saken handler om Wimbledon-turneringen

Wimbledon er den eneste av de fire store turneringene som seeder spillerne i turneringen etter annet enn ATP-rankingen. Formelen til Wimbledon (eller The Championships, som det så offisielt arrogant heter) er denne:

· Take ESP points at 18 June 2007 (altså plass på ATP-rankingen)

· Add 100% points earned for all grass court tournaments in the past 12 months
· Add 75% points earned for best grass court tournament in the 12 months before that.

De som er best på gras er best på hardcourt også. Jeg mener det spilles for få grasturneringer til at en skal kunne ranke spillere ut fra det underlaget. Underlaget som mest trenger en egen seeding, er grus, hvor det er latterlig at Andy Roddick entrer French Open som tredjeseedet, når han er ubrukelig på grus.

Dette er årets seeding for herrene:

1. Roger FEDERER (SUI)
2. Rafael NADAL (ESP)
3. Andy RODDICK (USA)
4. Novak DJOKOVIC (SRB)
5. Fernando GONZALEZ (CHI)
6. Nikolay DAVYDENKO (RUS)
7. Tomas BERDYCH (CZE)
8. Andy MURRAY (GBR)
9. James BLAKE (USA)
10. Marcos BAGHDATIS (CYP)
11. Tommy ROBREDO (ESP)
12. Richard GASQUET (FRA)
13. Tommy HAAS (GER)
14. Mikhail YOUZHNY (RUS)
15. Ivan LJUBICIC (CRO)
16. Lleyton HEWITT (AUS)
17. David FERRER (ESP)
18. Jarkko NIEMINEN (FIN)
19. Jonas BJORKMAN (SWE)
20. Juan Carlos FERRERO (ESP)
21. Dmitry TURSUNOV (RUS)
22. Guillermo CANAS (ARG)
23. David NALBANDIAN (ARG)
24. Juan Ignacio CHELA (ARG)
25. Carlos MOYA (ESP)
26. Marat SAFIN (RUS)
27. Philipp KOHLSCHREIBER (GER)
28. Robin SODERLING (SWE)
29. Agustin CALLERI (ARG)
30. Filippo VOLANDRI (ITA)
31. Dominik HRBATY (SVK)
32. Juan MONACO (ARG)

Robredo foran Gasquet og Hewitt er selvsagt meningsløst på gras. Björkman var semifinalist i fjor, og burde også vært høyere oppe.

19 juni, 2007

Et stort, tapt talent

Denne saken handler om Wimbledon-turneringenXavier Malisse er et av de store tapte talentene i herretennisen. Belgieren har lekre, kraftfulle slag, som han dessverre aldri har klart å utnytte helt. Malisse har vunnet noen titler, aldri de store.

Nå har Malisse trukket seg fra Wimbledon. Det er dumt, for Malisse er alltid en spennende spiller. Han har faktisk to titler til nå i sesongen, turneringer hvor han faktisk også vant doubleklassen. Han er brukbar på gras også, selv om hans beste innsats i Wimbledon (semifinale) skjedde så langt tilbake som 2002.

18 juni, 2007

Federers forehand bit for bit

Denne saken handler om herretennisTennis.com er nok det beste nettstedet for tennis, selv om synes de kunne vært bedre og litt frekkere. Narvesen sluttet å selge bladet for 3-4 år siden, og da er nettet det eneste alternativet.

Noen ganger kommer de med ting som virkelig bra. Som denne gjennomgangen av Roger Federers forehand. Stan Smith er tidligere Wimbledon-vinner, og har skrevet artikkelen. Han trekker fram Federers forehand som hans viktigste våpen. Det er jeg bare passelig enig i - det er også et slag som noen ganger, spesielt på grus, knekker sammen.

Anyway, en god dose nerding for dere som er interesserte. Legg merke til at Federer ser på stedet hvor ballen har truffet racketen lenge etter at den er borte fra strengene.

Guardian sin Wimbledon-dekning

Denne saken handler om herretennisTennis er britenes største interesse i et par uker hver sommer, når Wimbledon spilles. De seriøse nettavisene har gode seksjoner hver gang, og jeg er spesielt glad i The Guardian. Perspektivet er selvsagt meget britisk, med hver lille nyhet om Andy Murray.

