Rampelys-abstinens

John McEnroe slår seg sammen med Jonas Björkman, og skal spille double- turneringen i San Jose til vinteren. Og jeg siterer den gamle ballkunstner:

We are coming to play San Jose for one reason -- to win the SAP Open doubles title.

Det gjør de neppe, men det vil kaste glans over en turnering og periode av ATP-året som er meget dødt. McEnroe er 46. Han holder kanskje i et par kamper, men neppe en hel turnering. Det er uansett bra for den gamle skrotten at double-kampene i turneringen spilles med to sett og deretter tiebreak til 10.

McEnroe er som haien, hvis han ikke svømmer og får oppmerksomhet til enhver tid, dauer han. Husk, dette er mannen som følte at "jeg fikk ikke tatt skikkelig farvel" da Steffi Graf trakk seg fra mixed double-samarbeidet i Wimbledon 1999. Jeg fniste godt da de ordene falt.

Party like it's 1999

Jeg tillater meg å rappe tittelen fra Prince.

Martina Hingis gjør comeback. Hennes storhetstid markerer en overgangsperiode i dametennisen. Steffi Graf vant tre av fire Grand Slam-turneringer i 1996. Hingis vant tre av fire året etter, og i finalen av den siste av disse, US Open, slo hun Venus Williams. Som fortsatt er en toppspiller.

Hingis har allerede fått wild card til Australian Open i januar, hvor hun har spilt seks finaler. Jeg gleder meg vilt. Her er noen minneverdigheter fra Hingis sin første del av karrieren:

• Finale French Open 1999: Hingis server for kampen, men blir brutt av Steffi Graf. Det blir opptakten til en bisarr batalje, hvor Hingis tirrer på seg hele det franske publikum, går gråtende av banen og kommer tilbake i armene til mor. Jeg så kampen på tv, og har aldri opplevd noe lignende.
  
  
• Australian Open 1999: Hingis vinner sin siste slam-tittel, mot Amelie Mauresmo, som hun kalte "half a man" tidligere i turneringen.
  
  
• Semifinalen mot Monica Seles, French Open 1998: I ettertid et klart varsel om det som skulle komme. Seles trampet på Hingis som elefanten på et sprellende insekt.
  

Som om ikke Hingis-nyheten var nok: Jelena Dokic (over) rører også på seg. Hun har store planer for neste år, etter å ha befunnet seg i en tennismessig hengemyr en stund nå. Herlig.

Linken mellom Hingis, Dokic og 1999? I 1999 ble verdensener Hingis slått ut i første runde av Wimbledon mot da ukjente Jelena Dokic.

Grastennis for dummies

Grass har gått fra å være det dominerende underlaget, til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

Fantastiske slag, del 8: Graf sin forehand

I likhet med mange andre store slag, var Steffi Graf sin forehand noe helt annet enn det som blir lært på tennisskoler:

Graf forberedte seg altfor seint. Hun holdt racketen mot bakken som en krokketkølle, og den endte opp foran ansiktet. Og det var trolig det mest drepende slaget noensinne.

Graf er en av de raskeste damene som har spilt tennis. Derfor kunne hun løpe rundt backhanden sin, som hun aldri slo med overskru, og klinke til med forehanden. Pistol Pete (Sampras) fikk navnet etter serven, Fräulein Forehand fikk det etter sitt beste slag, en perfekt miks av overskru og fart som passet på alle dekker.

Selv om det var hennes beste slag, overspilte Graf sjelden på forehandsiden. Alle visste oppskriften for å slå Graf, men få klarte det.

I stedet ble motstanderne så redde for slaget at de endte opp i endeløse backhand-dueller, hvor Graf sin slemme underskru - også det et legendarisk slag - gjorde de fleste sprø etter en stund. Se for eksempel finalen i French Open 1999, da Graf slo Hingis i en sykt underholdende kamp.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.