Jeg venter på to pakker i posten

Wimbledon-turneringen har hatt flere klassiske kamper enn noen andre. Nå har jeg bestilt to av dem på dvd.

Det var mye snakk om duellen mellom Sampras og Agassi mens de spilte. Men sannheten er at det var få av kampene mellom dem som helt levde opp til forventningene. Sampras vant de fleste viktige kampene, og nesten ingen av dem gikk til fem sett. Agassi vant i Australian Open 1995, i fire sett. Når Sampras var på sitt beste, var det lite Agassi kunne gjøre.

Duellene mellom Patrick Rafter og Agassi er mindre omtalt, men kampene mellom dem var minst like spennende som dem mellom Sampras og Agassi. Kontrastene mellom Rafter og Agassi er store på alle områder: Agassi var barnestjerne og naturtalent, Rafter blomstret seint og var ikke av de mest slepne spillerne teknisk sett. I begynnelsen av karrieren tok Agassi seg lett av Rafter, som for første gang slo Agassi i US Open 1997. Det virker som Agassi fikk mer respekt for Rafter mot slutten av karrierene deres.

Gras var et perfekt underlag for kampene mellom de to. Rafter hadde en hard og god serve, men mest av alt var han god til å plassere den og slå den med mye overskru, slik at han kom seg til nettet, hvor han dekket mye med sin enorme rekkevidde. (En taktikk som Stefan Edberg også brukte.) Agassi på sin side hadde de beste servereturene i verden - noen gang? - og kontrasten mellom den evig angripende Rafter og Agassi sine presisjonspasseringer gjorde semifinalene mellom dem i Wimbledon til klassikere.

Agassi vant i tre strake sett i 1999, før de møttes igjen i 2000. Den kampen gikk til fem sett, og det gjorde kampen i 2001 også. Jeg er ganske sikker på at Agassi ville vunnet finalen de to siste årene dersom han hadde slått Rafter, men det gjorde han altså ikke. Rafter tapte for en halvskadet Sampras i 2000 - det tror jeg ikke Agassi hadde gjort. Rafter tapte igjen for Ivanisevic i 2001. Det er kampen mellom Rafter og Agassi fra 2000 jeg venter på i posten.

Den andre kampen jeg har bestilt på dvd er Federer-Sampras i 2001. Nok en femsetter, som Federer vant. Jeg har sett høydepunktene fra den i lite YouTube-format, og gleder meg til å se hele. Det var den eneste gangen de møttes i ATP-sammenheng.

To bøker å glede seg til

De siste dagene har det blitt klart at både Andre Agassi og Pete Sampras skal skrive sine selvbiografier. Jeg er mest spent på Sampras sin bok, selv om Agassi får det største honoraret for å skrive, og selv om Agassi har hatt flere spennende vendinger i livet sitt.

Likevel, Agassi har blitt analysert i fillebiter av alt fra kjendispresse til sportsreportere, siden han var så mye for så mange. Barnestjerne, tenårsingsrebell, Wimbledon-vinner, kjæreste med Barbra Streisand, gift og skilt fra Brooke Shields, den store nedturen (nr. 141 i verden), rivaliseringen med Sampras og Becker, den store oppturen i 1999 og seieren i French Open, ekteskapet med Steffi Graf og til slutt en elsket ambassadør for sporten.

Dersom Agassi ikke hadde eksistert, og noen hadde levert en sånn historie til Hollywood, tror jeg manuset ville blitt avskrevet som urealistisk. Men det skjedde, og Agassi er trolig den mest kjente spilleren i verden de siste 20 årene. Det sier ikke lite om hans appell, særlig når han ikke engang er den beste spilleren i denne perioden.

Det var Sampras, og hans bok skal skrives i samarbeid med eminente Peter Bodo, som lakk nyheten på sin egen blogg. Bodo lover at det ikke blir en bok om Pete Sampras - kjendisen, men om tennisspilleren. Det er smart, for Sampras ble aldri noe mediefenomen på linje med Agassi. Fans av Sampras er folk som er hardcore interessert i tennis, tør jeg påstå. Agassi var en fantastisk spiller som hadde et større nedslagsfelt.

