Ikke hør på meg

Det er en grunn til at jeg ikke spiller på oddsen: Jeg stinker. Ikke før har jeg oppfordret folk til sette penger på David Ferrer mot Roger Federer, så slår sveitseren spanjolen 6-4, 6-0. Det er det som kalles knus. Jeg er det som kalles en dårlig spåmann.

Nadal vant selvsagt sin kvartfinale, og det gjorde Tomas Berdych også. Berdych møter Nadal i semifinalen, og den kampen bør alle dere med tilgang se. Berdych har gitt Nadal plenty av problemer på hardcourt, hvor han har tatt Nadal sine massivt overskrudde grunnslag og slått knallhardt og flatt tilbake.

Fordelen for Nadal på grus er at overskruen hans biter seg mer fast underlaget, og dermed spretter enda høyere enn på hardcourt. Det er hovedgrunnen til at han alltid slår Federer på grus: Sveitseren makter ikke å returnere aggressivt nok, spesielt ikke på den sårbare backhandsiden.

Men Berdych er høyere enn Federer, og han slår backhand med to hender. Selv om mange har vist at en hånd ikke trenger å være en ulempe på grus (Kuerten (bildet), Henin, Youzhny, Lendl, Corretja), så mener jeg likevel at tohendige har en fordel på det underlaget. Som Berdych. Jeg klarer ikke helt å tro at Berdych skal sette srek for Nadals fantastiske seiersrekke på grus, men han er en av de få som kan klare det.

Og hatten av for Juan Carlos Ferrero, som har vært i tennisskyggenes dal i flere år nå. Han slo Gasquet etter å ha ligget under 7-5, 4-2. Ferrero vant til slutt 5-7, 7-5, 6-2, og det er godt å ha ham tilbake som en grustrussel igjen. Ferrero har fine grunnslag og et spill som er skapt for grus. Jeg begynner å lure på om Gasquet noen gang kommer til å vinne noe stort.

Les mer på Yahoo.

Å se de beste trene

Steve Tignor er en sann tennisvenn, og har en fast spalte på tennis.com sine nettsider. Nå er han i Indian Wells. I bloggen sin skriver han om hvordan det er å se de beste trene. Hvis du noen gang kommer deg på en profesjonell tennisturnering, så se for all del på treningene.

Treningsbanene er som regel like ved siden av arenaene. Du kommer aldri tettere på spillerne enn når de trener. Jeg husker spesielt godt turen til Roma i 2003 (allerede fire år siden!), til fantastiske Foro Italico. Juan Carlos Ferrero og Carlos Moya trente på en liten bane.
De var alltid i rett posisjon til ballen.
De var aldri stresset.
Det så ikke ut som de anstrengte seg en millimeter.
De traff hver ball perfekt.
De slo knallhardt.

Det er først når du ser profesjonelle trene at du skjønner hvor gode disse folkene er, og hvor mye tennis handler om timing. French Open er et annet sted hvor du kommer tett på spillerne når de trener. I 2000 husker jeg at en ung sveitser (bildet) trente uten andre tilskuere enn meg, på en av de minst glamorøse banene der. Det så veldig flott, men litt uferdig ut.

Treninger er den beste sjansen til å få autografer. Mannlige spillere gir bort flere enn kvinnelige, etter det jeg har sett.

Party like it´s 2003

Andy Roddick vant Cincinnati-turneringen i ettermiddag, etter to strake sett mot Juan Carlos Ferrero. De samme spillerne møttes i US Open-finalen for tre år siden, med samme utfall.

Begge har slitt kraftig i det siste. Jeg er usikker på hva denne seieren betyr. Roddick på hjemmebane skal ikke undervurderes i kommende US Open. Samtidig er dette bare hans første turneringsseier i år. Roddick tok like godt sats og mente at han var den nest største favoritten til US Open. Bra med folk som tør å si hva de mener, men det betyr ikke at Roddick har rett.

Ferrero er en større overraskelse. Han har alltid vært best på grus, så finale i Cincinati er sterkt. Men om han kommer tilbake som topp 5-spiller? Neppe.

Et interessant døgn

Akkurat i det tennisen så ut til å bli et Nadal og Federer-show, ble begge slått ut av Cincinnati. Federers tap for Andy Murray var en overraskelse. At Nadal tapte for Juan Carlos Ferrero, var et sjokk.

