Topper og bunner i 2006

Beste spillere: Amelie Mauresmo (under tvil) og Roger Federer (ingen tvil).

Beste kamp (på tv): Federer mot Baghdatis, finale i Australian Open. Federer fikk juling i de to første settene. Hadde ikke Baghdatis vært så kjørt før kampen, kunne verdenseneren fått bank.

Beste kamp (live): Safina mot Sharapova, åttendelsfinale French Open. Underskru, volleyer eller intrikat poengmakeri? Ha! Drit i det, gi meg heller dette: To jenter fast bestemt på å denge til hver ball så hardt de kunne, og aldri aldri aldri gi seg. Safina vant etter å ha kommet grusomt tilbake i tredje sett. Tungvektstennis for det neste tiåret. Hederlig omtale: James Blake sin oppvisning mot grusspesialisten Nicolas Almagro, på et seigt grusdekke.

Tall som bør huskes:
0. Antall gruskamper Rafael Nadal tapte i 2006.
1. Antall kamper Roger Federer tapte i Grand Slam-sammenheng i 2006.
2. Antall spillere Roger Federer tapte for i 2006.

Årets comeback: Martina Hingis fortsatte akkurat der hun slapp; som en av verdens ti beste spillere. Hun vinner neppe en Grand Slam igjen, men kjekt å ha henne på plass som en sportens grand old lady nå som Davenport har lagt opp.

Årets mest veltalende: Federer er høflig og Hingis er spydig, men ingenting slår Andy Roddick sine pressekonferanser. Reflektert, morsom og med mye selvironi.

Fem grunner til å glede seg til 2007

Det nærmer seg et nytt år med tennis. Her er noen spenningsmomenter for 2007, og mine svar på dem:

Hva skjer med Martina Hingis? Hun er ferdig med comeback-sesongen, som har gledet mange. Hun vant to turneringer, oppnådde hederlige resultater og fikk stort sett bank av de større, sterkere og yngre spillerne som er ranket over henne. Er det like stas å spille i 2007, når oppmerksomheten er mindre?

Kommer Rafael Nadal sin seiersrekke på grus til å klare seg gjennom 2007 også? I så fall blir jeg kraftig imponert og overrasket. Det som taler for at Nadal skal klare det, er at nivået på grus ikke er så godt akkurat nå. Men det finnes mange spillere som spiller på små marginer og kan knocke Nadal ut dersom spanjolen ikke er på sitt beste. Jeg tenker på folk som Agustin Calleri, Nicolas Almagro, Carlos Moya og Juan Carlos Ferrero. Roger Federer og Nikolai Davydenko er solide på grus, det samme er David Nalbandian. Grussesongen blir neste års store klimaks, jamfør punktet under:

Klarer Roger Federer å vinne French Open? Federer er den beste på grus bortsett fra Nadal. Federer har så mye sikkerhet på dekket at han ikke lenger blir slått av folk som tilfeldigvis har en god dag, han vet hvordan han skal slite og rive seg tilbake i kamper hvor han ikke finner formen innledningsvis. Mye avhenger av hvordan Nadal gjør det i grussesongen og French Open. Med Nadal ute av veien, ser jeg ikke noen åpenbare grunner til at Federer skal mislykkes. Hvis det blir nok et oppgjør mellom Nadal og Federer, betyr psyken alt. Nadal har tapt de to siste mot Federer, men har et spill som er perfekt for grus. Det vil uansett bli årets kamp.

Klarer noen av damene å vise seg som dronningen på haugen? Mauresmo, Henin og Sharapova (bildet under) var best i 2006. Mange spår et stort år for Sharapova. Hun er ikke god nok på grus ennå til å dominere det dekket. På de andre er hun kapabel til det meste, hvis hun orker. Jeg ser ikke for meg noen langvarig Sharapova-epoke. Hun er et treningsprodukt mer enn et talent, og med et enormt, konstant mediepress.

Hva skjer med de velkjente midtveis i karrieren-kompisene Andy Roddick, Lleyton Hewitt og Marat Safin? Fortsetter Roddick sin framgang under Jimmy Connors sin ledelse? Er Hewitt karrieremessig så død som han framstår? Har Safin nok en Grand Slam-tittel gjemt langt der inne under fire lag av ukonsentrasjon?

