Davenport lister seg ut

Lindsay Davenport klarte å vinne tre Grand Slam-turneringer og 51 singletitler i karrieren. Nå legger hun opp, siden hun er gravid. Og likevel trøtt av tennis, legger jeg til for egen regning.

Davenport så aldri ut som hun elsket duellene på tennisbanen. Hennes karriere kan deles i tre:
1: Ung og lovende, men feit og svak psykisk
2: Gullalderen, med en GS i både 1998, 99 og 2000
3: Avslutningen, hvor en rekke titler gikk fløyten på grunn av manglende killerinstinkt

Punkt 3 er ikke så ille som jeg påstår. Davenport rasket inn titler gjennom hele karrieren, det var Grand Slam-titlene som glapp. De tre gangene Davenport vant en GS, tapte hun ikke et eneste sett. Det er imponerende, og det forteller litt om henne: Davenport var ikke den som kvernet seg gjennom turneringene som en Kuerten eller Venus Williams. Alt eller ingenting. WTA sin profil om Davenport er imponerende lesning.

Hvor god kunne Lindsay Davenport blitt med litt større motivasjon og bedre trening? Ganske mye bedre. Hun hadde nemlig nydelig reaksjonsevne ved nettet, noe hennes statistikk i double (36 titler) forteller alt om.

Og grunnslagene til Davenport er en nytelse - var en nytelse - uansett hvor treg hun så ut på vei til posisjon. Noen stønner. Noen puster og peser. Noen ser ut som de forbrenner 1000 kalorier for hver gang de slår ballen. Davenport hadde noen av de tyngste grunnslagene i dametennis.

Timingen var fenomenal. Det så knapt nok ut til at hun brukte kraft når hun slo, racketen bare traff ballen med stor, forbløffende kraft. Davenport spilte med lite overskru, noe som gjorde henne spesielt farlig på raske dekker. Jeg husker finalen i Australian Open 2000, hvor hun spilte mot Hingis. Den omgangen juling Hingis fikk (helt til Davenport skulle serve hjem kampen og fikk litt nerver) er verre enn noe av det Williams-søstrene utførte.

Så Lindsay, vel blåst. Du er blant 1976-generasjonens største spillere. Jeg kommer ikke til å savne deg stort, men det bryr vel du med dine millioner deg lite om. Du blir sikkert en super, avslappet mor.

Peter Bodo sier det som alltid bedre enn meg.

M-, eller noe sånt

Jeg lurer på hva Martina Hingis tenker nå. Hun er ferdig med sin mye omtalte comeback-sesong, og bekreftet at hun trolig er det største balltalentet innen dametennis de siste 20 årene.

Men hun bekreftet også at hun ikke klarer å henge med helt i toppen. Nå skal jeg ikke være surmaget, for Hingis kvalifiserte seg for WTA-sluttspillet, endte året som nummer sju og vant to titler. Det finnes millioner av tennisspillere som ville ofret kroppsdeler for en sånn sesong.

Jeg så Hingis noen ganger i år, både live i Paris og på tv. Som før hun la opp, satt jeg hele tiden med en følelse av at kampen var i motstanderens hender. Hingis gjør få feil og spiller oppfinnsomt. Men hun har ikke så mye i verktøykassa dersom motstanderen finner formen.

Da Hingis la opp, var Capriati, Davenport og Williams-søstrene de farligste, i tillegg til Clijsters og Henin. Nå er det det mye russerne som dominerer. Hingis tok et par seire mot dem (blant annet Sharapova og Kuznetsova). Problemet hennes er at det er så mange gode spillere nå, at Hingis må slå flere av samme kaliber for å nå vinne turneringer. I Grand Slam-sammenheng blir det nesten umulig.

Det må svi litt at Amelie Mauresmo er verdens beste nå, hun hadde i alle fall den beste sesongen i 2006. Mauresmo var motstander da Hingis vant sin siste Grand Slam-tittel for snart åtte år siden (Australian Open 1999). Mauresmo har utviklet seg mye siden den gang. Det samme kan ikke sies om Hingis.

Men 2006 ble mye kjekkere enn det kunne blitt på damesiden takket være Hingis. Jeg tenker vi sier M- i karakterboka.

Sterke damer ute av dansen

Tre av de store navnene på damesiden har allerede trukket seg fra Wimbledon: Serena Williams, Lindsay Davenport og Mary Pierce. De to førstnevnte har vunnet turneringen før, men jeg tror ingen av dem kommer til å dominere sporten igjen.

Årets Wimbledon for damer har ingen klar favoritt. Venus Williams vant i fjor, men jeg tror det var mer et siste livstegn enn signalet om gjenvunnet storhet. Clijsters ser ut til å bry seg minimalt om tennis for tiden. Spesielt sjokkerende var hvor likegyldig hun svarte etter å ha tapt semifinalen i French Open. Sharapova vant i 2004, og ligger på høyt på rankingen. Likevel har hun manglet gutsen til å avgjøre de viktige kampene i tiden etter Wimbledon-triumfen. Resten av russerne? Tja, jeg har alltid sans for Kuznetsova.

