Viser innlegg med etiketten McEnroe. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten McEnroe. Vis alle innlegg

22 juni, 2007

Tre dager igjen

Denne saken handler om Wimbledon-turneringenNår man har vært uten tennis på skjermen i ni måneder, står NRKs Wimbledon-dekning for meg som en skikkelig oase i ørkenen. De begynner på mandag, og sender hele ettermiddagen. Hvis du vil komme i skikkelig stemning før kampene begynner, så følg med på søndag kveld: Da kommer en oppsummering av fjorårets turnering, 22.30 på NRK2.

NRK sine Wimbledon-sider ligger her: http://nrksport.no/tennis/ . Der har de blant annet et stort intervu med Björn Borg, på norsk og svensk. Godt å høre ham snakke på morsmålet. Det er et godt intervju, der Borg snakker lenge om blant annet talentutvikling. Så får han spørsmålet om hva som fascinerte ham ved sporten:

-Jeg elsket å slå på den tennisballen.

Borg blir også spurt om han angrer på at han ga seg så tidlig. Det sier han at han ikke gjør, men legger i en bisetning til at han kanskje kunne ha spilt i fem år til og vunnet flere Grand Slam-turneringer. Jeg tror Borg hadde vunnet mer enn Sampras sine 14 GS-titler dersom han hadde fortsatt. Borg var 25 år da han spilte sin siste Grand Slam-turnering i 1981, og tapte for McEnroe i finalen i US Open.

I 1982 vant 17 år gamle Mats Wilander i French Open. Hadde han vært en match for Borg? Jeg tipper svensken kunne vunnet French Open fram til midten av 80-tallet. Borgs siste kamp i Wimbledon var i 1981, da han tapte for McEnroe. Så vant gamle Connors igjen i 1982, en spiller Borg hadde null problemer med i Wimbledon. Svensken kunne samlet opp Grand Slam-titler til midten av 80-tallet dersom han hadde hatt motivasjonen til det.

01 juni, 2007

Lendl, McEnroe og et oppgitt bokprosjekt

Denne saken handler om French OpenVær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha les t Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus


Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors' suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe - Connors. McEnroe - Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte "Shut the fuck up!". McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

- Men så tenkte jeg "nei, nei, slå et sikrere slag", for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. - En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle - et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen - rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.

07 mai, 2007

Hyggelig comeback, men ikke Wimbledon-materiale

Denne saken handler om herretennisPete Sampras har rørt på seg igjen. Han vant Champions Cup i Boston nylig, en veteranturnering med blant andre Jim Courier, Todd Martin, Petr Korda og John McEnroe i aksjon.

Sampras slo Todd Martin i finalen 11-9 i tie-break i tredje sett, etter å ha reddet tre matchballer. Det er kjekt å se at Sampras liker å spille for folk igjen, og vise litt av det han var god til.

Det har vært mye snakk om hvor god Sampras er etter at han la opp. Ikke sammenlignet med andre veteraner, men med dagens ATP-spillere. Etter at 48 år gamle McEnroe tapte 6-3, 6-4 i semifinalen, mente Sampras at han trolig kan konkurrere mot hvem som helst i verden, i det minste for en kamp. McEnroe kan ikke se fem spillere som ville slått Sampras.

Jeg er en stor fan av Sampras, men kan ikke se at han har rett. Det er bra at de halvgamle mennene fortsatt har det gøy. Det virker som Sampras og mange andre har glemt at han var utbrent og en skygge av seg selv de siste årene av karrieren, og at seieren i US Open 2002 var den første turneringen han vant på mer enn to år. Sampras mistet litt fart og litt sikkerhet i grunnslagene de siste årene, nok til at han ble slått av en rekkke spillere. At han skal ha blitt bedre av å være fem år borte fra tennisen, har jeg vanskelig for å tro.

18 april, 2007

Monte Carlo-overraskelser

Denne saken handler om herretennisI det ekstremt hardtslående tennisforumet rec.sport.tennis har folk begynt å snakke om at Federer er over toppen etter tapene for Canas i USA, og nå sist den tette kampen mot Seppi. Det gjenstår å se hvordan Federers form er, og om han er forbi sin beste periode som tennisspiller. Husk at også McEnroe og Wilander sluttet å vinne Grand Slam-titler på et tidspunkt hvor de var suverent best i verden.

