Skuffende av Woody Allen

Jeg hadde gledet meg til Woody Allens nyeste film Match point i lang tid. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at filmen er en treningkast tre-film.

Det er ikke nødvendig å like hovedpersonen i en film. Men det er en fordel om man forstår personenes motiver for å reagere som de gjør i en film - det skaper gjenkjennelse og ekthet. I Match point spiller Jonathan Rhys-Meyers (bildet under) en fyr som kommer seg opp og fram i verden, selv om han ikke har gode forutsetninger. Absolutt alle som kommer i kontakt med ham, synes at han er en strålende kar.



Og det er jo greit nok, hadde det ikke vært for at han ikke har et sympatisk gen i kroppen. Hvordan hele London faller for den sure, fullstendig sjarmløse, ikke særlig pene og totalt umorsomme psykopaten, er mer enn jeg forstår. Allens eget manus gir ingen forklaringer, og Rhys-Meyers i hovedrollen er fullstendig feilplassert og feilregissert.

Persontegningene av resten er også tynne. Den rike britiske familien ses på med kikkert, ikke med lupe, og spesielt kvinnerollene er noe av det veikeste Allen har skrevet på lenge. Og så han som er så god med kvinneroller til vanlig. Resten av tiden snakker folk uinteressert med hverandre i fancy boliger (bildet under).



Det varer og rekker, i over to timer, som kunne vært kuttet med en halvtime. Scarlett Johansson er nok bedt om å spille mystisk og sexy (ikke særlig vanskelig), men også hennes figur er totalt uengasjerende. Når det går henne ille til slutt, var jeg mest interessert i å bli ferdig med filmen, som likevel hakket seg framover ennå en stund.

Konklusjon: Sterkt oppskrytt, uengasjerende og langt under vanlig Allen-standard. Ingen vits i å skille lag med dine hardt tjente kroner for denne filmen.

Men hvorfor skriver jeg om film på tennisweben min? Jo, fordi den tar utgangspunkt i et tennismiljø.

Det spilles litt tennis. Den ene scenen er fornøyelig. "Jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å bli en Rusedski eller Agassi", sier tennistreneren. Her er det tydeligvis lagt til rette for et britisk publikum. Det er som en fotballtrener skulle si: "Jeg skjønte tidlig at jeg aldri kom til å bli en Zinedine Zidane eller en Tore Krogstad".

Mer britisk tennisonani: En av tenniselevene spør treneren: "Hvem var vanskeligst å spille mot, Henman eller Agassi?". Søtt. Det er som en fotballspiller hadde spurt: "Du, hvem var vanskeligst å spille mot, Real Madrid eller Bodø/Glimt?".

Pompøs kos i fire timer

Film:
Wimbledon - A history of the Championships

Wimbledon-turneringen heter ikke Wimbledon. Nei, den kaller seg The Championships. Det er så herlig arrogant, som for å fortelle at det finnes jo bare ett mesterskap som er verdt å vite om.

Wimbledon er et av de eldste idrettsarrangementene som fortsatt lever (første gang spilt i 1877). Det er lenge siden tennis ble spilt hovedsakelig på gras, men mange mener Wimbledon fortsatt er den ypperste turneringen å vinne. Ikke minst britene selv, noe denne filmen understreker. Alle som er med her, snakker ustanselig om hvor viktig og storartet Wimbledon er, på grensen til det smiskete.

Fantastisk nok fant jeg denne på biblioteket. Hele fire timer med Wimbledon-høydepunkter er knask. De tidligste bildene er 100 år gamle, de siste er fra 2000-turneringen. Mellom ytterpunktene følges turneringens store profiler temmelig kronologisk.

Filmen drepte et par myter for min del. Tennisen i dag er raskere enn før, men forskjellen er ikke enorm fra f.eks 1984. McEnroe sitt spill da hadde slått de fleste i dag også. Dametennisen har derimot tatt store steg de siste 20 årene. De sagnomsuste kampene mellom Evert og Navratilova ser forferdelig trege ut, og Evert sin serve får Martina Hingis sin variant til å se ut som Pete Sampras. Klippene fra Sampras sin kamp mot Agassi i 1999 er også her, et fantastisk syn.