Ferrero har ikke spilt godt på lenge, og jeg kan ikke tenke meg noen våpen i arsenalet hans som kan skremme Nadal. Men han vant likevel, og gjorde turneringen vidåpen.

Andy Roddick, Fernando Gonzalez og Tommy Robredo (bildet) er også videre. Av dem har Roddick best sjanse, selv om det neppe er lurt å legge for mye i seieren over Andy Murray. Murray var dødsliten etter mye tennis på kort tid. Fysisk er ikke Murray helt klar for å leke med de store guttene over lengre tid.

Samtidig, på dametouren i Canada: Martina Hingis meldte seg på som outsider til US Open med seier over Svetlana Kuznetsova. Kuznetsova spiller et tungt, sikkert spill, og Hingis sin seier må være en stor oppmuntring. Med Safina, Ivanovic og Chakvetadze som de tre andre semifinalistene, har Hinigis gode sjanser til å ta hjem denne tittelen. Samtidig trakk tittelforsvarer Kim Clijsters seg fra US Open med skade.

You can call him Al

Her er en lakmustest: Hvis du kjenner navnet Albert Costa, er du en svoren tennisfan.

Det er egentlig ingen grunn til å vite så mye om spanjolen. Han vant French Open i 2002, og kommer alltid til å bli husket som en one slam wonder.

Nå vurderer Costa å legge opp. Han har to unger, sliten kropp og penger nok herfra til den evige siesta. Han er ranket under 100, og ser ikke den store gleden ved sporten lenger. Han er ingen damenes mann, ikke særlig pen og ikke så veldig sprudlende. Men en sliter med noen elegante sider, som gjør at han fortjener en oppsummering av

mine beste Albert Costa-øyeblikk:

Kitzbühl 1999. Jeg tror i alle fall det. Costa spiller en ubetydelig grusturnering i de østerrikske fjellene, og backhanden hans er helt på viddene. Han hyler og hoier, parodierer seg selv og spiller på publikums latter. Backhanden kommer faktisk tilbake igjen, og jeg tror han vant kampen.

French Open 2002. Juan Carlos Ferrero trodde han kunne møte opp i finalen (han var storfavoritt) og vente på at Costa skulle knekke sammen. Han gjorde ikke det. Costa spilte ut Ferrero i fire sett, hvor Ferrero til slutt knakk under vekten av egen psyke.
Sjekk denne rekka av spillere Costa slo ut i 2002, her er det, med unntak av Gaudenzi, bare kremspillere fra ulike generasjoner:
Gasquet - Davydenko - Gaudenzi - Kuerten - Canas - Corretja - Ferrero.

Backhanden. Costa hadde en suveren backhand, særlig på grus. En hånd, ingen problemer. Litt lite kraft til å skremme på hardcourt.

Snadder-dueller i fleng

Wimbledon går inn i sin andre uke, og dermed kommer kremkampene tettere. Her er høydepunktene i åttendelsfinalene:

Menn:
Mirnyi - Johansson: Svensken er erfaren på gras. Han server godt, og har god backhand og mye rutine. Rutinen har Mirnyi også, men han er avhengig av å serve på sitt beste for å ha en sjanse. Mye avhenger av hvor rask banen er. Tips: Johansson i fire sett.

Nalbandian - Gasquet: Denne skulle jeg gjerne sett. Nalby har spilt finale i Wimbledon (2002), men er mye bedre nå. Han har et meget ufortjent stempel som kjedelig, det er bare tull. Nalbandian sitt forehand/backhand-par er blant de fem beste på touren. Jeg tror det er nok til å kverne Gasquet i stykker dersom kampen blir lang.

Coria - Roddick: Denne kampen kommer til å bli forutsigbar. Mer enn tre ballvekslinger: Coria vinner poenget. Tre ballvekslinger eller mindre: Roddick vinner poenget. Hvis Coria klarer å nøytralisere serven til Roddick, har han en meget god sjanse, og Roddick har vært langt unna sitt beste. Mulig skrell her!

Federer - Ferrero: Sistnevnte har en brukbar statistikk mot verdenseneren, men mye rart skal skje om han vinner på gras. Likevel bør Federer skjerpe seg, for Ferrero er en sulten spiller i sin beste alder, på vei tilbake fra skyggenes dal. Jeg gir Ferrero en liten sjanse, men tror Federer klarer det i fire sett.