De lenker også til sine tidligere Wimbledon-dekninger, og har spaltister med klare meninger. Les for eksempel bloggeren Paolo Bandini som mener at menn bør ha mer betalt enn kvinner i Wimbledon.

17 juni, 2007

Wimbledon-oppvarming

Denne saken handler om herretennisOppkjøringen til Wimbledon er betyr hvert år at mange av birollene skifter: Ut med tålmodige spanjoler (bortsett fra Nadal) og inn med storservere og forehandspesialister.

Andy Roddick og Tomas Berdych har hatt forglemmelige 2007-sesonger så langt. I dag vant de hver sin tittel. Begge kan gjøre det skarpt i Wimbledon. Roddick har to finaletap for Federer fra før. Berdych server godt og har harde, gode grunnslag, som dessverre går litt åt skogen noen ganger. En fattigmanns Safin, eller noe sånt.

Både Nadal og Federer blir ute av spill fram til Wimbledon begynner neste mandag. Førstkommende uke byr på grasturneringer i Nottingham og (vanskelig navn forut:) 's-Hertogenbosch i Nederland.

16 juni, 2007

Sjekk denne høykvaliteten!

Denne saken handler om herretennisJeg har ikke sett så mange klipp av Jimmy Connors og Guillermo Vilas. Dessuten synes jeg at 30 år gamle klipp som regel ser ganske trege ut. Men så fant jeg dette på YouTube, fra finalen i US Open 1977 mellom de to herrene. Eller, herrer er vel feil begrep, Connors var kanskje tidenes største konkurransemann, og Vilas ser ut som en argentinsk midtstopper.

Det er nydelig å se hvordan de driver hverandre rundt, og se alt de fikk til med sine antikvariske racketer. Ja, og at begge ønsker å komme til nettet og avgjøre poengene der. Vilas sin backhand er drepende til tider. Good stuff.

Jeg venter på to pakker i posten

Denne saken handler om herretennisWimbledon-turneringen har hatt flere klassiske kamper enn noen andre. Nå har jeg bestilt to av dem på dvd.

Det var mye snakk om duellen mellom Sampras og Agassi mens de spilte. Men sannheten er at det var få av kampene mellom dem som helt levde opp til forventningene. Sampras vant de fleste viktige kampene, og nesten ingen av dem gikk til fem sett. Agassi vant i Australian Open 1995, i fire sett. Når Sampras var på sitt beste, var det lite Agassi kunne gjøre.

Duellene mellom Patrick Rafter og Agassi er mindre omtalt, men kampene mellom dem var minst like spennende som dem mellom Sampras og Agassi. Kontrastene mellom Rafter og Agassi er store på alle områder: Agassi var barnestjerne og naturtalent, Rafter blomstret seint og var ikke av de mest slepne spillerne teknisk sett. I begynnelsen av karrieren tok Agassi seg lett av Rafter, som for første gang slo Agassi i US Open 1997. Det virker som Agassi fikk mer respekt for Rafter mot slutten av karrierene deres.

Gras var et perfekt underlag for kampene mellom de to. Rafter hadde en hard og god serve, men mest av alt var han god til å plassere den og slå den med mye overskru, slik at han kom seg til nettet, hvor han dekket mye med sin enorme rekkevidde. (En taktikk som Stefan Edberg også brukte.) Agassi på sin side hadde de beste servereturene i verden - noen gang? - og kontrasten mellom den evig angripende Rafter og Agassi sine presisjonspasseringer gjorde semifinalene mellom dem i Wimbledon til klassikere.

Agassi vant i tre strake sett i 1999, før de møttes igjen i 2000. Den kampen gikk til fem sett, og det gjorde kampen i 2001 også. Jeg er ganske sikker på at Agassi ville vunnet finalen de to siste årene dersom han hadde slått Rafter, men det gjorde han altså ikke. Rafter tapte for en halvskadet Sampras i 2000 - det tror jeg ikke Agassi hadde gjort. Rafter tapte igjen for Ivanisevic i 2001. Det er kampen mellom Rafter og Agassi fra 2000 jeg venter på i posten.

Den andre kampen jeg har bestilt på dvd er Federer-Sampras i 2001. Nok en femsetter, som Federer vant. Jeg har sett høydepunktene fra den i lite YouTube-format, og gleder meg til å se hele. Det var den eneste gangen de møttes i ATP-sammenheng.

