Party like it's 1999
Jeg tillater meg å rappe tittelen fra Prince.
Martina Hingis gjør comeback. Hennes storhetstid markerer en overgangsperiode i dametennisen. Steffi Graf vant tre av fire Grand Slam-turneringer i 1996. Hingis vant tre av fire året etter, og i finalen av den siste av disse, US Open, slo hun Venus Williams. Som fortsatt er en toppspiller.
Hingis har allerede fått wild card til Australian Open i januar, hvor hun har spilt seks finaler. Jeg gleder meg vilt. Her er noen minneverdigheter fra Hingis sin første del av karrieren:
- Finale French Open 1999: Hingis server for kampen, men blir brutt av Steffi Graf. Det blir opptakten til en bisarr batalje, hvor Hingis tirrer på seg hele det franske publikum, går gråtende av banen og kommer tilbake i armene til mor. Jeg så kampen på tv, og har aldri opplevd noe lignende.
- Australian Open 1999: Hingis vinner sin siste slam-tittel, mot Amelie Mauresmo, som hun kalte "half a man" tidligere i turneringen.
- Semifinalen mot Monica Seles, French Open 1998: I ettertid et klart varsel om det som skulle komme. Seles trampet på Hingis som elefanten på et sprellende insekt.
Som om ikke Hingis-nyheten var nok: Jelena Dokic (over) rører også på seg. Hun har store planer for neste år, etter å ha befunnet seg i en tennismessig hengemyr en stund nå. Herlig.
Linken mellom Hingis, Dokic og 1999? I 1999 ble verdensener Hingis slått ut i første runde av Wimbledon mot da ukjente Jelena Dokic.
Hingis trenger tydeligvis tennisen også, for hun sier at hun har savnet å konkurrere på høyeste nivå. Spørsmålet alle nå stiller, er om hun kan komme tilbake på det høyeste nivået. Hun la opp pga skader, men trolig spilte det mentale også en rolle. På slutten av karrieren tapte hun stadig mot Davenport og Williams-søstrene.
Hvilket moment i en tenniskamp får det til å krible i din mage? Mange, selvfølgelig, men noen mer enn annet. En drepende volley. Et ess på andreserven. En smash som blir flikket forbi den hovmodige nettspiller.
Gode filmer med tennis i hovedrollen finnes ikke. Den beste filmen jeg har sett med tennis som en ingrediens, er 
Filmen er regissert av Alfred Hitchcock, som sørger for mye guffen spenning. Slutten er en klassiker, og kan gjøre de fleste skeptiske til barnekarusellene på tivoli. 
Tapet er slett ikke noe å være flau over. Nalbandian er en spiller som knekker enhver motstander som ikke er 100 prosent i slag. Federer mistet sjansen til å kopiere Ivan Lendls tre sluttspill-pokaler på rad (1985-87), John McEnroes seiersprosent fra 1984 og sjansen til sin 12.tittel for 2005. Og rekken av finaleseiere på rad (24?) ble brutt.
Nadal blir også et spenningsmoment i 2006. Nå er han spilleren som alle vil slå, ved siden av Federer. Nadal har en energikrevende stil, og har allerede slitt med en del skader.
Jo, altså, ATP-sluttspillet. Jeg har bare fulgt vagt med etter alle trakk seg. De fleste, inkludert meg, mener at noe må gjøres med den lange sesongen. Likevel, Nadal og Agassi har ikke spilt noe særlig i høst. Roddick stiller opp i 
Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel - særlig mot slutten av karriereren - kalt en serve og volley-spiller.