Borte, og nesten glemt

Jeg oppdaget en pappeske med VHS-kassetter da jeg ryddet ut av noen flyttegreier tidligere i uka. Siden jeg var alene hjemme denne fredagskvelden, fant jeg fram videospilleren igjen og kikket på båndene.

De var, utrolig nok, fulle av tennis. Mange bra kamper også: De klassiske kampene mellom Sampras og Agassi i US Open 2001 og 2002, semifinalen i Australia 2001 mellom Rafter og Agassi (som Rafter hadde fortjent å vinne), deler av Mauresmo og Hingis sin finale i Australia 1999. Og noen elendige kamper, som Ferrero mot Verkerk (husker noen ham?).

Men mest av alt ble jeg glad over å se Jennifer Capriati igjen, fra Australia 2001. Hun var god da. Capriati er like gammel som meg, altså pur ung (31 i år). Hun har vært ute med skulderskade i årevis, og jeg har vanskelig for å tro at hun kommer tilbake.

Yi-ha!

Om en drøy måned sitter jeg på tribunen når French Open spilles. Har faktisk klart å trenge gjennom det franske billettbyråkratiet, og fått billetter til to spilledager: Torsdag 1/6 på bane nummer én ("Okseringen", som kalles det pga den runde formen og intimiteten til spillerne) og søndag 4/6 på Suzanne Lenglen-banen (den nest største banen, mer koselig enn centercourten).

Gleder jeg meg?

Gjett tre ganger.

I 2001 fikk vi sett Jennifer Capriati i aksjon. Hun vant det året. Det gjorde også...


...Gustavo Kuerten, som vi selvsagt også fikk sett i kamp.

Underholdende damekamp

Tennis på tv:
Elena Dementieva - Ana Ivanovic 2-6, 6-4, 6-2
Kvartfinale, Indian Wells

Det tok halvannet sett, så fant jeg ut hvem Ivanovic minner meg så sterkt om: Jennifer Capriati. Begge er ganske, eh, tette i kroppsbygningen. Ingen av dem er spesielt elegante, men slår uanstrengt og hardt. Dessverre er Ivanovic for dårlig trent.

Brutalt sagt, men samtidig helt åpenlyst for alle som så kampen. Hun var stadig for seint ute i hjørnene. Det resulterte i noen heldige slicer mot Dementieva, som hadde blandet lykke ved nettet, men i lengden holdt ikke Ivanovic mål. Synd, for jeg synes hun skylder talentet sitt å komme i litt bedre form. Flommen av vinnerslag fra hennes racket i det første settet var imponerende.

Dementieva slo 14 dobbeltfeil. Vant likevel. Det hadde ikke skjedd i herretennis, for å si det sånn.

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 - han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere - eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.