Uansett kan bøkene neppe bli dårligere enn Boris Beckers elendige selvbiografi, eller John McEnroes skuffende livsberetning. Jeg vil ha svar på et par ting: Hvorfor vant aldri Sampras French Open? Hvorfor var Agassi så hjelpeløs på nettet, når han er så silkemyk fra grunnlinjen? Og please, skriv om tennisen, ikke alt mulig annet vas.

Agassi på hjemmebane

Jeg var tilfeldigvis innom BBC sine tennissider i dag, mens jeg ventet på at en mail skulle komme. Der var det en liten sak om den betydningsløse britiske spilleren Alex Bogdanovic, som spiller turnering i Las Vegas denne uken.

Las Vegas er, som alle vet, hjembyen til Andre Agassi. Han var selv på tribunen under kampen, etter å ha betalt sin egen billett. Bra mann. Se på denne lenken, her er et godt bilde: Brad Gilbert, Agassi, Andy Murray og John Lloyd sammen på tribunen. Det ser kaldt ut, de har skjerf og luer. Gilbert er Agassis tidligere trener, og det ser ikke ut som det er dårlig stemning mellom dem lenger. Murray er Gilberts nåværende elev. Lloyd var tidligere gift med Chris Evert, og er som britenes Davis Cup-kaptein interessert i hvordan Bogdanovic gjør det.

Legg merke til hvordan Agassi snakker, og de andre - særlig Murray - lytter andektig.

Borte, og nesten glemt

Jeg oppdaget en pappeske med VHS-kassetter da jeg ryddet ut av noen flyttegreier tidligere i uka. Siden jeg var alene hjemme denne fredagskvelden, fant jeg fram videospilleren igjen og kikket på båndene.

De var, utrolig nok, fulle av tennis. Mange bra kamper også: De klassiske kampene mellom Sampras og Agassi i US Open 2001 og 2002, semifinalen i Australia 2001 mellom Rafter og Agassi (som Rafter hadde fortjent å vinne), deler av Mauresmo og Hingis sin finale i Australia 1999. Og noen elendige kamper, som Ferrero mot Verkerk (husker noen ham?).

Men mest av alt ble jeg glad over å se Jennifer Capriati igjen, fra Australia 2001. Hun var god da. Capriati er like gammel som meg, altså pur ung (31 i år). Hun har vært ute med skulderskade i årevis, og jeg har vanskelig for å tro at hun kommer tilbake.

Tre kjekke lenker

Sportingo er et nytt bekjentskap for meg. De har en del folk som skriver bra om tennis. Les selv her. De har blant annet en interessant artikkel om Federer, hvor de hevder at Sampras sin seier over Agassi i Wimbledon 1999 var mer imponerende enn Federers over Roddick i semifinalen av Australian Open. Slett ikke umulig.

CNN har nettets beste tennisskribent i Jon Wertheim, og endelig er tennissidene deres på plass igjen også. De finner du her.

Og ikke minst, les New York Times sin artikkel fra i fjor høst, Roger Federer as a regilious experience.

Roddick sine imitasjoner

Det er tennisferie, og tid for avkobling. Ta en kikk på dette klippet av Andy Roddick, som imiterer McEnroe, Agassi og Hewitt. Spesielt Agassi-parodien er nydelig. Skal se om jeg finner noen av Jonas Björkman sine sketsjer også, han er enda morsommere.

Århundrets siste storkamp

I 1999 møttes Andre Agassi og Pete Sampras i finalen av ATP-sluttspillet. Agassi hadde vunnet to Grand Slams det året, Sampras én. Agassi hadde allerede sikret seg førsteplassen på rankingen før finalen. Sampras tapte mot Agassi i gruppespillet i turneringen, og hadde vært ute med skade nesten hele høsten.

Kampen endte 6-1, 7-5, 6-4 til Sampras. Noen av høydepunktene ligger her, og det er temmelig imponerende.

En stor mann

Andre Agassi har fått en del drit fra meg opp gjennom årene, mest for ting han har gjort på tennisbanen. Utenfor banen viser han seg mer og mer som en stor mann. Nylig var han med på March of Dimes, en innsamling i New York. Du kan lese hele saken til Peter Bodo her.

Agassi har blitt en av de mest veltalende idrettsfolkene i verden. Bodo spurte hva Agassi skal gjøre så som han ikke spiller tennis: "I'm trying to bring it all together - the business and the philanthropy, tennis and all that ties into. I'm working on bringing that all together so it can impact lives and make a real difference.". Ikke akkurat noe standard blabla-svar.