15 juni, 2007

Andy på sporet

Denne saken handler om herretennisAndy Roddick vant kvartfinalen i Artois-turneringen mot Cilic, 7-6, 6-4. Roddick på raske dekker er noe helt annet enn på grus. Det handler mye om selvtillit i amerikanerens tilfelle. Sjekke forresten Artois-turneringens hjemmeside, som er rein og fin. En eventuell finale mellom Nadal og Roddick vil bli en god indikator på hvor begge står før Wimbledon, hvor alt annet enn Federer-seier er en bombe. Selv om sveitseren ikke ser ut til å spille noen turnering før den tid.

13 juni, 2007

Nedtur for Hewitt

Denne saken handler om herretennisLleyton Hewitt er en av de beste grasspillerne i verden som ikke har Roger som fornavn. Han har vunnet fire ganger i Stella Artois-turneringen, og vant Wimbledon i 2002. Etter en opptur i grussesongen hadde jeg ventet at Hewitt ville fortsette klatringen på gras. Tapet for Jo-Wilfried Tsonga er en skikkelig tur i grøfta.

Tsonga er ranket 121 i verden, og kvalifiserte seg inn i Artois-turneringen. Men han har vunnet fire Challenger-turneringer i 2007 (nivået under ATP-turneringer), og det forteller om en mann i framgang. Blant annet vant han nylig en turnering på gras i Surbiton, hvor han slo gode servere som Guccione og Karlovic på vei til tittelen.

Han tok også et sett fra Roddick i årets Australian Open, og tapte det andre i tiebreak. Neppe en framtidig Wimbledon-vinner (han er allerede 22 år gammel), men en vrien spiller for de fleste. Settsifrene mot Hewitt er typiske for gras: 7-6, 7-6.

12 juni, 2007

Takk til Tim

Denne saken handler om herretennisNoen spillere blir i gamet helt til de får et klart og tydelig signal om at det er på tide å legge opp. Jeg kan ikke tenke meg noe tydeligere signal til Tim Henman enn det han fikk i dag: Henman tapte, på sitt elskede grasdekke, mot Marin Cilic fra Kroatia.

Tim HenmanHenman blir 33 til høsten, og har bare vunnet én ATP-kamp i år. Dette var Cilic sin første seier på gras noensinne. Tar du hintet, Tim?

I denne konsise artikkelen fra BBC listes Henman sine problemer opp: Vond rygg, vondt i magen, vondt kne. Jeg kan ikke skjønne at han skal klare å komme tilbake til noen verdenstopp igjen med så mange skader.

Takk for en småpen karriere, Tim. Du vant aldri Wimbledon, og du vant ikke så mange hjerter heller. Men du var en stabil og lur spiller som fikk maksimalt ut av karrieren. Synd for deg at du møtte folk som Sampras og Hewitt i dine viktigste kamper. Personlig er jeg mest imponert over innsatsen i French Open 2004, da du kom til semifinalen.

Bildet er fra den minneverdige kampen mot Guillermo Canas i French Open 2001, som gikk til fem sett og var en perfekt start på dagen, tilbrakt på tribunen av Suzanne Lenglen-banen. Cheerio, Tim.

Skuffende bakkenett

Jeg er blant dem som ser fram til det digitale bakkenettet for TV-sendinger, som kommer til høsten. Nå er det klart hvilke kanaler som kommer i første omgang. Det er ikke imponerende. Det er så norskdominert at en skulle tro det var myntet på en nasjon som har mer enn nok med seg selv. TV2 Zebra, TVNorge 2 (!), TV2 Nyhetskanalen, TV2 Sport, NRK Super (barneprogrammer), NRK 3, Disney Channel...jeg får ikke ståpels av noe av dette. Hvor er CNN, SVT og Eurosport?

Tennismessig er SportN såvidt jeg har oppfattet den eneste kanalen med sendinger. De viser Masters-turneringene for menn, altså de ni turneringene på nivået under Grand Slam. Ta med NRK i samme slengen, som viser Wimbledon, og det blir ikke så verst. Men jeg ville heller hatt Eurosport enn tilbudet i kanalpakken, for Eurosport har de tre andre Grand Slam-turneringene.

For 189 kroner i måneden, pluss dekoder, synes jeg tilbudet rett og slett er for dårlig.