De fleste Wimbledon-vinnerne som fortsatt lever, er intervjuet. De mest verbale av dem er Agassi, Navratilova og Billie Jean King. Men hvor er Bjørn Borg? Fem ganger Wimbledon-vinner, og ingen intervju? Og hva med Jimmy Connors, som preget turneringen i 15 år? Klippet fra finalen i 1974, hvor en 22 år gammel Connors smadrer stakkars Ken Rosewall, er brutalt å se på.

Fire timer er mye, og det er smart å dele det opp i flere bolker. Hvis du ikke gjør det, blir du etter hvert litt lei av denne scenen: Sakte film, en mester som gråter og faller til bakken, mens det ropes i bakgrunnen: Game, set, match...

(Mer om Wimbledon på Wikipedia.)

Bortkastet time foran skjermen

Film:
Legends of tennis
OVC Media

Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.

Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.

Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emersom, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.

I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.

Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.

Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av konstant 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.

Konklusjon: Dropp denne.

Den beste filmen med tennis

Jeg misliker idrettsfilmer. De fleste følger samme plott, enten filmen heter Wimbledon, Rocky, Karate Kid, A league of their own, For love of the game eller noe annet.

Gode filmer med tennis i hovedrollen finnes ikke. Den beste filmen jeg har sett med tennis som en ingrediens, er Strangers on a train.
Hovedpersonen, en tennisspiller, havner ved siden av en annen mann på toget. Det viser seg at begge har mye imot en person i livet sitt, og de begynner å leke med tanken på å bytte mord. Altså skal de drepe den andres problem, og det vil bli to perfekte mord. Ingen poeng til den som tror at dette skjærer seg.

Filmen er regissert av Alfred Hitchcock, som sørger for mye guffen spenning. Slutten er en klassiker, og kan gjøre de fleste skeptiske til barnekarusellene på tivoli.

Tennissekvensene er troverdige. Filmen ble laget ca 40 år før data-animasjonens inntog, og derfor skjer det ingen latterlige opphentinger og mirakuløse slag som i Wimbledon. (Som ellers var en sympatisk film.)

Strangers on a train finnes stadig på tilbud, f.eks på play.com. Vel verdt å ha i samlingen, også for den med minimal tennisinteresse.

Woodys tennisfilm - traileren

Traileren til Woody Allens kommende film Match point ligger ute nå:
http://www.apple.com/trailers/
dreamworks/match_point/trailer/

I det ene lille klippet er Scarlett Johansson innsmurt med olje. Ja, jeg kommer nok til å se filmen.

Scarlett og Woody, jeg gleder meg

Noen få ting får det til å kile i magen. Kombinasjonen av Scarlett Johansson (smekker og smart), Woody Allen (morsom og smart) og tennis (en av livets grunnsøyler) blir til filmen Match point, som kommer på kino om ikke så lenge. Håper jeg, da.

Anyway, her er noen produksjonsbilder fra filmen:

Hei du slask med dress! Hold leppene unna Scarlett! (Scarlett Johansson og Jonathan Rhys-Meyers)

Ah, godt å få bekreftet at tennis faktisk er en snobbesport, til tross for alle forsøk på å motbevise det. (Matthew Goode og Jonathan Rhys-Meyers)

"Men du...var det nødvendig å slice den serven mot backhanden når du vet det er hans sterkeste slag?" (Jonathan Rhys-Meyers og Emily Mortimer)

Les om filmen på IMDB

Alle ønskene oppfylt

Jeg elsker film. Jeg elsker tennis. Jeg digger Woody Allen og ser alt som Scarlett Johansson spiller i.

Som ved et Guds mirakel har alt dette blitt forent i Woody Allens nyeste film, Match Point. Den handler om strebere i Londons finere sirkler (jeg tipper det er her tennisen kommer inn), og ble nylig vist på festivalen i Cannes. De som så den, mener den ville vært en klar Gullpalme-kandidat hvis den hadde vært i konkurranseprogrammet.

Anmeldelser:

• Hollywood Reporter
  
• Boxoffice Magazine
  

Jeg aner ikke når den kommer på kino. Dette bildet av Scarlett (sukk!) er omtrent det eneste fotoet fra filmen på nettet. Jeg kommer sterkt tilbake til den når den kommer til Norge.

Den er ganske sikkert bedre enn Wimbledon. Det skal ikke så mye til, selv om Wimbledon var grei tidtrøyte.