En morsom passasje: "Jim got the laugh of the day when he said that it was tough enough for Andre to be the second best athlete in his household; having seen his kids, Jaden and Jas, on the trampoline in the backyard of the Agassi's home in Las Vegas, Jim also had the feeling that "The way things are going, he'll be sliding down even further on that scale."

Borg beste bokstavrimer

Da jeg satt og så på andre sett av Wimbledon-finalen 1980, begynte en rar tankerekke. Hvordan blir listen over tidenes beste spillere med bokstavrimende navn? Den store svensken på topp, selvsagt. Omtrent sånn ble rekkefølgen:

1. Bjørn Borg - 11 Grand Slam-titler, 5 Wimbledon på rad og tidenes svenske idrettsmann
2. Andre Agassi - 8 Grand Slam-titler, deriblant alle de fire forskjellige, OL-gull og trendsetter på og utenfor banen
3. Boris Becker - 6 Grand Slam-titler, deriblant 3 Wimbledon

En klar tet-trio. Resten av listen er vanskeligere. På damesiden kommer jeg ikke på en eneste storspiller med fornavn og etternavn som begynner på samme bokstav. Steffi Graf, Monica Seles, Serena Williams, Venus Williams, Chris Evert, Martina Navratilova, Martina Hingis, Tracy Austin, Arantxa Sanchez-Vicario...ingen bokstavrimere.

Andre herrespillere med bokstavrim og fin-fine karrierer: Gaston Gaudio, Miroslav Mecir og Karol Kucera.

90-tallets mest berømte poeng

Andre Agassi sin karriere er slutt. For at han ikke skal bli husket som den gamle og langsomme mannen han har vært denne sesongen, vender jeg oppmerksomheten mot finalen i US Open 1995.

I ettertid er det lett å si at dette var 90-tallets største kamp. Agassi og Sampras hadde dominert touren i året som ledet opp til finalen. Agassi vant US Open 1994 og påfølgende Australian Open 1995, hvor han slo Sampras i finalen. Sampras hadde i ´95 vunnet Wimbledon. Den som vant finalen i US Open, ville etter all sannsynlighet slutte som verdensener det året.

Agassi hadde slått Sampras solid gjennom hele sesongen, også på Sampras sine elskede hardcourt-baner i USA. Begge hadde gått problemfritt til finalen på hjemmebane i New York.

Her kommer settballen i første sett, Sampras vinner settet dersom han tar dette poenget. - Det er tidenes beste poeng, kom det gispende fra kommentatorbua der John McEnroe sat. Bedøm selv (som så ofte er ballen vanskelig å se på disse små skjermbildene, men du får et inntrykk av hva som skjer). Agassi nærmest kamera.

Slutt for Agassi

Tennis på tv:
Benjamin Becker - Andre Agassi 7-5, 6-7, 6-4, 7-5
3.runde, US Open

Ikke hør på meg. Jeg spådde en enkel seier for Agassi. Til mitt forsvar skal jeg si at Agassi ikke var fysisk i stand til å spille denne kampen. Hadde det vært en hvilken som helst annen turnering, tror jeg ikke Agassi hadde stilt.

Men han gjorde det. Da jeg slo på og kom inn i kampen på fjerde game i første sett, sprang han knapt etter ballen. I slutten av tredje sett kom jeg inn igjen (mat må man ha). Da var Agassi enda mindre mobil. Det fjerde settet ble en serie enkle servegame for begge spillerne. Agassi hadde settball på 5-4 i Beckers serve, men gjorde en tullete feil.

Becker holdt serven sin, brøt Agassi og servet hjem kampen blankt. Han hadde ingenting spesielt, bortsett fra en hard serve som jeg nok tror bedre folk enn gamle Agassi vil få taket på.

Så. Andre Agassi sin karriere er over. Han var aldri blant mine favoritter, men likevel er det litt vemodig. For endeløse hyllester til mannen, gjør et Google-søk.

Gjør klar for Roddick-Agassi

Jeg var stor i kjeften og slo fast før turneringen at Marcos Baghdatis kom til å gjøre slutt på Andre Agassis karriere i andre runde av US Open. Det skjedde ikke.

