Blake smadret spansk grushåp

Tennis LIVE:
James Blake - Nicolas Almagro 6-7, 6-2, 6-4, 6-4
2. runde, French Open
Court 1, Roland Garros


Nicolas Almagro er en ung spanjol som har vunnet en turnering på grus i år. James Blake er amerikansk, og har som amerikanere flest en elendig statistikk på grus.

Det lå an til full knus på Court 1, og jeg hadde satt meg i kremposisjon for å få det med meg (merkelig hvordan kaldt og vått vær får folk til å forlate en arena. Court 1 er trolig verdens beste tennisbane for deg som er tilskuer, mer om det en annen gang.)

Banen var tung og treg, og det betydde i teorien enda større ulemper for Blake. Så skjedde det helt motsatte av hva jeg trodde: Blake gikk på banen og spilte helt jevnt med Almagro. Blake dundret løs fra alle posisjoner. Han nektet å spille det tradisjonelle grusspillet som baserer seg på tålmodighet og venting på gode baller før du prøver å avgjøre. Blake spilte ganske enkelt som om det var hardt dekke de spilte på, og ikke sausete grus.

Almagro overrasket meg også. Jeg antok at han var nok en spanjol i Felix Mantilla-skolen, altså sånne folk som slår tungt overskrudde baller til oksene kommer hjem. Men Almagro var også utrolig aggressiv. I stedet for vente-leken, ble det revolverduell i skumringen, med to skarpladde enhåndsbackhander som fremste våpen. Det var et fabelaktig show.

Kampen måtte avbrytes etter at Almagro vant første sett i tie-break. Neste dag skinte sola, og kanskje hjalp det Blake litt. Han kjørte på i samme stil, og sakte ble Almagro sitt forsvarsverk svakere. Seieren var fullt fortjent. Blake prøvde på det samme som Pete Sampras aldri helt klarte: Å overse underlaget, og spille som om det var hardcourt under beina.

På trynet i grusen

Grussesongen pleier å være ganske forutsigbar. En av dem som bidrar til det, har vært Guillermo Coria. Den lille argentineren er rask og god på grus, og gjør få feil. Altså en solid grusspiller.

Det har han vært helt til i år. I år står han med fire seire og fire tap på grus. I dag tapte han for Nicolas Almagro. De andre tapene har kommet mot verdenstoer Rafael Nadal (forståelig), Alessio Di Mauro (hvem?) og Ruben Ramirez Hildago (høh?). Coria er ranket nummer 9 på 52-ukersrankingen. Fortsetter Coria året like elendig som han har begynt det, kan han vinke farvel til topp 50.

(Nostalgi-alert: Selv om Guillermo Coria gir meg lite som tilskuer, har han en spesiell plass i hjertet mitt. Han var den første spilleren jeg så spille tennis live, i kvalifiseringen til French Open 2000. Jeg betalte meg inn på kvalifiseringskampene, og satt rett bak Coria, som var 18 år gammel og spilte for 14 tilskuere. Deriblant altså meg. Jeg tror vi begge husker den kampen.)

En uke uten tennis

Etter ti dager uten tennisoppdateringer, er jeg litt bakpå. Ser at en Almagro har vunnet en grusturnering, og Mardy Fish har vunnet en amerikansk turnering på en slags grus.

Men det er i dag, andre påskedag, at den virkelige oppladningen til French Open begynner. Første runde av Masters-turneringen i Monte Carlo spilles når dette skrives.

Spanjolene i kortform

Når det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

• Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
  
• Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
  
• Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
  
• David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
  
• Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
  
• Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
  
• Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
  
• Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
  
• Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
  
• Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
  
• Albert Montanes (74): Se Verdasco.
  
• Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
  
• Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
  
• Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
  
• Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
  
• Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.