Justine Henin er den beste tennisspilleren på damesiden, samme hva rankingen sier. Spørsmålet er hvor mye French Open-seieren har slitt henne ut. Fysisk er hun neppe preget av turneringen (hun vant alle kampene i strake sett). Har hun klart å nullstille seg i hodet (hvilken herlig sportsklisje!), skal de andre få problemer. Da kan Henin bli den første side Steffi Graf som vinner French Open og Wimbledon i samme sesong.

Knallseier for Hingis

Martina Hingis - Lindsay Davenport 6-3, 1-6, 6-2. Smak litt på den. Hvis du plutselig fikk en sein 90-tallsfølelse nå, forstår jeg deg godt.

Davenport er ranket nummer fire i verden, og blant verdens aller beste på amerikansk hardcourt. Hingis har spilt i to måneder etter tre års pause, og sleit med Davenport i de siste 3-4 årene av karrierens første del.

Davenport var litt preget av skaden, sier rapportene. Likevel: For en vitamininjeksjon for Hingis! Hun har allerede meldt seg på i kampen om French Open-tittelen, og med litt flaks kan hun vinne i Indian Wells også. Hun må slå Safina og sannsynligvis Sharapova for å komme til finalen.

Hingis er en av de mest reflekterte spillerne i verden, så pressekonferansene hennes inneholder alltid gode sitater. Her snakker hun om ninvået nå i forhold til da hun la opp:

Q. During this incredible comeback run you're going through now, has it ever crossed your mind, "Why did I leave in the first place?"

MARTINA HINGIS: Well, I knew the reason why I left the game. Like I said already in some of the interviews previously, I had to face players like Serena, Lindsay, the sisters all the time, then probably I wouldn't give myself this question.

But looking at the game from the outside and commentating, looking at the players, how they did, maybe four or five years ago everyone was really determined and hungry. It was like 20 players out there who could win the tournament.
Now really somehow it feels like it narrowed down to five, maybe 10 sometimes. It's always a different Russian who is really hungry and determined.

I mean, sometimes it felt like they all had their run. Now they're trying to bounce back. But it's not as intense as it used to be.

Med andre ord: Williams-søstrene og Lindsay er ikke så gode som før, og de nye spillerne er hun ikke så redd for. Og hennes gamle nemesis Jennifer Capriati er fortsett ute med skade.

Bli ferdig med dette tullet

Sesongen for damene avsluttes i natt, med Mary Pierce mot Amelie Mauresmo i Los Angeles. Det blir et passende punktum for en turnering som blir mer tullete for hvert år.

Både Davenport og Clijsters kunne tatt nummer 1-rankingen med stil her, men har forsvunnet lenge før det som kunne blitt en spennende finale. Davenport får toppen av rankingen "by default", etter at Clijsters tapte sine to første kamper. Så tapte Davenport mot Pierce i semifinalen, og Pierce er den som kommer best fra denne turneringen.

Pierce har blitt kalt mye stygt (joda, av meg også), men viser igjen at hun er en av verdens beste spillere når kroppen fungerer. Da er en kamp mot Pierce som å løpe inn i en vegg. Jeg håper hun slår Mauresmo, og det hadde vært helt fortjent om hun vant Australian Open om to måneder også.

Men la oss først bli ferdig med denne, i rettferdighetens navn, middelmådige WTA-sesongen.

Sur slutt på sesongen

Jeg har ikke klart å gire meg opp til ATP-sluttspillet i Shanghai, og har bare såvidt nevnt årets siste dameturnering, som spilles i L.A. nå.

Der deltar bare en av Grand Slam-vinnerne, nemlig Kim Clijsters. Hun har vært høstens formspiller, og jeg hadde håpet at hun kunne vinne turneringen, for å vise at ikke hele tennisuniverset har gått av hengslene.

I stedet har Clijsters tapt både mot Pierce og Mauresmo, ingen av dem akkurat noen ruvende mentale kjemper. Bare syltynn teori kan gi Kim førsteplassen for sesongen nå, den plassen blir nok okkupert av den evige underachiever Lindsay Davenport.

Dette sa Kim etter kampen mot Mauresmo (legg merke til at hun ikke sier "you know", altså en klar forbedring):

Compared to the past, she played a little bit more aggressive. Maybe eighty percent of the break points were either unreturnables or I gave her like an easier shot and she just finished it off. And she played that really well. Especially these last two days I haven't been feeling like I have been hitting the ball very clean.

Davenport i 50 - zzzz

Jeg tviler på om noen kommer til å grine den dagen Lindsay Davenport legger opp. Hun har vært i toppen i ti år, uten å få noen større fanskare. Ikke så rart, når hun konsekvent ser ut som hun befinner seg i fjerde strake time av et slektsstevne - Davenport ser ut som hun lider seg gjennom hver kamp.

Jeg tror aldri jeg har sett henne smile i en kamp. Nå vil jo noen si at ikke alle er klovner og tøysekopper, men det må da for svarte være lov å vise noen følelser. Sinne. Frustrasjon. Opphisselse. Glede. Innbitthet. Nervøsitet. Jeg tror Davenport har alt dette inni seg, men jeg har aldri sett det på banen.