Agassi vant den kampen, og møter Benjamin Becker i tredje runde. (Svaret på det obligatoriske spørsmålet om Becker er nei.) Becker hadde spilt 6 ATP-kamper før turneringen. Mot Agassi og 13 000 amerikanere har han ingen sjanse.

Derfor tror jeg Agassis eventyrferd kommer til å fortsette enda en kamp. I fjerde runde venter (sannsynligvis) Andy Roddick, i en kamp som jeg gjerne skulle sett. Vinneren av Roddick-Agassi møter Hewitt/Djokovic/Gasquet, og samme hvem av amerikanerne som vinner, kommer hver av de tre til å gi plenty motstand.

Vinneren av det rotteracet kommer trolig til å spille mot Nadal i semifinalen. Nadal har ikke imponert meg i sine to kamper så langt. Men han har en silkefin trekning.

Agassi har et flatt hode

Peter Bodo er litt lei av alt maset om Andre Agassis siste turnering, US Open som han spiller nå. Slo Andre Pavel i første runde gjorde han også. Jeg så de to siste poengene da dattera mi våknet rundt 06.15 i dag tidlig. Baghdatis venter i neste runde.

Anyway, her er Peter Bodo sine ord fra kampen:

I just can't muster the enthusiasm and fire for the acrid smell of gunpowder or even the sublime resonances of the moment. Maybe I'm just shutting down, from overload. You know how that goes: I'm implicitly being told, left and right, that this is a NSHI (Night of Supreme Historical Importance) and I'm supposed to be awash in deep thoughts and glorious feelings. Well, this is an apalling confession, but the only deep thought I've had is: Andre has a remarkably flat head. It looks like a helipad. That's kind of weird.

Hele saken her.

Federer rundet 40

Roger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

Tallet er..?

Sannsynligvis 1 eller 2. Kanskje 3, neppe 4. Blir det 5, snakker vi om et skikkelig punktum. Blir det 6, kommer idrettsverden til å stanse opp. 7 er uvirkelig.

Jeg snakker om antall kamper som gjenstår av Andre Agassi sin karriere. Han har meldt avbud til Canadian Open, og er ikke påmeldt til andre turneringer før den aller siste, i New York.

Jeg tror Agassi kan vinne et par kamper, men ikke mer. Han er i dårlig fysisk form og har ikke spilt godt i sommer. Entusiasmen fra hjemmepublikum alene kan bære ham fram et par runder.

Ned med flagget langt nede på stanga

Andre Agassi sin avskjedsturné har ikke blitt noen triumfferd. I går tapte han sin første kamp i Legg Mason-turneringen, mot den alltid farlige Andrea Stoppini (nr. 246 i verden).

US Open blir Agassis siste turnering, og samme hva som skjer der, kommer det til å bli Agassis show, mener Jon Wertheim. ATP har allerede begynt oppladningen til Agassis farvel.

For øyeblikket ser det ut som New York-publikummet må hylle Agassi for tidligere meritter. Agassi har ikke sett ut som noen utfordrer til tittelen denne sesongen. Etter å ha sett ham spille i Wimbledon, var det vanskelig å forstå at den samme mannen ga Roger Federer plenty av problemer i fjorårets US Open-finale. Etter lenge å ha trent seg bort fra problemer som en gammel kropp skal få på tennisbanen, virker det som alderen omsider begynner å merkes på Agassi.

Hadde Agassi vunnet finalen i fjor mot Federer, hadde han utvilsomt gitt seg på dagen. Kanskje kunne han gjort det samme selv om han tapte finalen. Da hadde han gitt seg på toppen, og gitt stafettpinnen videre til neste store mann, Federer.

Men tenk på dette: Andre Agassi har vært en toppspiller siden 1986. Hvor mange andre aktive toppidrettsutøvere fra 80-tallet kommer du på? De største skal få avslutte karrierene sine akkurat når de vil.

Arrangør-mareritt i Los Angeles

Det massive puuuuhhhhffffft.....-et som hørtes i Los Angeles i går, var luften som gikk ut av Countrywide Classic-turneringen.

Fire amerikenere var i kvartfinalene, noe som selvsagt er en drømmesituasjon for arrangøren. Nå er det ingen igjen. Fernando Gonzalez (som er overmoden for en god Grand Slam-prestasjon nå) vant i tre sett mot Andre Agassi. Uberegnelige Dominik Hrbaty slo ut en revitalisert Robby Ginepri. Tommy Haas (bildet) videreførte den amerikanske nedturen med å slå ut Paul Goldstein.