Dagbladet: Her er de 18 kanalene du får

11 juni, 2007

Kjapp quiz

Denne saken handler om French OpenRoger Federer tapte finalen i French Open for andre år på rad denne helgen. Hvilken spiller tapte herrefinalene i 1990 og 1991? Og hvem tapte i både 1998 og 2001?

Rekordjakten fortsetter

Denne saken handler om herretennisMå Roger Federer vinne French Open for å kunne kalle seg tidenes beste tennisspiller?

Federer er kanskje tidenes mest talentfulle spiller. Han har allerede 10 Grand Slam-titler. Utenom French Open, har han ikke tapt i en Grand Slam-turnering siden januar 2005. Hvis den trenden fortsetter, kommer Federer til å vinne Wimbledon om en liten måned, og US Open i september. Dersom han vinner i Australia igjen i januar, vil han ha 13 Grand Slam-titler - bare én mindre enn Pete Sampras sin rekord.

Gustavo KuertenSampras sin rekord gjør at mange - inkludert meg selv - holder han for å være tidenes beste spiller. Han vant heller aldri i Paris. Han var faktisk aldri i nærheten av å vinne. Sampras nådde semifinalen i 1996, den eneste gangen han kom så langt. Federer på sin side har etter gjennombruddet i Wimbledon 2003 tapt for to trippelmestre: Gustavo Kuerten (2004, bildet) og Rafael Nadal (2005-07). Nadal framstår som den perfekte grusspiller, akkurat som Federer er perfekt på alle andre dekker. Slike profiler kommer sjelden samtidig, men herretennisen er velsignet med et sånt sammentreff. Ingen har ligget som nummer én og to så lenge sammenhengende som Federer og Nadal.

For Federer må det være frustrerende. Nadal kan fort tangere eller slå Borg sin rekord med seks titler i French Open, akkurat som Federer kan slå Sampras sine sju Wimbledon-titler om noen år. Nadal drømmer om Wimbledon, Federer drømmer om French Open. Slik det ser ut nå, må begge satse på at den andre blir skadet, dersom de selv skal ha sjanse til å vinne turneringen.

PS: En liten ting om Federer og Wimbledon: I 2001 hadde Pete Sampras sjansen til å vinne sin femte tittel der på rad. Han ble stoppet av Federer i åttendelsfinalen. Dette var Borg så fornøyd med at han ringte til Peter Lundgren, som var Federers trener på den tiden, og gratulerte med seieren. I år kan Federer selv vinne for femte gang på rad.

10 juni, 2007

Spådom for finalen

Denne saken handler om French OpenDet er bare et par timer til finalen mellom Federer og Nadal. Jeg har ikke elget meg innpå noen med Eurosport for å få sett den, det blir grilling og barnepass i stedet.

Nadal har spilt best av de to til nå i turneringen. Noen snakker om en knusing av Federer.

Jeg tror Nadal vinner, men ikke at Federer blir knust. Spørsmålet er hvem av dem som føler presset sterkest: Federer som merker at tiden for French Open begynner å løpe fra ham, eller Nadal, som har dominert så sterkt på underlaget de siste årene.

Nadal har aldri tapt to sett - langt mindre tre - på grusen i Paris. Jeg tror det første settet blir jevnt, men til fordel Nadal. Jeg tror Nadal kjører opp tempoet i andre og tar det også, før Federer mobiliserer i tredje sett og Nadal til slutt tar det fjerde ganske lett.

Skal vi si 7-6, 6-3, 2-6, 6-1 til Nadal?

08 juni, 2007

Full knus, Nettavisen-versjonen

Denne saken handler om French OpenJeg har jobbet i en nettredaksjon selv, og vet at det ikke er lett. Ting skal skje kjapt, og det skal være riktig.

Likevel, når man ikke er sikker på noe, er det bedre å la være å skrive det, enn å skrive noe som er feil. Jeg så ikke semifinalen mellom Federer og Djokovic, men det kan ikke Nettavisens reporter ha gjort heller. Jeg sakser fra denne artikkelen ("Federer feide seg til finalen"), slik den står på nettet akkurat nå:

"I realiteten syntes han (Federer) å ha god kontroll på det tette oppgjøret"

Hm, ja 3-0 i sett er jo bra. Men i det første lå Federer under 2-4, 0-40. Davydenko hadde med andre ord tre breakballer til 5-2 i det settet. I det første settet reddet Federer 10 av 11 breakballer. Selv fikk han bare to breakballer, som han omsatte. Med andre ord: Davydenko presset Federer mer enn Federer presset Davydenko. Jeg sakser fra BBCs David Mercers ord om det første settet: "I'm going to call the gendarmes because that's daylight robbery by Federer." Det andre og tredje settet gikk til tiebreak. Davydenko servet for begge settene, men ble brutt. "God kontroll" av Federer? Ikke akkurat.

