Viser innlegg med etiketten Borg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Borg. Vis alle innlegg

22 juni, 2007

Tre dager igjen

Denne saken handler om Wimbledon-turneringenNår man har vært uten tennis på skjermen i ni måneder, står NRKs Wimbledon-dekning for meg som en skikkelig oase i ørkenen. De begynner på mandag, og sender hele ettermiddagen. Hvis du vil komme i skikkelig stemning før kampene begynner, så følg med på søndag kveld: Da kommer en oppsummering av fjorårets turnering, 22.30 på NRK2.

NRK sine Wimbledon-sider ligger her: http://nrksport.no/tennis/ . Der har de blant annet et stort intervu med Björn Borg, på norsk og svensk. Godt å høre ham snakke på morsmålet. Det er et godt intervju, der Borg snakker lenge om blant annet talentutvikling. Så får han spørsmålet om hva som fascinerte ham ved sporten:

-Jeg elsket å slå på den tennisballen.

Borg blir også spurt om han angrer på at han ga seg så tidlig. Det sier han at han ikke gjør, men legger i en bisetning til at han kanskje kunne ha spilt i fem år til og vunnet flere Grand Slam-turneringer. Jeg tror Borg hadde vunnet mer enn Sampras sine 14 GS-titler dersom han hadde fortsatt. Borg var 25 år da han spilte sin siste Grand Slam-turnering i 1981, og tapte for McEnroe i finalen i US Open.

I 1982 vant 17 år gamle Mats Wilander i French Open. Hadde han vært en match for Borg? Jeg tipper svensken kunne vunnet French Open fram til midten av 80-tallet. Borgs siste kamp i Wimbledon var i 1981, da han tapte for McEnroe. Så vant gamle Connors igjen i 1982, en spiller Borg hadde null problemer med i Wimbledon. Svensken kunne samlet opp Grand Slam-titler til midten av 80-tallet dersom han hadde hatt motivasjonen til det.

01 juni, 2007

Lendl, McEnroe og et oppgitt bokprosjekt

Denne saken handler om French OpenVær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha les t Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus


Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors' suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe - Connors. McEnroe - Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte "Shut the fuck up!". McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

- Men så tenkte jeg "nei, nei, slå et sikrere slag", for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. - En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle - et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen - rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.

19 oktober, 2006

Borg beste bokstavrimer

Denne saken handler om herretennisDa jeg satt og så på andre sett av Wimbledon-finalen 1980, begynte en rar tankerekke. Hvordan blir listen over tidenes beste spillere med bokstavrimende navn? Den store svensken på topp, selvsagt. Omtrent sånn ble rekkefølgen:

1. Bjørn Borg - 11 Grand Slam-titler, 5 Wimbledon på rad og tidenes svenske idrettsmann
2. Andre Agassi - 8 Grand Slam-titler, deriblant alle de fire forskjellige, OL-gull og trendsetter på og utenfor banen
3. Boris Becker - 6 Grand Slam-titler, deriblant 3 Wimbledon

En klar tet-trio. Resten av listen er vanskeligere. På damesiden kommer jeg ikke på en eneste storspiller med fornavn og etternavn som begynner på samme bokstav. Steffi Graf, Monica Seles, Serena Williams, Venus Williams, Chris Evert, Martina Navratilova, Martina Hingis, Tracy Austin, Arantxa Sanchez-Vicario...ingen bokstavrimere.

Andre herrespillere med bokstavrim og fin-fine karrierer: Gaston Gaudio, Miroslav Mecir og Karol Kucera.

14 august, 2006

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

25 juni, 2006

Tre spillere jeg skulle likt å se mot Nadal på grus

Denne saken handler om herretennisDet er Wimbledon-start i morgen, NRK sender og jeg gleder meg stort. Men jeg klarer ikke å bli helt ferdig med Rafael Nadal sin seier i French Open.

Spanjolen har vunnet de to siste årene, og har i samme slengen satt rekord i antall grus-seire på rad. Mange snakker allerede om Borg sin rekord med seks titler på den franske grusen. Jeg synes det er litt tidlig å snakke så langt fram for Nadal. Samtidig er han bare 20 år, og kan tangere Borg sin rekord allerede som 24-åring.

Ingen av dagens spillere har våpnene som skal til mot Nadal. Selv verdensener Federer blir avslørt på grusen, og ser nedbrutt ut så snart han entrer banen sammen med spanjolen. Men jeg skulle likt å sette Nadal i en tidsmaskin og latt ham spille mot disse tre spillerne i deres beste grus-form:

Yevgeny Kafelnikov. Vant en tittel i French Open. I motsetning til Federer spilte Kafelnikov med en nydelig tohånds-backhand. Kafelnikov på sitt beste hadde perfekt timing på grunnslagene sine. Han tok ballen i oppsprettet, og slo den dypt tilbake med lite skru. Med andre ord: Nadal sin keivhendte forehand, med tonnevis av overskru mot backhanden til en høyrehendt motstander, ville blitt nøytralisert. Kafelnikov på sitt beste var suveren til å returnere serve og var en av verdens to-tre beste volleyspillere.