Damer:
Davenport - Clijsters: Oh yes. Revansjetid etter Clijsters sitt flaue tap i Paris for fire uker siden. Davenport kan virkelig spille på gras (vinner 1999, finale 2000). Clijsters kan spille overalt hun også - underlag betyr generelt mindre på damesiden - og vil være maks tent for å slå ut den gretne amerikaneren. Clijsters i tre sugende sett.

Myskina - Dementieva: Finalemotstandere i Paris 2004, hvor Dementieva servet enda verre enn vanlig. Umulig å spå utfallet her, jeg har en følelse av at Dementieva får sin revansje.

Vinnerkandidater rundt hver sving

Akkurat da Rafael Nadal så helt uovervinnelig ut, ble han skadet. Ikke store greier, men man skal jo kalle en skade for en skade (hi-hi).

Akkurat i det Ferrero så ut til å være på vei tilbake, får han juling av Chela (i Hamburg). Hrbaty blir slått av Gasquet samme sted.

Jeg prøver bare å si at det er så mange som kan vinne på grus at det er skremmende. Sju seire på rad på grus er trolig den hardeste prøven i tennis (French Open). I farten kommer jeg på 10-20 spillere som kan klare det, og nivået er utrolig høyt:

Største favoritter: Rafael Nadal, Guillermo Coria.
Like bak: Roger Federer, Gaston Gaudio, Marat Safin (yes!), Juan Carlos Ferrero.
Dark horses: Tim Henman, Richard Gasquet, enhver spanjol, David Nalbandian, Andy Roddick (yes!), Nikolai Davydenko, Juan Ignacio Chela, Andre Agassi. Og mange som jeg sikkert har glemt.

Den eneste som neppe har noen sjanse, er Gustavo Kuerten (bildet). Den triple French Open-vinneren er et trist syn for tida, halvskadet på tampen av karrieren. Å tape et sett 6-0 mot fjollete Tommy Robredo må svi for Kuerten.

Spanjolene i kortform

Når det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

• Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
  
• Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
  
• Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
  
• David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
  
• Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
  
• Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
  
• Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
  
• Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
  
• Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
  
• Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
  
• Albert Montanes (74): Se Verdasco.
  
• Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
  
• Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
  
• Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
  
• Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
  
• Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.
  

Moya slo endelig Ferrero

München høres mer seriøst ut enn Estoril, men det er ingen tvil om hvor den viktigste ATP-tennisen spilles akkurat nå.

Dagens lille overraskelse kom i kampen mellom Ferrero og Moya, to gamle grussjefer som sliter litt. For første gang siden 1999 vant Moya, og dermed viser den innbyrdes statistikken 7-4 til Ferrero. Vet ikke hvor mye som kan leses av dette resultatet. Begge er i beste fall outsidere til French Open. Den tredje French Open-mesteren i aksjon var Costa, men den kampen er ikke ferdig ennå.

Kjekt for Moya, som jeg har gitt en del tyn før. Hvis han og Ferrero bare kunne kvittet seg med de dustete pannebåndene, ville alt vært hunky dory. Moya etter seieren:

I'm very motivated and think I have chances to win tournaments again.

Ja, ja. Det betyr vel som vanlig at Moya kommer til å tryne så snart muligheten byr seg.

Tommy Robredo (nok en spanjol) spiller også i Estoril, han vant 7-5, 6-0 mot Ventura. Robredo er en sånn spiller som alle kommer til å ha glemt dagen etter han har lagt opp, selv om han har en helt grei karriere.

Ferrero sniker seg innpå

Det ble som ventet et ganske klart tap da Ferrero spilte mot kometen Nadal i finalen i Barcelona. Ferrero har en dårlig ranking, og er spilleren ingen ønsker å møte i French Open.

Uansett hva som skjer fram til spillet begynner i Paris, er Nadal favoritt der. Trolig første gang noen er favoritt til å vinne en turnering de aldri har deltatt i før...

Parabol-tv ønskes

Dette er dagen man skulle hatt en feit tallerken utenfor verandaen og stilt den inn til å motta kanaler som sender fra turneringen i Monte Carlo. Roger Federer - Fernando Gonzalez og Juan Carlos Ferrero - Marat Safin, og det allerede i tredje runde!