Totalt vant Federer 143 poeng, mot 135 for Davydenko. Jevnt, vil jeg kalle det. At Federer vant kampen, henger trolig mer sammen med hans rutine i slike kamper, og sterkere psyke enn russeren.

Ja, forresten, kampen endte 7-5, 7-6, 7-6 for sveitseren.

07 juni, 2007

Det var det jeg sa

Denne saken handler om French Open"En litt trist kamp, som kunne fått et annet utfall dersom Ivanovic hadde brukt mer tid på kondisjonstreningen sin. Når hun allerede med dagens form er nummer 21 i verden, lurer jeg på hvor høyt hun kunne klatret i mer veltrent utgave."

Det var min dom etter å ha sett Ana Ivanovic med egne øyne i fjorårets French Open, hvor hun tapte mot Anastasia Myskina. Du kan lese min kamprapport her.

Ett år senere har Ivanovic gjort det jeg (og i ærlighetens navn: sikkert hun selv også) så som et åpenbart problem: Vekta og kondisjonen hennes. Den gedigne seieren mot Maria Sharapova (6-2, 6-1) har etablert henne som en toppspiller.

Har hun en sjanse mot Justine Henin i finalen? Jeg tviler på det. Men det er alltid bra med nye navn som kommer fram, og jeg tror ikke Ivanovic har gjort sitt med denne gode turneringen.

06 juni, 2007

Jakten på levende bilder

Denne saken handler om French OpenJeg har prøvd å finne noen levende bilder fra French Open på nettet, og havner alltid på YouTube. Hvorfor skal det være så vanskelig å få til skikkelige bildeoverføring av kamper? Jeg er til og med villig til å betale for et brukbart tilbud.

Eurosport sender turneringen på tv. På nettet har de noe som heter Eurosport Player, som visstnok viser kamper. For å se den, må jeg ha Windows Vista. Det har ikke jeg.

The Tennis Channel sender turneringen i USA. De lokker også med video på nettet, men bare for folk i USA, jeg ble blokkert på grunn av IP-adressen min.

French Open sitt offisielle nettsted er ikke så verst, og har mange klipp fra arkivet og årets turnering. Men de sender ingenting direkte.

ATP sender Masters-turneringene live, og det går an å betale per turnering. Forbilledlig, bortsett fra at opplegget krever Windows.

Til høsten kommer det digitale bakkenettet, og det blir sikkert fint og flott. Men det hadde vært greit å kunne velge noen kanaler, i stedet for programpakker.

Demolition man

Denne saken handler om French OpenÅ slå Rafael Nadal på grus er et kollektivt prosjekt. Jeg tror bare det kan skje dersom en rekke spillere mørner han i kamp etter kamp, før en spiller til slutt setter inn det avgjørende støtet. Det skjedde i Hamburg, hvor Nadal var sliten etter mange kamper både der og i Roma, før Hewitt tok Nadal til tre sett i semifinalen og Federer til slutt slo Nadal i finalen.

Det samme har ikke skjedd i Paris så langt. Nadal har vunnet sine kamper latterlig enkelt. Carlos Moya ble slått 6-3, 6-3, 6-0 i kvarten i dag. Det er noe brutalt over de sifrene.

Den eneste som kan hindre Nadal i en finaleplass, er Novak Djokovic. Han kommer fra Serbia, i likhet med jentenes semifinalister Ivanovic og Jankovic. (Dette er Serbias vår - vant de ikke nettopp Melodi Grand Prix også?) Djokovic har slått Nadal i år, på hardcourt. Jeg tror kanskje han klarer ett sett mot Nadal. Ikke tre.

Det samme gjelder for Federer og Davydenko, en av dem kommer til å møte Nadal i finalen. Jeg klarer ikke helt å se at noen av dem klarer å ta tre sett på grus mot Nadal. Men samtidig: Nadal har ikke spilt mange femsettere på grus i sin karriere. Også Nadal kan bli trøtt, med den intense stilen han har.