Andy Roddick ga seg på walkover før en ball var slått mot Dimitri Tursonov.

Amerikansk krise? Nei, ikke akkurat. Det er så mange amerikanere som er gode på hardcourt, at jeg tar det for gitt at minst én av dem finner formen til US Open på hjemmebane. Akkurat nå ser James Blake sprekest ut, selv om han har til gode å ta det siste steget i Grand Slam-sammenheng.

De unge er yngst

Tennis på tv:
Rafael Nadal - Andre Agassi 7-6, 6-2, 6-4
3.runde, Wimbledon

Jeg tror det var George W. Bush sin høyre hånd Karl Rove som avslørte at hans strategi var å angripe motstanderne på deres sterke sider. Andre Agassi så ut til å ha tenkt det samme før møtet med Rafael Nadal.

Agassi viste ingen respekt for Nadals sterkeste slag, som er forehanden. Mange ganger gikk Agassi med hodet først inn i "sin backhand mot Nadals forehand"-dueller fra hjørne til hjørne. Det var nok meningen at det skulle vise Nadal at Agassi ikke fryktet ham. Problemet var bare at Nadal vant de fleste lange duellene.

Tie-breaket var spennende. Agassi var på etterskudd i nesten alle sine servegame, mens Nadal holdt uten problemet.

Etter å ha reddet settballer mot seg, tok Agassi kommandoen i tie-breaket. Han hadde ledelsen 5-2, men Nadal holdt sine to server. På 5-5 ble Nadal drevet til alle hjørnene av Centercourten av Agassi, som slo en lav, ekkel backhand flatt mot Nadals forehand. Agassi sprang til nettet for å fange opp det som måtte komme av løse returer. Hardt presset flikket Nadal til forehanden sin, og sendte et diagonalt passeringsslag som gikk metervis utenfor Agassis rekkeviddde, og ned på linjen.

Det var vakkert, og det var på kampens viktigste ball. Neste poeng tok Nadal, og kampen var i realiteten slutt.

Kampen mot Agassi viste at Nadal har fått alle kjennetegnene til en toppspiller. Han klinket inn perfekte server når han trengte det. Backhanden hans er langt fra ideell for grastennis, men Nadal spiller med så stor selvtillit nå, at han drev Agassi rundt med backhanden sin også. Til alt overmål satte han også flere vinnere ned langs linjen med backhanden, noe han ikke gjorde for et år siden.

Nadal slet i sine to første kamper mot mye dårligere motstand enn Agassi. Måten han hevet seg på mot Agassi, viste at han har kommet langt i det mentale. Det er ingen liten oppgave å spille mot en publikumsyndling i det som kunne bli Agassis siste kamp på Wimbledon. Og det ble det.

Få trodde at Wimbledon skulle bli den første Grand Slam-turneringen Andre Agassi vant. Feltet han slo ut i 1992, er kanskje det sterkeste som noen gang har stilt til start i turneringen (Stich, Becker, Sampras, Edberg, McEnroe, Ivanisevic). Få tror at Nadal kan vinne Wimbledon, selv om det bare er Federer som er overveldende god på underlaget.

Været er på Nadals side. Varmen gjør at ballen går raskt gjennom lufta, og setter fart på Nadals overskrudde slag, som er skapt med tanke på grus. Samtidig blir banene harde av all sola, og ballen spretter høyere. Det tjener også Nadal på.

Neste runde: Nadal mot Labadze. Deretter Tursonov eller Nieminen. Det lukter semifinale av Nadal, og der kommer han til å møte enten Hewitt, Murray eller Baghdatis. Jeg skal ikke vedde på at noen av disse slår Nadal, slik som spanjolen spiller nå. Ingen av dem ønsker å gå inn i lange dueller fra grunnlinjen mot verdenstoeren.

Den som skal slå Nadal, må serve godt og slå masse vinnere selv. Baghdatis er i stand til det på en god dag, mens Hewitt mot Nadal garantert vil bli en thriller. Slik han spilte mot Agassi, kan det faktisk bli en ny Federer-Nadal-finale.