Hvis Gonzalez spiller på sitt beste kan han slå Federer, men jeg tviler på om det skjer.

Safin - Ferrero er helt åpen. Ferrero er nok sulten, og hvis han vinner slipper vi jo å se Safin med den teite cap-en bak fram. Jeg trodde virkelig aldri at jeg ville få se stilige Safin i et så latterlig hodeplagg.

Go JCF!

Fallert grusspesialist II: Kuerten

Dagen etter at jeg spådde Juan Carlos Ferrero som en ferdig toppspiller, er jeg fristet til å gjøre det samme for Gustavo Kuerten. Brasilianeren klarte å vinne to lusne games mot Alberto Martin nylig.

Alberto Martin, en av Spanias aller gråeste arbeidsmenn, som i en normal verden ville fått grisebank av den triple French Open-mesteren Kuerten. Men Kuerten har hatt så mange operasjoner at jeg helt har kommet ut av tellingen, og jeg tror ikke han kan reddes.

Andre Agassi var 29 da han gjorde sin fantastiske comeback-sesong i 1999. Kuerten blir 29 i år, men forskjellen var at Agassi ikke hadde noen skader da. Kuerten er et vandrende operasjonssår.

For den som vil huske Ferrero og Kuerten som noe annet enn has-beens, anbefaler jeg semifinalen fra French Open i 2000. Ferrero var 20, Kuerten 23, og grustennisen fra den kampen er noe av det beste som er vist (drit i Bjørn Borg, for en gangs skyld). Kuerten vant i fem sett.

Ferrero ferdig?

For et drøyt år siden var Juan Carlos Ferrero klodens nest beste tennisspiller. Han vant det åpne franske mesterskapet i 2003, spilte finale i US Open samme år, og semifinale i Australian Open i februar 2004. En ekte allrounder, og ikke minst den siste toppspilleren som hadde slått Roger Federer før Safin gjorde det i Australia i år.

Nå kaver han langt nede på rankingen, i en hengemyr av skader, sykdom og lav selvtillit. Grus er hans beste underlag, men det skulle man ikke tro etter resultatet mot Rafael Nadal i Valencia onsdag. Nadal vant 6-2, 6-1.

Greit nok at Nadal er i form, men en Ferrero i noenlunde slag ville kvittet seg med Nadal uten problemer. Hvis det ikke skjer noe drastisk snart, lurer jeg på om Ferrero sine dager som toppspiller er ute.

Ferrero er sårbar, for spillet hans har et snev av korthus over seg. Det er satt sammen av en solid forehand, raske bein, en middels backhand og helt grei serve. Ingen slag som redder ham ut av trøbbel, og ingen skremmende sider som motstanderne frykter. Psykisk er han et stykke bak Hewitt/Federer/Roddick, og kan knekke sammen når det er minst ventet, som i FO-finalen mot Costa i 2002.

Det er altså et møysommelig puslespill som må settes sammen før Ferrero blir en toppspiller igjen. Med nye folk som Nadal på vei opp, Federer på en annen planet, samt Coria og Gaudio som klare vinnerkandidater på grus, spørs det om det er plass for Juan Carlos igjen.

Jeg håper jeg tar feil, for Ferrero i toppform på grus er en nytelse.

Ferrero krabber seg oppover

Juan Carlos Ferrero har vært mye skadet de siste årene, men på sitt beste er det ingen som slår ham på grus. Få slår ham på hardcourt også, i sin beste form.

Den er han langt unna akkurat nå, men seieren mot formsterke Guillermo Cañas i Key Biscane er akkurat den typen kamper han må vinne for å nærme seg toppen igjen (6-4, 2-6, 6-4). French Open er fortsatt en mulighet for JCF. Én gang fan, alltid fan.

Ønskeliste for 2005

Få dager til jul, litt flere til ny tennissesong og enda litt lenger til Australian Open. Ønsker for 2005:

Federer vinner to grand slams

Ferrero slår Coria i en klassisk femsettsfinale i French Open

Hingis gjør comeback og vinner French Open

Myskina detter ut av topp 100

Mauresmo vinner en grand slam

Norge får fram et stjerneskudd som sørger for litt mer tennis på tv

Kim Clijsters vinner to grand slams