Et par ord om Wimbledon

For mer blir det ikke tid til. Jeg sitter i kjelleren hos min onkel på Ås, etter å ha tilbrakt 11 og en halv time i bil fra Averøy til Ås. Finn fram kartet og legg til en - riktig nok ekstremt blid - ettåring i baksetet, og du forstår kanskje hvorfor jeg er litt trøtt.

Roger Federer og Rafael Nadal sine semifinaler fikk jeg ikke sett noe av. De møtes i finalen i søndag, og den regner jeg med å få sett fra feriehuset i Staffanstorp i Sverige.

Nadal har vunnet seks av syv kamper mot Federer. Sistnevntes fans har forklart tapene med at kampene er spilt på Nadals favorittdekke, grus. Men to av Nadals trimufer har kommet på raskt hardcourt-dekke. Hvis Federer taper finalen i Wimbledon, hans lekestue og maktbastion nummer én, tror jeg det vil ryste ham langt inn i sjelen.

Uansett bør det bli en fantastisk kamp. Federers negative kroppsspråk bør være blåst vekk før møtet med Nadal på gras. Hvis han ikke slår Nadal her, kommer han aldri til å gjøre det. Til nå har Federer sett så utenomjordisk ut i Wimbledon, at et tap virker usannsynlig.

Hvis Nadal vinner, regner jeg med at han klarer å ta US Open og Australian Open også en gang i framtiden, og gå inn i historien som en av de største. Kanskje er dette den eneste sjansen han får i Wimbledon-finale, og jeg er spent på om hans vanlige fravær av nerver er like sterkt som det pleier.