Grustennis for dummies

Hvert år etter påske skjer det samme: De store turneringene domineres av folk med latinsk sus over navnet. Spanjoler, argentinere, chilenere og brasilianere begynner å vinne titler igjen. Det er tid for grussesongen, et vårtegn sikrere enn seriestart i fotball og Reidar Webster på skjermen.

Det er kanskje litt galt å kalle det for grussesongen, for turneringer på grusunderlag spilles hele året. Men de viktige grusturneringene spilles i Europa i april, mai og juni. Roma, Hamburg og Monte Carlo er tre av høydepunktene, men blir små i forhold til det åpne franske mesterskapet. Det spilles i Paris i månedsskiftet mai/juni.

Så langt terminlisten. Det fascinerende med grustennis er langsomheten. Poengene er lange, serven betyr lite, og volleyspill er en risikosport. Grusen demper ballen, og gir spillerne god tid til å forberede neste slag.

Det har ført til at vinnerlisten fra det åpne franske mesterskapet mangler flere av tennisens største gjennom tidene. Pete Sampras, Stefan Edberg, Boris Becker, John McEnroe, Jimmy Connors, Pat Cash og Goran Ivanisevic er noen av Wimbledon-vinnerne de siste 30 årene. Ingen av dem har vunnet French Open.

Det gjorde derimot Bjørn Borg, hele seks ganger. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Mats Wilander vant tre ganger, med spillestil basert på samme langsomme mentalitet. Ivan Lendl vant tre ganger, også han en sindig herremann.

På grus spretter ballen høyere enn noe annet dekke, og når spillerne i tilegg bruker enorme mengder overskru, blir det en hard jobb å slå den lille ballen tilbake over nettet - gjerne ti ganger for hvert poeng. Hvis Wimbledon er sportens Formel 1, så er French Open svaret på maraton: seigpining uten raske løsninger.

Grus jevner ut nivåforskjellene. French Open har flere "han har jeg aldri hørt om"-vinnere enn de andre Grand Slam-turneringene. Eller hva sier du til Andres Gomez, Albert Costa, Iva Majoli eller Gaston Gaudio? Sistnevnt vant det åpne franske mesterskapet i fjor, fullstendig overraskende. Kanskje får han en arvtaker om et par måneder.

Grusnavn å merke seg:

• Gaston Gaudio: Skeive tenner, vinnende smil, silkemyk enhåndsbackhand.
  
• Guillermo Coria: Tourens mest stabile grusspiller, vinner French i år.
  
• Fernando Gonzalez: Villmann fra Chile, slår hardere enn noen andre, ofte ut, andre ganger uovervinnelig.
  
• Rafael Nadal: The great white hype. God på grus, men kan neppe løpe rundt backhanden sin i to måneder og vinne hele tiden. Samme hvor ung og fresk han er.
  
• David Nalbandian: Ufortjent kjedelig rykte, god på alle dekker, inkludert grus.
  
• Gustavo Kuerten/Carlos Moya/Juan Carlos Ferrero/Alex Corretja: Sikrer mimrekveldene for 90-tallshodene der ute, neppe vinnerkandidater lenger.
  
• Andre Agassi/Marat Safin/Roger Federer/Lleyton Hewitt/Tim Henman: Kan neppe klare 14 dager mot fullblods grusspillere, men ingen grunn til å avskrive dem likevel. Henman kom til semifinalen i fjor!
  
• David Ferrer/David Sanchez/Albert Costa/Juan Ignacio Chela/Felix Mantilla: Lever og ånder for grusen. Vinner kamper, men ikke publikum.
  

Damene er mindre spesialiserte enn mennene. Vinnerkandidatene er stort sett de samme som ellers, muligens med unntak av Sharapova, som jeg synes virker for ustrukturert til å gjøre det stort på grus foreløpig. Davenport er også allergisk mot grus.