Andre AgassiAndre Agassi spiller temmelig likt Kafelnikov fra grunnlinjen, bare bedre. Agassi ble aldri plaget av tung overskru, for han hadde så god timing at ballen aldri rakk å sprette ubehagelig høyt før Agassi slo den. Som Kafelnikov har Agassi en flat, stabil backhand som Nadal neppe kunne hamret løs på. Agassi slår sine ned langs linjen uten problemer, og da havner den rett i Nadals svakere backhand-side.

Kafelnikov og Agassi sine backhander tror jeg ville fungert mot Nadal fordi de tar spanjolen ut av hans yndlingsspill, som er å lade kanonen for å slå sine overskrudde slag. Nadal har ganske omstendelig tilbakeføring på spesielt forehanden, og mot Agassi og Kafelnikov sine flate returer tror jeg Nadal hadde blitt småstresset.

Gustavo KuertenGustavo Kuerten vant tre titler i French Open (1997, 2000 og 2001), og er den spilleren jeg aller mest skulle likt å se mot Nadal. Kuerten er en grusspesialist, akkurat som Nadal. Høye baller til Kuertens backhand? Ja, kjør på. Kuerten har den beste grus-backhanden jeg har sett, han kunne slå den fra alle posisjoner uten å se anstrengt ut, i motsetning til Roger Federer. Han ville elsket å bli matet på backhanden av Nadal. I resten av spillet er de to like sterke. Nadal spiller best i forsvar av de to, Kuerten hadde en mye bedre serve.

Kuerten ca 2000 mot Nadal 2006 hadde blitt en fantastisk kamp.

19 juni, 2006

Riktig dekke for Federer

Denne saken handler om herretennisRoger Federer har begynt sin sedvanlige oppladning til Wimbledon: I Halle-turneringen i Tyskland. Der tangerte han like godt Bjørn Borgs 41 strake seire på gras, i det han slo Tomas Berdych - den tsjekkiske slagmaskinen - i finalen.

Federers rekordrekker har blitt brutt i det siste: Han tapte sin første finale på flere år (i ATP-sluttspillet i fjor) og han tapte sin første Grand Slam-finale (mot Nadal) nå nettopp. Men på gras tror jeg rekordrekka fortsetter. Federer er minst like suveren på gras som Nadal er på grus. For øyeblikket er det ingen som klarer å ta tre sett mot Federer på graset.

Graset i Wimbledon er tregere enn for 10-12 år siden. Dessuten finnes det ingen stabilt gode servere som kan blåse Federer av banen - han har for gode returer til det. Samtidig som Federer vant i Tyskland, vant Lleyton Hewitt en grasturnering i Storbritannia. Det tar neppe nattesøvnen fra sveitseren.

28 mars, 2006

Fra steinansikt til tøysekopp

(Lenge siden sist. Har vært på langweekend i Bergen). Bjørn Borg beholder trofeene sine fra Wimbledon-turneringene. Tidligere i vinter ville han selge dem, for å oppnå finansiell sikkerhet for seg og sine, som han så kryptisk sa det.

Boris Becker gjorde mye dumt etter at han la opp (konkurser, skilsmisse, smelte russisk modell på tjukken), men det er kanskje ikke så rart. Becker er en mann med bobler i blodet. Men Bjørn Borg? Steinansiktet? Hva er det han driver med? Fyren som aldri beveget en ansiktsmuskel på banen?

Borg avslørte aldri hva han tenkte på mens han spilte, og jeg forstår ikke helt hva som er i hodet hans nå heller. Uansett ville jeg sparket rådgiverstaben hvis jeg var Bjørn. Både de finansielle og de som styrer med imaget til den aldrende tennislegenden.

19 februar, 2006

Fantastiske slag, del 12: McEnroe sine volleyer

Jeg er for ung til å huske John McEnroe. Fyren har vært i søkelyset siden 1977, men vant sin siste Grand Slam-turnering så langt tilbake som 1984. Da var han 25 år.

John McEnroe er av mange regnet som det største tennistalentet verden har sett. Ingen som har sett et klipp av mannen i aksjon, unngår å bli fascinert, og da snakker jeg ikke om de mange raseriutbruddene. For eksempel servinga til McEnroe. Alle amatører som har sett McEnroes plassering, med ryggen mot nettet før bevegelsen starter, har prøvd å gjøre det samme på trening. Selvsagt med elendig resultat.

Grunnslagene til McEnroe var også noe for seg selv. Det ser ut som han ikke bruker krefter i det hele tatt, han vekselvis pirker og sveiper ballen over nettet, med en temmelig stiv arm på forehanden. Backhanden så ofte ut som han prøvde å vifte vekk fluer, men likevel var det bra fart på grunnslagene hans. Volleyene til McEnroe har ingen klart å kopiere.