Et lite irritasjonsmoment

Jeg slo på Agassi sin kamp i dag i begynnelsen av fjerde sett. Da viste grafikken oppe til venstre på tv-en følgende:

Pashanski	1	3
Agassi	2	3

Altså hadde Pashanski vunnet ett sett og Agassi to så langt i kampen, og det sto 3-3 i fjerde sett. Greit nok. Men hvorfor kan de ikke bare skrive settsifrene? Etter min mening er mye mer informasjon i en grafikk som denne:

Pashanski	6	2	4	3
Agassi	2	6	6	3

Da får du vite mye mer om kampen. Settsifrene forteller at Pashanski vant det første settet lett, før Agassi fant formen i andre og tredje sett. Det er sånn de gjør det i alle andre tennisturneringer jeg har sett på tv, hvorfor kan ikke Wimbledon også gjøre det?

Agassi vant forøvrig kampen. For meg så han allerede ut til å være langt inne i tennispensjonistenes rekker. Han smøg seg rundt på banen, som en langrennsløper med lite festesmurning i oppoverbakkene. Han eksploderte ikke i serven, og himlet med øynene mellom poengene. Tredje runde mot Nadal tror jeg kan bli stygt. Nadal ville elske å piske Agassi rundt på banen i amerikanerens siste opptreden.

Tre spillere jeg skulle likt å se mot Nadal på grus

Det er Wimbledon-start i morgen, NRK sender og jeg gleder meg stort. Men jeg klarer ikke å bli helt ferdig med Rafael Nadal sin seier i French Open.

Spanjolen har vunnet de to siste årene, og har i samme slengen satt rekord i antall grus-seire på rad. Mange snakker allerede om Borg sin rekord med seks titler på den franske grusen. Jeg synes det er litt tidlig å snakke så langt fram for Nadal. Samtidig er han bare 20 år, og kan tangere Borg sin rekord allerede som 24-åring.

Ingen av dagens spillere har våpnene som skal til mot Nadal. Selv verdensener Federer blir avslørt på grusen, og ser nedbrutt ut så snart han entrer banen sammen med spanjolen. Men jeg skulle likt å sette Nadal i en tidsmaskin og latt ham spille mot disse tre spillerne i deres beste grus-form:

Yevgeny Kafelnikov. Vant en tittel i French Open. I motsetning til Federer spilte Kafelnikov med en nydelig tohånds-backhand. Kafelnikov på sitt beste hadde perfekt timing på grunnslagene sine. Han tok ballen i oppsprettet, og slo den dypt tilbake med lite skru. Med andre ord: Nadal sin keivhendte forehand, med tonnevis av overskru mot backhanden til en høyrehendt motstander, ville blitt nøytralisert. Kafelnikov på sitt beste var suveren til å returnere serve og var en av verdens to-tre beste volleyspillere.

Andre Agassi spiller temmelig likt Kafelnikov fra grunnlinjen, bare bedre. Agassi ble aldri plaget av tung overskru, for han hadde så god timing at ballen aldri rakk å sprette ubehagelig høyt før Agassi slo den. Som Kafelnikov har Agassi en flat, stabil backhand som Nadal neppe kunne hamret løs på. Agassi slår sine ned langs linjen uten problemer, og da havner den rett i Nadals svakere backhand-side.

Kafelnikov og Agassi sine backhander tror jeg ville fungert mot Nadal fordi de tar spanjolen ut av hans yndlingsspill, som er å lade kanonen for å slå sine overskrudde slag. Nadal har ganske omstendelig tilbakeføring på spesielt forehanden, og mot Agassi og Kafelnikov sine flate returer tror jeg Nadal hadde blitt småstresset.

Gustavo Kuerten vant tre titler i French Open (1997, 2000 og 2001), og er den spilleren jeg aller mest skulle likt å se mot Nadal. Kuerten er en grusspesialist, akkurat som Nadal. Høye baller til Kuertens backhand? Ja, kjør på. Kuerten har den beste grus-backhanden jeg har sett, han kunne slå den fra alle posisjoner uten å se anstrengt ut, i motsetning til Roger Federer. Han ville elsket å bli matet på backhanden av Nadal. I resten av spillet er de to like sterke. Nadal spiller best i forsvar av de to, Kuerten hadde en mye bedre serve.

Kuerten ca 2000 mot Nadal 2006 hadde blitt en fantastisk kamp.