Den første store grusturneringen har gitt noen store overraskelser så langt. David Nalbandian trakk seg på 1-4 i andre sett mot Kohlschreiber (etter å ha tapt det første), og "Can you hear the drums" Fernando Gonzalez er ute i tre sett mot Andreev. Han har ikke vært det helt store etter finaleplassen i Australia.

Det store sjokket er likevel at Nikolay Davydenko tapte for Robin Söderling. Svensken slår hardt, men skal normalt ikke være stabil nok mot en levende vegg som Davydenko.

Rafael Nadal slo Chela enkelt, og har dermed 63 kamper uten tap på grus.

14 desember, 2006

Roddick sine imitasjoner

Denne saken handler om herretennisDet er tennisferie, og tid for avkobling. Ta en kikk på dette klippet av Andy Roddick, som imiterer McEnroe, Agassi og Hewitt. Spesielt Agassi-parodien er nydelig. Skal se om jeg finner noen av Jonas Björkman sine sketsjer også, han er enda morsommere.

14 august, 2006

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

30 april, 2006

Et jag etter oppmerksomhet

Mens resten av tennisverdenen gleder seg til French Open (og Wimbledon like etter), har John McEnroe som vanlig en ting - seg selv - lengst framme i hjernebarken. Hans siste forslag er å la Grand Slam-turneringene inkludere en veteranklasse.

McEnroe spiller imponerende tennis til å være 47 år gammel. Jeg bare lurer på hvorfor han ikke la litt mer innsats i de siste 8 årene av den egentlige tenniskarrieren sin. Etter fylte 25 vant han ikke en eneste slam. Til gjengjeld er han veldig god som gamling, men det er på en måte litt seint. Omtrent som å skrive en steingod stil tre dager etter norskeksamen.

Denne helgen spiller McEnroe i Boston mot blant annet Todd Martin (finnes det noen som vil betale for å se Martin, en usigelig kjedelig fyr allerede i sin normale karriere?), Mikael Pernfors, Mats Wilander, Aaron Krickstein og Pat Cash. Kall meg en trendnisse, men hvis jeg vil se disse fyrene spille tennis, er de aller best på video fra sine glansdager.

Hva blir det neste? At gamle fotballstjerner vil stille i en old boys-turnering som spilles parallelt med VM-sluttspillet i Tyskland? Gud forby.

22 februar, 2006

Tapte muligheter

John McEnroe vant nylig en double-tittel sammen med Jonas Bjørkman, 47 år gammel. Dermed har han 77 singletitler og 78 i double. Utrolig imponerende.

McEnroe er som haien: Han må stadig være i bevegelse for å holde seg i live. Han elsker oppmerksomhet og har mange meninger om dagens tennis. Likevel synes jeg det er noe trist over mannens enorme behov for å spille tennis på toppnivå (i double, vel å merke).

Det har aldri vært noe større tennistalent enn McEnroe. At han bare fikk sju Grand Slam-titler (3 Wimbledon, 4 US Open) forteller om spolerte sjanser. McEnroe hadde kanskje tidenes beste tennisår i 1984, da han kun tapte tre kamper. I stedet for å holde trykket og ta enda flere titler de neste årene, lente McEnroe seg tilbake. En kombinasjon av ekteskapsproblemer, Ivan Lendl på oppadgående, sviktende motivasjon og for mye partyliv utenfor banen, førte McEnroe ut av tennistoppen.

Da hjelper det lite at han spiller bedre tennis enn noen 47-åring har gjort før. McEnroes mulighet til å bli tidenes beste spiller kommer aldri tilbake.

19 februar, 2006

Fantastiske slag, del 12: McEnroe sine volleyer

Jeg er for ung til å huske John McEnroe. Fyren har vært i søkelyset siden 1977, men vant sin siste Grand Slam-turnering så langt tilbake som 1984. Da var han 25 år.