Noen får fans selv om de er ganske grå i uttrykksregisteret, som Sampras og Federer. Men de har til gjengjeld et så fargesprakende spill at det ikke betyr noe. Davenport er lite mobil, men fyrer av når hun står rett plassert. Hun server mekanisk, men godt. Hun har ok volleyspill. Davenport kommer aldri til å trekke nye fans til tennisen.

I helga vant hun sin tittel nummer 50. Jeg har ikke statistikken foran meg, men jeg innbiller meg at det er få som har vunnet så mange turneringer og bare tre Grand Slam-turneringer.

Kvalitetstegn

Damenes semifinaler er klare: Davenport mot Mauresmo, Venus Williams mot Sharapova. Davenport vant turneringen i 1999, Venus i 2000 og 2001, Sharapova i 2004. Mauresmo har vært en konstant trussel i seks år.

Med andre ord: Det er fire verdige semifinalister, som alle kan vinne. Fornuften sier at det blir en finale mellom Sharapova og Davenport. Sharapova har vært helt sjef så langt, og Davenport sitt konstante trykk vil bli for mye for Mauresmo, som pleier å bli nervøs på denne tiden av enhver turnering.

En finale mellom Davenport og Sharapova blir spennende. Davenport vant 6-0, 6-0 da de møttes i mars. Det eneste sikre, er at det ikke kommer til å skje i en Wimbledon-finale.

French Open, første dag

Anastasia Myskina tapte sin førsterundekamp mot Maria Sanchez Lorenzo, og jeg kan ikke tenke meg noen som er lei seg for det. Myskina har slitt med skader og personlige problemer i år, og hadde nok tankene et helt annet sted. Moren hennes er alvorlig syk.

Nadal, Federer og Gasquet vant enkelt sine kamper. Fikk sett Gasquet for første gang, og skjønner ikke helt hypen. En fattigmanns Gustavo Kuerten, spør du meg. Backhanden hans har fått mye skryt, men virket litt blaut i mine øyne. Kan ikke se for meg at noe stort er på gang. Det samme sa jeg om Nadal for ett år siden...

Venus Williams vant greit, det samme gjorde Davenport, Dementieva og Clijsters. Dameturneringene blir sjelden interessante før kvartfinalene.

Finaletipset mitt gikk i vasken allerede første dag, da Dinara Safina tapte sin åpningskamp. Ja, ja.

Clijsters! Yeah!

Tennis på tv:
Kim Clijsters - Lindsay Davenport 6-4, 4-6, 6-2
Finale, Indian Wells

Jeg har vært fan av Kim Clijsters siden jeg så henne spille mot Steffi Graf i Wimbledon 1999. Clijsters var bare 16 år da. Jeg så kampen på storskjerm i Nürnberg, på togstasjonen.

I kveldens finale mot Lindsay Davenport så ting dårlig ut i begynnelsen. Davenport ledet 4-0, og hadde tre breakballer til 5-0. Clijsters holdt serve, og tok Davenports servegame. Clijsters klorte seg tilbake i kampen, og tok settet.

Davenport vant andre sett, før Clijsters dominerte det siste fullstendig. Clijsters har et kampansikt som få andre på dametouren, uten å bli så masete som f.eks extypen Lleyton Hewitt. Davenport på sin side ser ut som hun lider seg gjennom en hver tenniskamp hun spiller.

Seieren til Clijsters minnet meg på hvor mye sporten trenger henne. Hun er uten tvil den mest sympatiske toppspilleren. Spillestilen hennes er en smakfull miks der ingenting stikker seg spesielt fram. Hun er like god til å forsvare seg som Elena Dementieva. Hun slår ikke like hardt som Kuznetsova, men har atskillig mer presisjon. Hun server ikke like hardt som Davenport, men varierer bedre.

Dette blir en åpen tennissesong på damesiden. For første gang på flere år kan sju-åtte spillere vinne Grand Slam-turneringer. Deriblant Clijsters, som venter på sin første. Jeg håper den kommer i år.

Før damefinalen

Finalene i Australian Open ødelegger nattesøvnen som ingen andre arrangementer. Kampstart i natt er 03.30. Så hva skal en stakkar gjøre? Jeg kunne jo lagt meg, men aldri i livet om jeg hadde kommet til å stå opp når klokka ringer.

Får se om jeg orker å holde meg våken fram til kampen begynner. Serena mot Davenport. Har aldri hatt særlig sans for noen av dem.

Davenport fordi hun symboliserer hvor lite som kreves i dametennis i forhold til herreklassen. Hun er treig, beveger seg dårlig og er svak på defensiven. Men hun er høy, server bra og hvis hun får de ballene hun ønsker, har hun det reneste treffet på dametouren.

Serena fordi hun spiller ganske uten eleganse, med en hjemmelaget teknikk som faktisk fungerer fordi hun er så fysisk overlegen sine motstandere. Talentet er der, merkelig at hun bare har seks slam-titler. Med så mange skader spørs det vel om hun klarer mer enn 10-12 til sammen.

Får gjøre litt husarbeid, se første sett og legge meg hvis det ser kjedelig ut. Jeg tipper Serena vinner i to enkle sett.