Men for all del: Dersom årets vinner av French Open blir noen andre enn Rafael Nadal, blir jeg veldig overrasket.

Noen raske spådommer

Denne saken handler om French OpenDe to siste kvartfinalene for menn spilles i dag. Uansett hvem som vinner hele turneringen, vil vedkommende ha gjort det gjennom å slå fabelaktige spillere. Ingen enkle trekninger i år (det mest ekstreme tilfellet må ha vært Sampras sin seier i Wimbledon 2000).

Nadal - Moya: Nadal i tre eller fire sett. Han kan alt som Moya kan, bare bedre. Og han er yngre, sultnere og springer fortere. Moya har slått Nadal på hardcourt begge gangene de har møttes der. Nadal har slått Nadal tre av tre ganger på grus, inkludert i 2003, da Nadal var knapt 17 år. Moya tok ett sett mot Nadal i Roma tidligere i år. Klarer han å ta tre i Paris? Neppe.

Djokovic - Andreev: Møttes i Estoril i april, da vant Djokovic i tre sett. Han er favoritten igjen, selv om Andreev er i god form.

Djokovic mot Nadal i semifinalen kan bli morsomt. De møttes jo i fjor, da Djokovic trakk seg etter to tapte sett, med kommentaren "jeg følte jeg hadde kontroll på kampen" (!).

Federer og Davydenko er allerede klare for semifinalen på motsatt side av trekningen. Federer leder den innbyrdes statistikken 8-0.

05 juni, 2007

En ny supermakt

Denne saken handler om French OpenDet er et land som har to av fire spillere i damenes semifinaler. Du kan kalle deg selv brukbart interessert om du vet hvilket, og veldig interessert om du kan navnene deres.

03 juni, 2007

Gullkorn

Denne saken handler om French OpenLes Jon Wertheim på CNN/Sports Illustrated, folkens. Han har, som alltid i Grand Slam-ene, delt ut sine karakterer midtveis. Her er det han hadde å si om de amerikanske herrespillerne, som alle tapte i første runde:

American men: Even given the limbo bar standards set in recent history, this might me a new low.


Karakter: C.

Spanske favoritter

Denne saken handler om French OpenMorgendagens store kamp er uten tvil Rafael Nadal mot Lleyton Hewitt. Nadal slo Hewitt i tre tøffe sett i Hamburg for to uker siden. Han bør være uthvilt nå, og har i motsetning til Hewitt ennå ikke tapt noen sett. Den offisielle nettsiden har en omfattende, men litt tåpelig analyse i forkant. Nadal er god på grus, men å si at "Few would now disagree that Nadal is the greatest clay court player of all time", er latterlig. Bjørn Borg har seks titler fra French Open. Nadal har så langt to, som er mindre enn både Lendl, Wilander og Kuerten (tre titler). Nadal kan utmerket godt bli tidenes grusspiller, men han er det ikke ennå.

Hewitt spilte fem mot Gaudio og i forrige kamp fire mot Nieminen. Han er ikke så kvikk som før, og jeg tror Nadal kommer til å vinne i tre eller fire sett. Men Hewitt kommer garantert ikke til å legge seg.

Nadals kvartfinalemotstander blir trolig Carlos Moya. Det er naturstridig at 35 år gamle Jonas Björkman er i fjerde runde av French Open. Svensken er best på raske dekker, og var i semifinalen av Wimbledon i fjor. Moya har ikke de sterkeste nervene i verden. Blir presset for stort, i en kamp alle sier at han kommer til å vinne enkelt? Jeg tror ikke det, tre sett for Moya, er min spådom.

Den andre kvartfinalen av nederste del av trekningen går mellom vinneren av kampene Djokovic-Verdasco og Andreev-Baghdatis. Djokovic bør være bankers, til tross for fire og fem sett i de to siste kampene. Verdasco er med i double også. Han må vel bli trøt av et sånt dobbeltløp? Sterkt å slå Ferrer i forrige runde. Andreev og Baghdatis er jevne, jeg tror Andreev forehander Baghdatis av banen og møter Djokovic i kvartfinalen.

Imponerende stabilitet

Denne saken handler om French OpenHer er noen tall: 1, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 9.