John McEnroe er av mange regnet som det største tennistalentet verden har sett. Ingen som har sett et klipp av mannen i aksjon, unngår å bli fascinert, og da snakker jeg ikke om de mange raseriutbruddene. For eksempel servinga til McEnroe. Alle amatører som har sett McEnroes plassering, med ryggen mot nettet før bevegelsen starter, har prøvd å gjøre det samme på trening. Selvsagt med elendig resultat.

Grunnslagene til McEnroe var også noe for seg selv. Det ser ut som han ikke bruker krefter i det hele tatt, han vekselvis pirker og sveiper ballen over nettet, med en temmelig stiv arm på forehanden. Backhanden så ofte ut som han prøvde å vifte vekk fluer, men likevel var det bra fart på grunnslagene hans. Volleyene til McEnroe har ingen klart å kopiere.

På DVD har jeg Wimbledon-finalen fra 1980, den legendariske mellom Borg og McEnroe. Tie-breaket i fjerde sett er noe av det mest omskrevne som er spilt på en tennisbane.

Det beste poenget er sånn: McEnroe angriper Borg sin backhand og piler til nettet. Borg er presset langt ut, men fyrer av et backhandslag med ekstrem overskru, diagonalt mot McEnroe sin forehand (McEnroe er keivhendt). Ballen styrter mot bakken like over nettet på McEnroes side, og amerikaneren er i full strekk. Ballen treffer McEnroes utstrakte racket og dør hen på Borgs side.

1981, samme spillere i Wimbledon-finalen igjen: McEnroe har matchball, og det er en av historiens vakreste avslutninger. Han presser Borg etter at svensken har servet, og får en høy, overskrudd ball på forehandsiden, halvveis framme til nettet. Volleyen han slår derfra, er utrolig: McEnroe legger inn overskru og sideskru, og ballen dupper ned helt ytterst i Borg sitt forehandhjørne.

Det ble McEnroes første av tre Wimbledon-titler. Volleyene til McEnroe er blant de mest særpregede slagene tennisen har sett. Ingen andre har hatt samme kombinasjon av presisjon, følelse og overblikk i volleyslagene. Med dagens bang-bang-tennis, kommer vi neppe til å se en lignende spiller igjen.

02 desember, 2005

Rampelys-abstinens

John McEnroe slår seg sammen med Jonas Björkman, og skal spille double- turneringen i San Jose til vinteren. Og jeg siterer den gamle ballkunstner:

We are coming to play San Jose for one reason -- to win the SAP Open doubles title.

Det gjør de neppe, men det vil kaste glans over en turnering og periode av ATP-året som er meget dødt. McEnroe er 46. Han holder kanskje i et par kamper, men neppe en hel turnering. Det er uansett bra for den gamle skrotten at double-kampene i turneringen spilles med to sett og deretter tiebreak til 10.

McEnroe er som haien, hvis han ikke svømmer og får oppmerksomhet til enhver tid, dauer han. Husk, dette er mannen som følte at "jeg fikk ikke tatt skikkelig farvel" da Steffi Graf trakk seg fra mixed double-samarbeidet i Wimbledon 1999. Jeg fniste godt da de ordene falt.

22 november, 2005

2006 blir et fint tennisår

Jeg vet om mange spillere som hadde droppet sesongavslutningen dersom de hadde hatt en halvskadet fot. Roger Federer (bildet) er ikke en av dem. Han spilte finalen i ATP-sluttspillet, som han tapte i fem sett mot David Nalbandian.

Tapet er slett ikke noe å være flau over. Nalbandian er en spiller som knekker enhver motstander som ikke er 100 prosent i slag. Federer mistet sjansen til å kopiere Ivan Lendls tre sluttspill-pokaler på rad (1985-87), John McEnroes seiersprosent fra 1984 og sjansen til sin 12.tittel for 2005. Og rekken av finaleseiere på rad (24?) ble brutt.

Men likevel, jeg tror ikke Federer er altfor nedbrutt. Nå har han god tid på seg til å forberede neste sesong, sultnere enn på lenge. Presset knyttet til rekken av finaleseire er borte. Etter tapet for Nalbandian uttalte han at Wimbledon, French Open og førsteplass på rankingen er det viktigste neste sesong. Fornuftige mål.