På DVD har jeg Wimbledon-finalen fra 1980, den legendariske mellom Borg og McEnroe. Tie-breaket i fjerde sett er noe av det mest omskrevne som er spilt på en tennisbane.

Det beste poenget er sånn: McEnroe angriper Borg sin backhand og piler til nettet. Borg er presset langt ut, men fyrer av et backhandslag med ekstrem overskru, diagonalt mot McEnroe sin forehand (McEnroe er keivhendt). Ballen styrter mot bakken like over nettet på McEnroes side, og amerikaneren er i full strekk. Ballen treffer McEnroes utstrakte racket og dør hen på Borgs side.

1981, samme spillere i Wimbledon-finalen igjen: McEnroe har matchball, og det er en av historiens vakreste avslutninger. Han presser Borg etter at svensken har servet, og får en høy, overskrudd ball på forehandsiden, halvveis framme til nettet. Volleyen han slår derfra, er utrolig: McEnroe legger inn overskru og sideskru, og ballen dupper ned helt ytterst i Borg sitt forehandhjørne.

Det ble McEnroes første av tre Wimbledon-titler. Volleyene til McEnroe er blant de mest særpregede slagene tennisen har sett. Ingen andre har hatt samme kombinasjon av presisjon, følelse og overblikk i volleyslagene. Med dagens bang-bang-tennis, kommer vi neppe til å se en lignende spiller igjen.

12 februar, 2006

Pompøs kos i fire timer

Film:
Wimbledon - A history of the Championships


Wimbledon-turneringen heter ikke Wimbledon. Nei, den kaller seg The Championships. Det er så herlig arrogant, som for å fortelle at det finnes jo bare ett mesterskap som er verdt å vite om.

Wimbledon er et av de eldste idrettsarrangementene som fortsatt lever (første gang spilt i 1877). Det er lenge siden tennis ble spilt hovedsakelig på gras, men mange mener Wimbledon fortsatt er den ypperste turneringen å vinne. Ikke minst britene selv, noe denne filmen understreker. Alle som er med her, snakker ustanselig om hvor viktig og storartet Wimbledon er, på grensen til det smiskete.

Fantastisk nok fant jeg denne på biblioteket. Hele fire timer med Wimbledon-høydepunkter er knask. De tidligste bildene er 100 år gamle, de siste er fra 2000-turneringen. Mellom ytterpunktene følges turneringens store profiler temmelig kronologisk.

Filmen drepte et par myter for min del. Tennisen i dag er raskere enn før, men forskjellen er ikke enorm fra f.eks 1984. McEnroe sitt spill da hadde slått de fleste i dag også. Dametennisen har derimot tatt store steg de siste 20 årene. De sagnomsuste kampene mellom Evert og Navratilova ser forferdelig trege ut, og Evert sin serve får Martina Hingis sin variant til å se ut som Pete Sampras. Klippene fra Sampras sin kamp mot Agassi i 1999 er også her, et fantastisk syn.

De fleste Wimbledon-vinnerne som fortsatt lever, er intervjuet. De mest verbale av dem er Agassi, Navratilova og Billie Jean King. Men hvor er Bjørn Borg? Fem ganger Wimbledon-vinner, og ingen intervju? Og hva med Jimmy Connors, som preget turneringen i 15 år? Klippet fra finalen i 1974, hvor en 22 år gammel Connors smadrer stakkars Ken Rosewall, er brutalt å se på.

Fire timer er mye, og det er smart å dele det opp i flere bolker. Hvis du ikke gjør det, blir du etter hvert litt lei av denne scenen: Sakte film, en mester som gråter og faller til bakken, mens det ropes i bakgrunnen: Game, set, match...

(Mer om Wimbledon på Wikipedia.)

14 desember, 2005

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 - han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere - eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

24 april, 2005

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

Bok
John McEnroe/James Kaplan
Serious
Utgitt 2002


De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter ("I think Jimmy was just a little flat that day" om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11.september er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

"Serious" finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var "You can not be serious", som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt.

13 mars, 2005

For våkenettene

Når en ti dager gammel baby styrer døgnrytmen, er det vanskelig å få sett tennis på tv. Men solsiden er at jeg endelig får sett Wimbledon-finalen fra 1980, den kjøpte jeg på dvd for to år siden og har bare sett glimt. Når Nina ikke vil sove og alle andre vil, eller hun trenger litt tid på armen midt på natta, er filmen god å ha.

Finalen i 1980 blir av mange kalt tidenes beste kamp. Bjørn Borg mot John McEnroe. Fem sett, fire timer, tidenes mest berømte tiebreak, reddede matchballer og spektakulære slag. Tennisen har forandret seg mye på 25 år, men kampen er fortsatt utrolig fascinerende.

Første sett fikk jeg med meg en tidlig morgen, og med hennes døgnrytme blir jeg ikke forundret om jeg får med meg de fire siste ganske snart.