Viser innlegg med etiketten Becker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Becker. Vis alle innlegg

05 januar, 2007

Gilbert spår om fortiden

Denne saken handler om herretennisBrad Gilbert er en av de beste trenerne i tennisverdenen. Han fikk Agassi opp av grøfta, han fikk til gode ting med Andy Roddick og nå trener han Andy Murray.

Murray ble nylig spurt av tennisjournalist Peter Bodo om hvilke spillere gjennom tidene han trodde kunne gitt Roger Federer problemer. Svar: Ivan Lendl og Boris Becker.

Tja. Becker var en uttrykksfull fyr med lite nerver. Han servet enormt på sitt beste, han var offensiv og hadde en god forehand. Det ville vært nok til å slå Federer en gang i blant, men av ti kamper tror jeg Federer ville tatt sju.

Lendl? En litt oppgradert versjon av David Nalbandian: Få upressede feil og ingen svakheter. Men Lendl viste allerede i sin samtid at hans femtegir ikke var på nivå med det beste nivået til folk som Edberg og Becker. Mot Federer ville han vært sjanseløs dersom ikke Federer slo seg helt bort. Tror jeg da, men jeg har verken trent Agassi eller Murray.

18 desember, 2006

En utdødd duellform

Denne saken handler om herretennisVerden kommer aldri til å se en rivalisering som den mellom Boris Becker og Stefan Edberg igjen. De møttes i Wimbledon-finalene i 1988, 89 og 90. Edberg vant den første og siste.

Begge spillerne gjorde hva som helst for å komme til nettet og avgjøre poengene der. Becker ved hjelp av en monsterhard serve, Edberg med en ikke så hard, men smartere og mer overskrudd serve. Filmingen fra bakkeplan bak Becker sin rygg viser tydelig hvor mye overskru det er i Edberg sine server, noe som ga ham ekstra god tid til å løpe til nettet.

Serve og volley er omtrent utryddet fra topptennisen nå. Derfor gjør det ekstra godt å se igjen dette klippet fra Wimbledon-finalen i 1988. Legg merke til at gresset er mye raskere enn i dagens Wimbledon-turnering. Edberg sin forehand har fått mye tyn opp gjennom årene. Den kan ikke ha vært helt elendig. Edberg var klar over sine begrensninger på den siden, og prøvde sjelden på noe ekstraordinært med forehanden.

Få kler forresten hockeysveis bedre enn Stefan Edberg!

19 oktober, 2006

Borg beste bokstavrimer

Denne saken handler om herretennisDa jeg satt og så på andre sett av Wimbledon-finalen 1980, begynte en rar tankerekke. Hvordan blir listen over tidenes beste spillere med bokstavrimende navn? Den store svensken på topp, selvsagt. Omtrent sånn ble rekkefølgen:

1. Bjørn Borg - 11 Grand Slam-titler, 5 Wimbledon på rad og tidenes svenske idrettsmann
2. Andre Agassi - 8 Grand Slam-titler, deriblant alle de fire forskjellige, OL-gull og trendsetter på og utenfor banen
3. Boris Becker - 6 Grand Slam-titler, deriblant 3 Wimbledon

En klar tet-trio. Resten av listen er vanskeligere. På damesiden kommer jeg ikke på en eneste storspiller med fornavn og etternavn som begynner på samme bokstav. Steffi Graf, Monica Seles, Serena Williams, Venus Williams, Chris Evert, Martina Navratilova, Martina Hingis, Tracy Austin, Arantxa Sanchez-Vicario...ingen bokstavrimere.

Andre herrespillere med bokstavrim og fin-fine karrierer: Gaston Gaudio, Miroslav Mecir og Karol Kucera.

14 august, 2006

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

04 august, 2006

Tennisens mest uberegnelige mann

Denne saken handler om herretennisMarat Safin kan fortsatt bli en av sin generasjons største spillere. Det er for seint å skaffe seg en karriere i Becker- eller Edberg-klassen (6 slams hver), men russeren er fortsatt ung nok til å plusse på de to slam-titlene han har fra før.

Denne uka slo han toppseedede James Blake i Legg Mason-turneringen. Bra. Safin har alt som skal til, bortsett fra hodet. Safin kommer nok aldri til å kjempe om topprankingen ved årsslutt, slik han gjorde i 2000 (Kuerten vant på målstreken). Men han kan spille en eller to uker med gudbenådet tennis. Han gjorde det da han vant Australian Open for halvannet år siden, og han kan gjøre det igjen.

Kanskje allerede i US Open. Sjelden har en useedet spiller vært så fryktet som Safin kommmer til å være i New York. Neste kamp i Legg Mason-turneringen bør bli en thriller, mot Andy Murray (som Yahoo av en eller annen grunn insisterer på å kalle Andrew).

28 mars, 2006

Fra steinansikt til tøysekopp

(Lenge siden sist. Har vært på langweekend i Bergen). Bjørn Borg beholder trofeene sine fra Wimbledon-turneringene. Tidligere i vinter ville han selge dem, for å oppnå finansiell sikkerhet for seg og sine, som han så kryptisk sa det.

Boris Becker gjorde mye dumt etter at han la opp (konkurser, skilsmisse, smelte russisk modell på tjukken), men det er kanskje ikke så rart. Becker er en mann med bobler i blodet. Men Bjørn Borg? Steinansiktet? Hva er det han driver med? Fyren som aldri beveget en ansiktsmuskel på banen?

Borg avslørte aldri hva han tenkte på mens han spilte, og jeg forstår ikke helt hva som er i hodet hans nå heller. Uansett ville jeg sparket rådgiverstaben hvis jeg var Bjørn. Både de finansielle og de som styrer med imaget til den aldrende tennislegenden.

01 januar, 2006

Kjære NRK

Gudene, og John G. Bernander, skal vite at jeg har hatet deg, kjære statskanal. Jeg har frest over Fredrik Skavlans selvtilfredse kosetime på fredagskvelden. Jeg har kastet harde gjenstander mot skjermen når Vidar Lønn, Tore Strømøy, Tande-P, Terje Dalby, Med hjartet på rette staden eller noe annet lisens-sløsende har dukket opp på tv.

Alt er tilgitt. Alle idiotiske produksjoner, umorsomme komedier, pengeslukende storshow med husband og flaue helgesatsinger vil fra nå av bare få et overbærende smil fra denne munnen.

Hvorfor? NRK skal sende Wimbledon i to år framover. Det er så sykt bra. De har ikke gjort det siden 1988. Den gangen vant Stefan Edberg. Det blir en voksenopplæring av det norske sportspublikummet. Mange som følger tennis gjennom VG Nett, Dagbladet.no eller lignende må tro at tennis dreier seg om Maria Sharapova sine bein, korte skjørt og en sveitser de ikke helt husker navnet på.

Jeg husker i 1986, da Boris Becker vant Wimbledon. NRK viste kampene. På sommerkveldene gikk jeg de 300 metrene til skolen. Der var det en murvegg, stor og gos. Jeg hadde en tennisracket og en ball. Og slo. NRK sår tennis-spiren i dagens 10-åringer når de sender verdens viktigste tennisturnering til sommeren.

Takk skal dere ha.

Deres for evig trofaste lisensbetaler,
Åsmund

25 oktober, 2005

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg - Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras - Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker - Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som "pure silk", og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

17 august, 2005

Tigergutt i tennisland

Bok: The Player
Av Boris Becker
Bantam forlag


Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre).

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt ("tigergutter kan alt") i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

08 juni, 2005

Grastennis for dummies


Grass har gått fra å være det dominerende underlaget, til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.