Det er seedingen til de jentene som spiller kvartfinaler i French Open. Har det noen gang skjedd noe lignende? Sju av åtte kvartfinalister er ranket i topp åtte. Den som ikke er med, er Mauresmo (5), som blir en mental knott hver gang hun spiller på hjemmebane. Det er mye snakk om at kvinnetennisen mangler profilene i forhold til før, men jevnheten er det ingenting i veien med. Russland har tre jenter i kvarten, og er med de beste nasjon.

En annen nasjon har to spillere i kvartfinalen. Hvis du på sparket vet hvilken, kan du kalle deg selv en liten tennisnerd.

Den moralske finalen

Denne saken handler om French OpenDametennisen er nede i en bølgedal. Til nå har det vanlige skjedd i Paris: Mauresmo tapte tidlig, og de andre store begynner å vise styrke. Kvartfinalen i øverste del av trekningen er etter min mening den moralske finalen: Henin mot Serena Williams. Ingen andre setter så mye frykt i motstanderne bare i kraft av navnene sine.

Henin er den mest naturlige grusspilleren av de to. Williams sitt beste nivå er bedre enn alle andres. Pluss på Henin sin kontroversielle seier mot Williams i 2003 (googling anbefales for den som ikke husker den kampen), og det er klart for en kamp med enorm prestisje.

Her er jentenes statistikk så langt:

Tapte sett:
Henin - 0
Williams - 1

Tapte game:

Henin - 20
Williams - 27

Ess:
Henin - 15
Williams - 15

Dobbeltfeil:
Henin - 18
Williams - 7

Prosent førsteserver:
Henin - 50
Williams - 59

Det ene settet som Williams tapte, var det aller første i turneringen. Etter det har hun hatt null problemer, og å bare avgi fem game til Dinara Safina er knallsterkt. Safina er ingen idiot på grus. Henin bør serve mer enn 50 prosent, for Williams kommer til å satse og straffe Henin sine andreserver. Henin bør også kutte ned på dobbeltfeilene. Uansett bør det bli turneringens store damekamp, som jeg tror Henin kommer til å vinne i tre tette sett.

Eller vent, her er en mulighet: Kanskje blir Williams-Henin en maratonkamp. Det er ingen tiebreak i tredje sett, det går helt til det blir vunnet av et servegjennombrudd. Vinneren skal sannsynligvis møte Jankovic, som er i god form. Det er alltid en fare for å spille seg tom for tidlig.

02 juni, 2007

Veien videre

Denne saken handler om French OpenRafael Nadal og Roger Federer har til gode å tape et sett så langt. Nadal får det litt vanskeligere enn Federer framover, tror jeg. Men ikke mye.

Federer møter først Youzhny, deretter Robredo eller Volandri. Jeg tror ikke han får problemer i de to kampene. I så fall er han i semifinalen, og kommer til å møte Davydenko, Canas, Monaco eller Nalbandian. De fire spillerne er ganske jevne, og kommer til å slite hverandre ut før semifinalen. Altså ser Federer ut til å ha en brukbar reiserute framover.

Nadal møter trolig Hewitt i neste runde. Det kan bli tøft nok. Så følger Moya eller Björkman, sannsynligvis Moya. Hvis han overlever de kampene, er semifinalen neste. Der tror jeg også at hans motstander vil være trøtt, for de fire som kjemper om den plassen er ganske jevne: Djokovic, Ferrer/Verdasco, Andreev, Baghdatis.

Med andre ord: Jeg tror Federer-Nadal kommer til å møtes i FO for tredje år på rad. For et oppgjør det vil bli.

01 juni, 2007

Lendl, McEnroe og et oppgitt bokprosjekt

Denne saken handler om French OpenVær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha les t Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus


Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors' suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe - Connors. McEnroe - Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte "Shut the fuck up!". McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

- Men så tenkte jeg "nei, nei, slå et sikrere slag", for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. - En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle - et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen - rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.

I say Potito

Denne saken handler om French OpenFederer er klar for fjerde runde, etter å ha slått Potito Starace 6-2, 6-3, 6-0. Jeg sjekket statistikken for kampen, og selv om Federer vant, hadde han flere upressede feil enn vinnerslag. Neste runde blir mot Youzhny, som slo Ferrero i fire sett. Youzhny er elegant, men jeg tror ikke han slår Federer.