Davenport lister seg ut

Lindsay Davenport klarte å vinne tre Grand Slam-turneringer og 51 singletitler i karrieren. Nå legger hun opp, siden hun er gravid. Og likevel trøtt av tennis, legger jeg til for egen regning.

Davenport så aldri ut som hun elsket duellene på tennisbanen. Hennes karriere kan deles i tre:
1: Ung og lovende, men feit og svak psykisk
2: Gullalderen, med en GS i både 1998, 99 og 2000
3: Avslutningen, hvor en rekke titler gikk fløyten på grunn av manglende killerinstinkt

Punkt 3 er ikke så ille som jeg påstår. Davenport rasket inn titler gjennom hele karrieren, det var Grand Slam-titlene som glapp. De tre gangene Davenport vant en GS, tapte hun ikke et eneste sett. Det er imponerende, og det forteller litt om henne: Davenport var ikke den som kvernet seg gjennom turneringene som en Kuerten eller Venus Williams. Alt eller ingenting. WTA sin profil om Davenport er imponerende lesning.

Hvor god kunne Lindsay Davenport blitt med litt større motivasjon og bedre trening? Ganske mye bedre. Hun hadde nemlig nydelig reaksjonsevne ved nettet, noe hennes statistikk i double (36 titler) forteller alt om.

Og grunnslagene til Davenport er en nytelse - var en nytelse - uansett hvor treg hun så ut på vei til posisjon. Noen stønner. Noen puster og peser. Noen ser ut som de forbrenner 1000 kalorier for hver gang de slår ballen. Davenport hadde noen av de tyngste grunnslagene i dametennis.

Timingen var fenomenal. Det så knapt nok ut til at hun brukte kraft når hun slo, racketen bare traff ballen med stor, forbløffende kraft. Davenport spilte med lite overskru, noe som gjorde henne spesielt farlig på raske dekker. Jeg husker finalen i Australian Open 2000, hvor hun spilte mot Hingis. Den omgangen juling Hingis fikk (helt til Davenport skulle serve hjem kampen og fikk litt nerver) er verre enn noe av det Williams-søstrene utførte.

Så Lindsay, vel blåst. Du er blant 1976-generasjonens største spillere. Jeg kommer ikke til å savne deg stort, men det bryr vel du med dine millioner deg lite om. Du blir sikkert en super, avslappet mor.

Peter Bodo sier det som alltid bedre enn meg.

En utdødd duellform

Verden kommer aldri til å se en rivalisering som den mellom Boris Becker og Stefan Edberg igjen. De møttes i Wimbledon-finalene i 1988, 89 og 90. Edberg vant den første og siste.

Begge spillerne gjorde hva som helst for å komme til nettet og avgjøre poengene der. Becker ved hjelp av en monsterhard serve, Edberg med en ikke så hard, men smartere og mer overskrudd serve. Filmingen fra bakkeplan bak Becker sin rygg viser tydelig hvor mye overskru det er i Edberg sine server, noe som ga ham ekstra god tid til å løpe til nettet.

Serve og volley er omtrent utryddet fra topptennisen nå. Derfor gjør det ekstra godt å se igjen dette klippet fra Wimbledon-finalen i 1988. Legg merke til at gresset er mye raskere enn i dagens Wimbledon-turnering. Edberg sin forehand har fått mye tyn opp gjennom årene. Den kan ikke ha vært helt elendig. Edberg var klar over sine begrensninger på den siden, og prøvde sjelden på noe ekstraordinært med forehanden.

Få kler forresten hockeysveis bedre enn Stefan Edberg!

Roddick sine imitasjoner

Det er tennisferie, og tid for avkobling. Ta en kikk på dette klippet av Andy Roddick, som imiterer McEnroe, Agassi og Hewitt. Spesielt Agassi-parodien er nydelig. Skal se om jeg finner noen av Jonas Björkman sine sketsjer også, han er enda morsommere.

M-, eller noe sånt

Jeg lurer på hva Martina Hingis tenker nå. Hun er ferdig med sin mye omtalte comeback-sesong, og bekreftet at hun trolig er det største balltalentet innen dametennis de siste 20 årene.