Jeg tror Federer kommer til å spille mindre i mellomperiodene enn han har gjort i år. Mellom Australian Open og Indian Wells i mars er det mye labre turneringer. Det samme gjelder perioden mellom Indian Wells og French Open. Hvis Federer er lur, holder det med 2-3 grusturneringer, to er sannsynligvis nok hvis formen er god.

Men personlig stolthet er selvsagt alltid en faktor, og hvis Nadal begynner å spise poeng tidlig neste år, kan det hende at Federer spiller mer enn planlagt for å holde topplasseringen.

Nadal blir også et spenningsmoment i 2006. Nå er han spilleren som alle vil slå, ved siden av Federer. Nadal har en energikrevende stil, og har allerede slitt med en del skader.

Så er det resten: Roddick og Hewitt (bildet) har etablert seg i topp 10 for lengst, men ser ut til å være over toppen. Safin er som alltid ustabil. Agassi blir 36 neste år.

Årets stjerneskudd Ljubicic har nok hatt sine minutter i rampelyset, neste år kommer det noen andre halvgamle spillere og får en uventet god sesong. Spennende også å følge britiske Andy Murray, som ganske sikkert blir "Britain's number one" i løpet av 2006.

06 november, 2005

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel - særlig mot slutten av karriereren - kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren:



Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien vie satelites og futures-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi 1999-2000-2001.

Bildet: Patrick Rafter klar til å slå en forehand, French Open 2000.

20 september, 2005

10-10

Rafael Nadal vant finalen i China Open, og har dermed 10 titler i år. Det samme har Roger Federer. Federer har to slams og derfor mer kvalitet over sine titler. Såvidt jeg husker er åtte av Nadals seire kommet på grus, og det hever ikke akkurat kvaliteten på seiersrekka.

Likevel, hvis noen i fjor hadde sagt at Federer ville vinne 10 titler i år, hadde nok mange godtatt det. Men hvis noen hadde spådd ti titler til en annen spiller, haddee de blitt erklært lettere forstyrret. Hvis noen hadde spådd at Rafael Nadal ville være denne andre spilleren med 10 titler, hadde de blitt lagt i reimer.

Bare 19 år gammel har Nadal vist seg som en kanongod spiller under press. Federer har ennå ikke funnet helt ut hvordan han skal slå Nadal, selv ikke på hardcourt. Det blir spennende å se om de møtes igjen i år, kanskje skjer det i ATP-sluttspillet. Hvis vi er heldige, kan de møtes to ganger. Turneringen spilles jo med to gruppespill først, deretter semifinaler.

Mye rart skal skje om Nadal slutter året som nummer én, men uansett er det forfriskende med to spillere så langt foran de andre. Det gir i det minste et skinn av konkurranse om tittelen Verdens beste spiller.

(Sist gang to spillere vant 10 titler samme sesong, var da Ivan Lendl og John McEnroe gjorde det i 1981.)

08 juni, 2005

Grastennis for dummies


Grass har gått fra å være det dominerende underlaget, til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

24 april, 2005

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

Bok
John McEnroe/James Kaplan
Serious
Utgitt 2002


De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter ("I think Jimmy was just a little flat that day" om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11.september er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

"Serious" finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var "You can not be serious", som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt.

13 mars, 2005

For våkenettene

Når en ti dager gammel baby styrer døgnrytmen, er det vanskelig å få sett tennis på tv. Men solsiden er at jeg endelig får sett Wimbledon-finalen fra 1980, den kjøpte jeg på dvd for to år siden og har bare sett glimt. Når Nina ikke vil sove og alle andre vil, eller hun trenger litt tid på armen midt på natta, er filmen god å ha.

Finalen i 1980 blir av mange kalt tidenes beste kamp. Bjørn Borg mot John McEnroe. Fem sett, fire timer, tidenes mest berømte tiebreak, reddede matchballer og spektakulære slag. Tennisen har forandret seg mye på 25 år, men kampen er fortsatt utrolig fascinerende.

Første sett fikk jeg med meg en tidlig morgen, og med hennes døgnrytme blir jeg ikke forundret om jeg får med meg de fire siste ganske snart.