Fem grunner til å glede seg til 2007

Det nærmer seg et nytt år med tennis. Her er noen spenningsmomenter for 2007, og mine svar på dem:

Hva skjer med Martina Hingis? Hun er ferdig med comeback-sesongen, som har gledet mange. Hun vant to turneringer, oppnådde hederlige resultater og fikk stort sett bank av de større, sterkere og yngre spillerne som er ranket over henne. Er det like stas å spille i 2007, når oppmerksomheten er mindre?

Kommer Rafael Nadal sin seiersrekke på grus til å klare seg gjennom 2007 også? I så fall blir jeg kraftig imponert og overrasket. Det som taler for at Nadal skal klare det, er at nivået på grus ikke er så godt akkurat nå. Men det finnes mange spillere som spiller på små marginer og kan knocke Nadal ut dersom spanjolen ikke er på sitt beste. Jeg tenker på folk som Agustin Calleri, Nicolas Almagro, Carlos Moya og Juan Carlos Ferrero. Roger Federer og Nikolai Davydenko er solide på grus, det samme er David Nalbandian. Grussesongen blir neste års store klimaks, jamfør punktet under:

Klarer Roger Federer å vinne French Open? Federer er den beste på grus bortsett fra Nadal. Federer har så mye sikkerhet på dekket at han ikke lenger blir slått av folk som tilfeldigvis har en god dag, han vet hvordan han skal slite og rive seg tilbake i kamper hvor han ikke finner formen innledningsvis. Mye avhenger av hvordan Nadal gjør det i grussesongen og French Open. Med Nadal ute av veien, ser jeg ikke noen åpenbare grunner til at Federer skal mislykkes. Hvis det blir nok et oppgjør mellom Nadal og Federer, betyr psyken alt. Nadal har tapt de to siste mot Federer, men har et spill som er perfekt for grus. Det vil uansett bli årets kamp.

Klarer noen av damene å vise seg som dronningen på haugen? Mauresmo, Henin og Sharapova (bildet under) var best i 2006. Mange spår et stort år for Sharapova. Hun er ikke god nok på grus ennå til å dominere det dekket. På de andre er hun kapabel til det meste, hvis hun orker. Jeg ser ikke for meg noen langvarig Sharapova-epoke. Hun er et treningsprodukt mer enn et talent, og med et enormt, konstant mediepress.

Hva skjer med de velkjente midtveis i karrieren-kompisene Andy Roddick, Lleyton Hewitt og Marat Safin? Fortsetter Roddick sin framgang under Jimmy Connors sin ledelse? Er Hewitt karrieremessig så død som han framstår? Har Safin nok en Grand Slam-tittel gjemt langt der inne under fire lag av ukonsentrasjon?