Men hun bekreftet også at hun ikke klarer å henge med helt i toppen. Nå skal jeg ikke være surmaget, for Hingis kvalifiserte seg for WTA-sluttspillet, endte året som nummer sju og vant to titler. Det finnes millioner av tennisspillere som ville ofret kroppsdeler for en sånn sesong.

Jeg så Hingis noen ganger i år, både live i Paris og på tv. Som før hun la opp, satt jeg hele tiden med en følelse av at kampen var i motstanderens hender. Hingis gjør få feil og spiller oppfinnsomt. Men hun har ikke så mye i verktøykassa dersom motstanderen finner formen.

Da Hingis la opp, var Capriati, Davenport og Williams-søstrene de farligste, i tillegg til Clijsters og Henin. Nå er det det mye russerne som dominerer. Hingis tok et par seire mot dem (blant annet Sharapova og Kuznetsova). Problemet hennes er at det er så mange gode spillere nå, at Hingis må slå flere av samme kaliber for å nå vinne turneringer. I Grand Slam-sammenheng blir det nesten umulig.

Det må svi litt at Amelie Mauresmo er verdens beste nå, hun hadde i alle fall den beste sesongen i 2006. Mauresmo var motstander da Hingis vant sin siste Grand Slam-tittel for snart åtte år siden (Australian Open 1999). Mauresmo har utviklet seg mye siden den gang. Det samme kan ikke sies om Hingis.

Men 2006 ble mye kjekkere enn det kunne blitt på damesiden takket være Hingis. Jeg tenker vi sier M- i karakterboka.

To kjekke lenker

Enda et par lenker til CNN: Jon Wertheim sin årlige prisutdeling Baggie awards er alltid underholdende lesning.

Og så ukens bizarro-lenke fra CNNSI: Thomas Enqvist var en hederlig svensk spiller. Hvorfor det amerikanske sportsmagasinet bruker web-plass på å fortelle at han går på franskkurs i Provence, er mer enn jeg fatter. Men for alle dere knallharde Enqvist-fans der ute, her er lenken.

Udiskutabelt

Noen emner er diskutable. Andre er det ikke. Jon Wertheim i Sports Illustrated treffer spikeren på hodet når han skriver at Roger Federer fortjener å bli årets idrettsmann på samme måte som 5x5 fortjener å bli 25. Du kan mene noe annet, men da vil du ta feil. Les hans briljante - som alltid - artikkel her.

Det er ikke lenge til norske sportsjournalister skal kåre sine favoritter fra året som gikk. Du kan ta deg gift på at ingen av dem vil trekke fram Roger Federer, selv om han viser prestasjoner og idrettsestetikk i en annen klasse enn noen andre idrettsmenn for tiden.

Jeg har den største respekt for Ole Gunnar Solskjær og Kjetil Andre Aamodt, men to gode skadecomeback kan ikke helt måle seg med Federer, samme hva norske sportsjournalister mener.

Århundrets siste storkamp

I 1999 møttes Andre Agassi og Pete Sampras i finalen av ATP-sluttspillet. Agassi hadde vunnet to Grand Slams det året, Sampras én. Agassi hadde allerede sikret seg førsteplassen på rankingen før finalen. Sampras tapte mot Agassi i gruppespillet i turneringen, og hadde vært ute med skade nesten hele høsten.

Kampen endte 6-1, 7-5, 6-4 til Sampras. Noen av høydepunktene ligger her, og det er temmelig imponerende.

1-1

Det står 1-1 etter de to første kampene av Davis Cup-finalen mellom Argentina og Russland. Nalbandian slo Safin, og Davydenko klarte omsider å slå Chela.

Double-kampen lørdag kommer til å gi et av lagene matchball før søndagens første av to siste singlekamper. Davydenko mot Nalbandian er nok ikke noe som interesserer utenfor hardcore tenniskretser. Likevel, oppgjøret har alt som skal til for å bli en klassiker. Det er en sånn kamp som kan gjøre en av dem til nasjonalhelt, som kan gjøre dem til noe mer enn de ganske fargeløse spillerne de er.

Kampen mellom Davydenko og Nalbandian er den fjerde som spilles, altså på søndag. En av dem må kjempe for å holde liv i Davis Cup-håpet, den andre skal prøve å avgjøre hele finalen til egen fordel. På papiret er oppgjøret åpent, men jeg tror Davydenko er sterkere akkurat nå. Les mer her.